Thor Bjarne Bore

135

Banning i media

Publisert: 24. mar 2010

Både i TV-sendt idrett, kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?
TV3 og Kanal 5 som er underlagt britiske regler,innfører nå pipelyd på "unødvendig banning" i programmene sine. Hva er unødvendig? Hva gjør pipelydene med språket vårt?

En omvei via Sørishavet.
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 20 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."
Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2010, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øystein Bjaanes Lemvik

2 innlegg  752 kommentarer

Kunst og den slags

Publisert over 9 år siden

Jeg har et todelt syn, kjenner jeg.

Jeg mener i utgangspunktet at mesteparten av den banningen som forekommer daglig - hvor som helst - er unødvendig. Ofte virker det å være manglende språk som får folk til å bruke tre adjektiver til å beskrive alle livets tilstander, fra det sublime til det tragiske (hah! eksempler på godt språk! jeg klapper meg selv på ryggen..).

Derfor ønsker jeg lite banning i en god del programmer: Barne-TV (slik at ungdommen ikke læres opp til språklig fattighet), nyheter, diskusjonsprogrammer. Til dels vil jeg også inkludere komikk, fordi samfunnsutviklingen har kommet dit hen at det ikke lengre er provoserende eller originalt. Komiserier der det bannes mye, er (etter mitt skjønn) stort sett dårlige. Bannskap erstatter ofte forsøk på å skrive god komedie.

Derimot er film og drama programmer der banning bør forekomme. Ikke nødvendigvis mye (alltid), eller for sin egen del, men rett og slett fordi disse programmene reflekterer og kommenterer virkeligheten. Og i virkeligheten (som i Aftenblad-anekdoten) banner folk. Enkelte mer enn andre. Dermed vil en god film fra et gruvemiljø (f.eks) inneholde mye banning. Et drama om misjonsforeninger (jeg mistenker at det ville vært dårlig TV, men for å sette dette på spissen..) ville hatt lite. Fordi det ville reflektert realistisk de miljøene de hadde som setting.

Jeg går altså for ja takk, begge deler! Og nei, jeg vil ikke ha piping i filmene jeg ser (men jeg liker det når jeg ser The Daily Show på nett)!

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Banning og banning fru Blom

Publisert over 9 år siden

Jeg tror det er viktig å skille mellom banning og kraftuttrykk.  Jeg vet ikke helt men jeg tror at verbet, å banne har samme språklige rot som det, å be, og å binde. Dette kan sikkert Sylfest Lomheim svare på.

Dersom en bruker uttrykk som direkte nedber onde ting over andre, eller kan oppfattes så er det rent forkastelig, og kan ikke forsvares med en mer eller mindre kunstnerisk unnskyldning. Et tydelig eksempel er det du nevner fra Olav Aukrust.  Slikt er ofte dagligtale i enkelte miljøer. Det mildeste en kan si om dette er; åndelig forsøpling. 

Kraftuttrykk som ikke kan kobles direkte til onde åndsmakter er en annen sak. Dette kan jo til en viss grad vere med å understreke en sterk mening o.l.  Likevel ser det ut til ofte at disse kraftuttrykkene har en tendens til å overta altfor mye, og da blir det rett og slett språklig forsøpling.

Men det er ikke bare sekulære sammenhenger at dette fenomenet er tilgjengelig.  I enkelte kristne forsamlinger og miljøer har en gjerne krydring og understreking av budskapet med - amen - halleluja - og en masse andre uttrykk som er ment å understreke, men som blir brukt så ofte i for eksempel en tale at det forstyrrer sammenhengen, og ofte blir det bare komikk av det hele.  Av og til lurer en på om det er kraftuttrykkene som er talen, eller ordene som kommer i mellom.                                 Ordfattigdom og språkforurensning over hele linja er nå min mening.

MVH magnus L

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere