Noen betraktninger i all hast.

Av og til så ser jeg lenge på bilder av store menneskeansamlinger. Jeg forsøker å se hvert enkelt menneske. Og tenker – det står mange bak dette mennesket Jeg kan føle meg rørt over all den omtanke og omsorg hvert enkelt menneske representerer. Hvilket enormt arbeid er det ikke som ligger bak.! Av en mor eller en far eller en annen som har valgt å gi alt for dette ene mennesket. Selv har jeg 5 barn – om noen få år, håper jeg, fem spreke, friske, dyktige og engasjerte samfunnsborgere. Jeg er glad og takknemlig for det ansvaret jeg har fått ta del i ved oppdragelsen av mine barn. Barna har gitt meg mye tilbake. Men hvordan det kan ha seg at jeg fortsatt henger sammen kan bare gudene gi meg svar på. Det har handlet om storhushold og oppgaver som er velkjente for oss alle - døgnet rundt. Og jeg har vært heldigere enn man har lov til å drømme om. Barna er ved god helse. Når jeg hører om foreldre som håndterer sine syke eller handikappede barn blir jeg ydmyk. Jeg fatter ikke hvordan de rekker over alt. Disse menneskene beundrer jeg. De fortjener enormt mye oppmerksomhet og takksigelser!

Ja, foreldrene henger i hop. Men et sted skjærer det seg likevel. For foreldre flest har jobb et annet sted i tillegg til jobben i hjemmet. Og det må til skal man kunne betale barnas klær, sko, datamaskiner, reiser, mat, hus osv. osv. Far og mor henter og bringer. De jobber overtid og har det hengende over seg at man trenger tid med barna til måltider, samtaler, til lekselesning. Og de fleste klarer til og med dette. Men det har en pris og den ligger i det vi likevel ikke rakk og som for mange fører til psykiske problemer hos foreldrene og hos barna.1/3 av den norske befolkning må før eller siden melde pass og tilstå sine nervøse lidelser. Og dette handler oftest om ting som gikk i stykker i forhold til mor eller far, eller mellom mor og far. Barna har mye de kan ta sine foreldre for. Og foreldre har mye de må be om tilgivelse for. Men barna har også mye de må lære seg å være takknemlige for. De fleste foreldre har gjort så godt de har kunnet.

Men vi strekker ikke til. Samfunnet strekker ikke til. Vi blir aldri nok mennesker til å dele ansvaret for de som trenger omsorg.

Derfor har vi i dag enorme problemer i vår omsorg av barn, syke og gamle. Ressursene strekker ikke til. Det handler om psykiske problemer, det handler om alkohol og rusmiddelproblemer. Det handler om pleie og omsorg for våre eldre.

Saken er vel den at ingen økonomi i verden kan erstatte den hjemmeværende mor/far. Det er hun/han som mangler. Endelig har vi forstått det. Hun/han var mer verdt enn noen psykolog, psykiater, sosionom, fangevokter, geriater, barnevernspedagog eller sylepleier. Endelig har vi forstått hva det var verdt arbeidet i heimen. Men nå er det for sent. Toget har gått. Og det er sikkert godt for noe. Vi vet nå at mann og kvinne er likestilt. Og at begge kan gjøre en innsats i heimen. Om de økonomiske tider nå tvinger oss til å renonsere en smule på de materielle behov og det viser seg at der bare er arbeide nok for en utearbeidende så er ikke det nødvendigvis noen katastrofe. Vi vet nå at både far og mor eller far eller mor kan gjøre en innsats hjemme. Denne innsatsen ser ut til å trenges mer enn noensinne.