Håpet­ født i mørket

Han sitter ytterst på stolen foran meg, ­Jürgen Moltmann. Han snakker i korte setninger, som om det krever en anstrengelse å få uttrykt dem. Bak brilleglassene blinker vennlige øyne.

Dagen før ble han mottatt som en teologiens rockestjerne på Menighetsfakultetet, der han ble innsatt som æresdoktor. I en forsamling på mer enn hundre var de fleste født etter at han utga boken som gjorde ham verdenskjent: Håpets teologi (Theologie der Hoffnung, 1964).

Håp i mørke

Jeg møtte denne boken som en lysstrime i en mørk tid for tjue år siden. Vi er mange som har fattet nytt håp av å lese den. Så ble den også født i mørke.

19 år gammel satt den tidligere tyske soldaten Jürgen i engelsk krigsfangenskap. Som tidligere soldat i Hitlers hær skulle han de-nazifiseres og bringes tilbake til samfunnet. Tyskland lå i ruiner, ikke bare fysisk, men også moralsk. Han opplevde at det ikke var noe å vende tilbake til.

– Vi hadde unnsluppet, men vi hadde mistet alt håp. Men i mørket fikk jeg se Guds lysende ansikt, sier Moltmann.

– Hvordan kunne du se Guds lys i det mørket du befant deg?

– Jesus fant meg. Han kom til meg i min forlatthet og førte meg til ny oppstandelse og liv. Det skjedde da jeg leste i Nytestamentet med Salmenes bok som jeg fikk i Leir 27 i Norton i England sommeren 1945.

– Hva var det du leste der?

– Jeg leste klagesalmene, og særlig salme 39, der det står «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Og så leste jeg i Markus­evangeliet at det var Jesu dødsrop. Da følte jeg at jeg har en bror som forstår meg midt i min forlatthet. Det var Jesu forlatthet som frelste meg, sier professoren.

Sprengt kamerat

Her kjenner jeg meg igjen. Det var ropet etter en forsvunnet Gud som klang også i meg da jeg fant fram til Moltmanns bok. Jeg skrev på tekster som fikk tittelen Når Gud blir borte, og hans bok bidro til å gi meg troen tilbake.

Moltmann forteller at dette ropet ble født i ham allerede som 16-åring, da han var utkommandert for å bemanne luftvernartilleriet i Hamburg. I juli 1943 iverksatte de allierte «Operasjon Gomorra» – et angrep som la store deler av byen øde og drepte 34.000 mennesker.

– Kameraten som lå ved siden av meg ble sprengt i stykker. Jeg ble spart. Jeg kom ut av denne natten med to spørsmål: Hvor er Gud? Og hvorfor er ikke jeg død? Disse spørsmålene har jeg brukt resten av livet på.

– Og hva er svaret? Hvor er Gud?

– Han lider med dem som lider. Han er ofret sammen med ofrene. Livet mitt fikk mening med tro, håp og kjærlighet da jeg forsto det.

Håpet, derimot, har tillit til at veksten kommer. Derfor er håpet tålmodig.

—   Jürgen Moltmann

Gud lider

Guds lidelse er også nøkkelen til Moltmanns andre hovedverk, Den korsfestede Gud (Der gekreuzigte Gott) fra 1972.

– Det forundrer meg at denne boken har skapt mer håp hos mennesker enn Håpets teologi, sier Moltmann, som forteller at han stadig får takkebrev for denne boken.

Også den er født ut av krigsfangenskapets mørke.

– Den gang tok sjelens mørke natt tak i hjertet mitt. Da jeg fulgte Jesus fra Getsemane til døden på Golgata, ble jeg frelst tilbake. Denne korsteologien var i min ånd allerede da jeg skrev Håpets teologi, forteller han i dag.

Da jeg i fjor besøkte kirken i Getsemane, hadde jeg en sterk opplevelse av Faderens lidelse når han må se Sønnen kjempe og dø, og jeg spør Moltmann om han har dette perspektivet på Guds lidelse.

– Jo, Faderens lidelse er en annen enn Sønnens lidelse både i Getsemane og på Golgata. Sønnen døde, men Faderen opplevde sin sønns død, sier han – og sammenligner det med hva foreldre opplever hvis barna dør.

– Da opplever vi døden og må leve ­videre med den, sier teologen – som altså legger mer vekt på Guds lidelse enn på Guds vrede når han snakker om Jesu død på korset.

