Angsten for 
løken

ESSAY: Min sterkeste Peer Gynt-opplevelse er fra Nationaltheatret for fire år siden. Det er premiere på Peer Gynt, den berømmelige Skavlan-versjonen, og det summer i salen. Det er alltid noe ­spesielt når Peer Gynt settes opp, liksom et eget sus. Ved siden av meg sitter en eldre kvinne. Vi småprater litt det siste minuttet før forestillingen starter. Og da skjer det: Hun setter blikket i meg, et blått, klart, kunnskapsrikt blikk, og hun spør: «Kan du din Peer Gynt?»

Ikke min

Min Peer Gynt? Min Peer? Jeg har da vel ingen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Peer Gynt er så stor i Norge, hvorfor han har blitt sett på som den helten han da visselig ikke er. Jeg irriterer meg rett ut sagt over Peer Gynt. Jeg irriterer meg over alle gangene han går utenom, feiger ut, later som om han ikke velger – men han velger jo alltid seg selv. Og jeg irriterer meg over at det er nettopp dette nordmenn trykker til sitt bryst. En løgner, sviker og svindler. Som, urettferdig nok, har en Solveig som sitter og venter til hun blir gammel og grå – om hun er aldri så mye et bilde på en altomsluttende kjærlighet. Så nei, jeg kan ikke min Peer Gynt. Det er ikke mitt premiss.

Sprekker

Samtidig liker jeg det feilbarlige livet, de udelikate sprekkene i menneskets natur og selvbilde, sprekkene vi alle har, de som gjør at det noen ganger brister og det som gjør at vi kan strekke oss lenger enn vi trodde var mulig. Det var nok dypere bunner i spørsmålet jeg ble stilt i Nationaltheatret denne kvelden, for det trigget noe i meg, det er et spørsmål som har kvernet i meg siden. For å kunne min Peer Gynt, må jeg vite hvem han er. Og det er det grunnleggende spørsmålet Ibsen stiller gjennom Peer Gynt: Hvem er vi egentlig? Hva vil det si å være seg selv?

Typisk norsk

Da verket ble skrevet, var Norge i union med Sverige. Det nasjonale identitetsbehovet var sterkt. I kunsten lette man etter det typiske norske. Både Ibsen og Bjørnson skrev en respektabel mengde nasjonale drama midt på 1800-tallet. Ibsen fikk stipend slik at han kunne foreta en reise oppover Gudbrandsdalen for å samle inn norske fortellinger. Det var på denne reisen han ble inspirert til å skrive Peer Gynt, som ifølge Ibsen ble «vild og formløs, hensynsløst skrevet». Og som Ibsen måtte ut av Norge for å skrive.

Jeg irriterer meg over at det er nettopp dette nordmenn trykker til sitt bryst. En løgner, sviker og svindler.

—   Karen Frøsland Nystøyl

Det som er blitt vårt nasjonalepos ble allerede fra starten av definert som en satire over norsk feighet, trangsynthet og selvgodhet. Hvem var Peer Gynt for nordmenn da stykket ble skrevet i 1867? Trolig like gåtefull som han står for oss i dag. Valgene han tar er like hasardiøse nå som for 150 år siden. Det må være noe med denne antihelten vi kjenner oss igjen i.

Stormannsgal

Karakteren Peer bryter med alle forventninger. Han kobler ut bremsene og markerer avstand fra flokken samtidig som han lever opp til det stormannsgale bildet han har av seg selv. Han er eslet til noe stort, og han vet om sitt liv at han må være seg selv. Det ender opp med bruderov og fredlysing, en ferd inn i Dovregubbens hall, møter med Solveig og sviket mot henne. Han kunne ordnet opp ganske tidlig, egentlig, men trollene forfølger ham, og en stemme ber ham gå utenom. Så han bøyer av, Peer stikker. Ferden går ut i verden. Diverse grumsete forretninger gjør at han lures og blir lurt, og i femte handling er han på vei hjemover. Som gammel mann er han fylt av aggresjon overfor dem som har valgt et liv der de hører til et sted. Når skipet de seiler forliser, lar Peer kokken, med kone og mange små der hjemme, drukne. Slik redder han sitt eget liv. Er det en seier for selvet?

Ikke hel ved

Et oppgjør er ikke til å unngå. I møte med Knappestøperen, som har som oppgave å smelte ham om, går livet i revy. Han leter etter noen som kan bevise at han faktisk var seg selv, slik hans bestemmelse skulle være. Men en fyr som Peer, verken kald eller varm, en som har vært seg selv nok, er ikke hel ved. Selv om han nærmest står og skriker til Knappestøperen at han har vært seg selv 110 prosent.

Du skulle ha sunget oss

Min favorittpassasje fra Peer Gynt er den der naturen virvler seg opp mot ham. Visne blader, susing i luften, duggdråper og brukne strå anklager ham for alt som aldri ble noe av – tanker han skulle ha tenkt, tårer han burde grått: «Vi er sange; / du skulle sunget oss! / Tusene gange / har du kuget og tvunget oss. / I din hjertegrube / har vi ligget og ventet, - / vi ble aldri hentet.» Han sparker til nøstene, han springer fra susene. Gjennom hele livet har Peer Gynt valgt ikke å ta noen hint, ikke lytte til de små stemmene han må ha hørt. I stedet har han gått en ­annen vei. Samtidig: Karakteren Peer står fritt til selv å velge sitt liv. Og til å svare for det når den tid kommer.

Oppgjørets time

Da jeg studerte maskespill, var en av de praktiske eksamensoppgavene å sette opp et utdrag fra Peer Gynt. En av gruppene valgte seg siste del, oppgjørets time. Lang tid ble tilbrakt med produksjon av masker i verkstedet, og det jeg husker best fra forestillingen var løkscenen. Langs veien finner Peer en løk, og tar til å skrelle den. Han sammenligner løken med livet sitt, skreller av lag for lag og sitter igjen uten en kjerne. I maskespillet var Peers maske laget slik at den representerte løken, og at ­skuespillerne skrelte av lag for lag av masken, altså av karakteren, til den var blank og tom.

I NRK-programmet «Hemmeligheten bak Peer Gynt», som ble laget til diktets 150-års­jubileum i fjor, blir skuespiller og karakterskaper­ Robert Stoltenberg spurt om dette med å være seg selv. Svaret handler om løken: frykten for å være seg selv og vise hvem man egentlig er, redselen for denne typen nakenhet, angsten for at det skal være tomt innerst inne.

Hvem er Peer i dag?

Nå som da gjør Peer oss nysgjerrige, irriterte og fascinerte. Jeg lurer på om møtet med det uforbeholdne er det som samler opp Peer for oss, i alle fall er det slik for meg. Når han fram til en erkjennelse i det siste møtet med Solveig? Gjør den altoverskyggende kjærligheten Solveig står for at Peer ser at han har noe å leve – eller egentlig dø – for? At noen har ventet og fortsatt evner å elske. At verdien hans ligger forankret i et sted utenfor selvet.

«Å være seg selv, er: seg selv å døde», sier Knappestøperen til Peer Gynt ved en av korsveiene. Mens det Peer har gjort, er å døde alt annet i jakten på seg selv eller i troen på at han var seg selv. Hans nærmest utilgivelige valg gjennom livet blir ikke utslettet i Solveigs favn, men i dette møtet kan han kanskje bli seg selv slik han var ment å være. Peer kan rolig møte døden fordi noe bærer ham. Gamle Solveig representerer håpet og angsten. Angsten for selvet, for løken, for å bli avslørt. At det man har levd har vært tomt. Og håpet om at det likevel finnes et sted der denne angsten kan vendes til håp og visshet. Og at dette stedet er utenfor oss selv.

---

Peer Gynt

• Et dramatisk dikt av Henrik Ibsen. Søndag 9. september setter Det Norske Teatret opp Peer Gynt i Jon Fosses oversettelse. Teatersjef Erik Ulfsby er regissør, og Toralv Maurstad har rollen som den gamle Peer. I tillegg spilles både en svensk og en fransk Peer Gynt-oppsetning på Ibsenfestivalen (Nationaltheatret) de nærmeste dagene.
• Ibsen skrev Peer Gynt i 1867 under et opphold i Italia. Seks år etter utgivelsen tok Ibsen initiativ til en teaterversjon av diktet. 24. februar 1876 ble dramaet oppført første gang til musikk av Edvard Grieg. Ibsen mente verket ikke ville bli forstått utenfor Skandinavia.

