Norsk kristen kultur i krise

Den norske kristne kulturern er i krise. Den evner ikke å få frem sitt budskap, dens disipler nøyer seg med refselsesskriv som skyter på en fiende som ikke defineres og det henvises til historie man selv mer eller mindre dikter opp etter eget forgodtbefinnende. Påstandene ser ut til å være at alt var så meget bedre før. Men var det det?

Var samfunnet mer moralskt for 100 år siden, 200 år siden. Var mennesket mer gudfryktige eller var det bare et ytre skall de la på seg når prest og øverighet forventet gudfryktighet av dem. Ser man på en rekke samfunnsoppgaver vi i dag tar for gitt og sammenligner dem med tidligere tiders praksis tror jeg de fleste av oss ville foretrukket å leve i dag og ikke i hine hårde tider.

Vi snakker om kriste i psykiatrien, det er nok korrekt, men ser man på hvordan dette fungerte på 1800 tallet er det vel ikke tvil om at dagens behandling av psykisk syke er langt å foretrekke fremfor hvordan våre forfedre opplevet det.

Dagens skoler er en helt annen verden en den våre forfedre opplevet, enda så mangelfull og i krise vi måtte mene at dagens skole er. Der hvor mye av verdiene ble lært hjemme etter godtbefinnende fra hjemmet har man i dag et samspill mellom fellesskap og hjem som er langt å foretrekke. Det er ikke bare Luthers lille katekisme som skal pugges, de unge får kjennskap til langt mer av fortidens filosofi og tankesett. Mangfoldet er viktig for at vi som mennesker skal kunne utvikle oss, da nytter det ikke med bare en lærebok.

Eldreomsorgen i dag kritiseres opp og ned i mente. Men var gårsdagens løsning å foretrekke? Betegnelser som