Dynamisk Gud

Dermed er vi inne på Moltmanns gudsbilde. De fleste teologene i vestkirken har beskrevet Gud som en evig og uforanderlig væren. Moltmann har et mer dynamisk gudsbilde.

– Gud ikke bare var og er, men han kommer. Han er Exodus' og oppstandelsens Gud – han er framtiden, sier han. «Vårt avgjørende spørsmål er om vi har en framtid», skriver han i Håpets teologi – og svaret er at Gud fortsatt skaper framtid.

Dermed blir ikke Gud bare en som ­eksisterer i uforanderlighet, men en Gud som er en dynamisk relasjon som fortsatt handler kreativt. Det viser han kraftig ved å reise Jesus opp fra de døde. Oppstandelsen innebærer at verden ikke er fastlåst i sitt spor. Gud kan alltid gjøre noe uventet.

Håpløshet

Og dermed er vi tilbake til håpet. Vi kan ha håp fordi det er en Gud som fortsatt skaper historie, og som ­inviterer oss til å være med på det.

– Når vi ser på verden rundt oss, er det lett å bli håpløs. Erfaringen taler mot ­håpet. Hva sier du til det?

– Hvis du ser i Bibelen, så er det hele tiden en kontrast mellom konteksten og Guds løfter i Det gamle testamentet. Det samme gjelder Jesu åpenbaring av et gudsrike som er for de fattige og ensomme. Håpet inviterer til nye erfaringer, til ny begynnelse.

Moltmann plasserer ikke håpet om gudsriket i en annen virkelighet, eller i en annen verden. Håpet skal bli virkelighet på denne Jorden som Gud har skapt. Denne kombinasjonen av tro på at Gud handler i dag og at frelsen er her i denne verden, var grunnlaget for at han ble en inspirator for frigjøringsteologien og den sosial-etiske vekkelsen for femti år siden. Selv forteller han hvor sterkt det var å oppdage sin egen bok med blodflekker på der erkebiskop ­Romero var blitt drept i Nicaragua.

Kontrovers

Dermed ble Moltmann også en kontroversiell teolog.

– Men jeg elsker å være kontroversiell, sier han.

– Hvorfor det?

– Kontrovers leder til nye løsninger, til ny ­begynnelse. I begynnelsen ligger en forventning om fullførelse, og håp er forventning.

Men Moltmann understreker også at håpet ­krever tålmodighet.

– Vi lever i en utålmodig tid. Vi kan ikke lenger vente. Men dermed kan vi heller ikke la noe vokse. Håpet, derimot, har tillit til at veksten kommer. Derfor er håpet tålmodig.

– Trenger vi mer tålmodighet med oss selv?

– Ja, fordi Gud er tålmodig med vår tilkortkommenhet, synd og skyld, kan vi være tålmodige med oss selv.

Jorden

Moltmann sier også at Jorden er tålmodig med menneskene.

– Men bør ikke jordens tålmodighet snart ta slutt når det gjelder vår utnyttelse av naturen?

– Jorden vil overleve. Vi mennesker vil ikke. Derfor er jorden tålmodig med den ulykkelige menneskehet.

– Men kan vi ha håp når vi ser hvordan klimatrusselen utvikler seg?

– Ja. Jorden er Guds løfte til oss. Men derfor må vi ta imot Jorden som det.

– Hvordan er det for deg å se høyre-ekstremisme vokse fram i Tyskland?

– Min generasjon ble oppdratt i ekstrem nasjonalisme. Vi er de brente barna av nasjonalismen, og jeg kan bare advare mot den nye nasjonalismen. Den fører til død.

Jürgen Moltmanns kone Elisabeth har Alzheimer, noe han selv betegner som en håpløs sykdom. Hvordan bevarer han håp i en slik situasjon?

Nærmere døden

– Sykdommen sårer fellesskapet mellom oss. Det er ikke slik at bare én lider under sykdommen, vi ­lider begge, men på ulik måte. Den syke må lære seg motet til å leve på tross av sykdom, den friske lærer seg kjærlighetens tålmodighet. Og i tålmodigheten er det håp.

– Du er 92 år. Hva håper du på for din egen del?

– Jo nærmere jeg kommer døden, jo sterkere venter jeg på den nye begynnelsen. Jeg forventer evig liv og Guds nye kommende verden.

– Hva vil det si for deg personlig?

– Jeg forventer en evig glede i en ny verden der rettferdigheten bor. Og en ny menneskehet som vil leve i fred. Derfor bryr jeg meg humanistisk om menneskene og økologisk om jorden, sier ­Jürgen Moltmann.