---

Da står han igjen som den kjerneløse løken, han som trodde han var seg selv 110 prosent.

—   Karen Frøsland Nystøyl

Kristen avslutning

Likevel går det an å spørre hvor stor gyldighet en slik tolkning har i dag. Det er lett å tenke dette som en kristen avslutning på Peer Gynt, og det er ikke sikkert det er feil. Men mange av Peer Gynt-oppsetningene jeg har sett de siste årene, har kjempet med denne avslutningen. I et utpreget sekulært samfunn blir ikke Solveigs selvutslettende venting, eventuelt en altomsluttende kjærlighet utenfra, nødvendigvis en løsning samtidig scenekunst kan ta for god fisk. I Skavlan-versjonen i 2014 gjorde regissør Alexander Mørk-Eidem Solveig lei av å vente, og dermed ba hun Peer ryke og reise da han endelig kom tilbake. Men hvem er Peer uten den ventende?

Ikke-reverserbart

Da står han igjen som den kjerneløse løken, han som trodde han var seg selv 110 prosent, men som gikk utenom hver gang det gjaldt. På sine eldre dager innser Peer dette. I regissør Sigrid Strøm Reibos versjon av Peer Gynt på Gålå spiller Nils Ole Oftebro den gamle og Jakob Oftebro den unge utgaven av livsløgneren. I møtet mellom den gamle og den unge Peer, en Peer som ser seg selv utenfra når han ser tilbake, ligger en mørk opplevelse av forgjengelighet. Alt virker forgjeves. Utenfra kan ingen hjelpe seg selv eller reversere valgene som er tatt. Og når Toralv Maurstad inntar scenen som Peer Gynt ved Det norske teatret på søndag, sentreres forestillingen rundt møtet med Knappestøperen. En gammel Peer ser tilbake på livet sitt. Jeg har lest et foreløpig manus, og jeg er spent på om og hvor Peer finner hvile når denne teksten tas til scenen.

Unngår trollsnittet

Helt umenneske er Peer kanskje likevel ikke. For inne i Dovregubbens hall går Peer med på det meste, unntatt en ting, han nekter Dovregubben å utføre det siste og avgjørende: å snitte Peer i øyet slik at han ser alt som troll. Førsteamanuensis Marit Aalen ved OsloMet sier i NRK-programmet at dette har å gjøre med at Peer ikke vil miste evnen til å gråte, noe som igjen forbindes med evnen til empati, til å ha en ventil for følelser som sorg, skyld og anger – som Peer bør kjenne på gjennom livet. Om han bruker denne evnen, er en annen sak. Duggdråpene som drysser fra grenene over ham er blant de små stemmene han har ignorert i løpet av livet:

Vi er tårer, / der ei ble felte. / Isbrodd som sårer, / kunne vi smelte. / Nu sitter brodden / i bringen lodden; / såret er lukket: / vår makt er slukket.

Jeg ser for meg at Peer røsker tak i greinene så dråpene farer i alle retninger. Oss selv på en dårlig dag, kanskje.

Overgivelsens kunst

Peer er våre dårlige sider, våre dumme valg. Peer er vår utilstrekkelighet og vårt hovmod. Vår frykt for tomhet og vårt håp i overgivelsen – i slutten av stykket. Det er en kunst å våge å overgi seg også.
5. handling, altså slutten av Ibsens dramatiske dikt, stiller det innerste, dypeste spørsmålet: Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? «Hvor var jeg meg selv», spør Peer. Og Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet» – i åpningen til det betingelsesløse, det som kanskje er det vanskeligste av alt. Der man ikke kan prestere, for man er avhengig av noe annet. Der man åpner opp sprekken for det som kan være tomt eller det som kan være fylt. At dette skjer pinsedag, gir teologien store tolkningsmuligheter.

Går du utenom når det virkelig gjelder, vil du ikke finne deg selv. Da blir det meste bare overflate. Ironisk nok er det slik at løken lokker frem tårene først når den skrelles. Og da er det trolig for sent.

Så min Peer Gynt? Nei, den er det vel et poeng nettopp ikke å kunne.