Om foreldre og homofili

Jeg vet om venner som forelsket seg i noen av samme kjønn uten at foreldre hevet et øyenbryn.

Jeg kjenner folk som aldri trengte å komme ut av noe skap, men som bare het Stine og fikk en kjæreste som het Birgitte uten at det var noe samtaleemne en gang.

«Så fint du har funnet noen du er glad i.»

Sånn var det ikke for meg.

Den yngste søsteren min var en god målestokk på foreldrene mines holdninger.

«Er Jan homo?» spurte hun. «Ja,» sa jeg. «Hvorfor er dere venner med ham da?»

Jeg forelsket meg på slutten av barneskolen. Hun var ett år eldre og så ut som Synnøve Solbakken. Det var en skogbrann av en forelskelse, så sterkt som bare fjortiser kan føle det.

Vi kysset hverandre i smug året jeg fylte 13. Det var startsskuddet for et hemmelig forhold som strakk seg over mange år.

En gang så lillesøsteren min oss kysse på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt. Vi trodde vi var alene.

Hun skrek så høyt at vi skvatt, og løp til telefonen for å ringe politiet. De måtte jo gripe inn når jeg drev med sånn styggedom på kjøkkenet. Jeg frøs på stedet, men min hjertes utkårede visste råd:

Hun løftet opp lillesøs og kysset henne midt på truten. «Sånn! Se så farlig det var! Sånn gjør store jenter hele tiden!» Lillesøster så skrekkslagent på henne. «Du kan ikke ringe politiet nå. Du er medskyldig.» la kjæresten til.

Jeg kom ikke ut av skapet ovenfor familien av meg selv.

Morsan og farsan som tok en alvorsprat med meg om disse venninnene jeg hadde og hvor mye de klenget på hverandre.

«De jentene! Det er ikke naturlig!» raste pappa.

«De er kjærester.» sa jeg.

De ble stille. Pappa gikk ut.

«Og det synes du er greit?» spurte mamma.

Jeg tenkte på Randi og Charlotte. Jeg så en serie med kyssebilder, av Charlotte med favnen full av roser, av kjlisjeromantikk og jevnlig klining. «Ja.» sa jeg.

«Men stakkars Randi!» sa mamma. «Tenk når hun vokser fra seg disse greiene og skal finne seg en mann! Tenk om den mannen aldri blir så bra som Charlotte! Da har dette forholdet ødelagt Randis forhold til menn for alltid!»

«Jeg er også forelsket i en jente.» sa jeg.

Mamma begynte å gråte.

«Er du sikker? Er du helt, helt sikker?» Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg trodde hun skulle bli sint, ikke ute av seg. «Du vil jo ha barn, vil du ikke? Du kunne vel aldri tenke deg å ..å gjøre noe intimt med en annen kvinne? Det er jo motbydelig!»

Hun gråt så mye at jeg ga opp å fortelle henne om hvordan jeg hadde det. «Nei, jeg var nok ikke så forlesket likevel, det var en fase, jeg hadde misforstått, det gikk over, poff-borte, vekknå...» Hun godtok det uten spørsmål, bare strålte opp og ga meg en lang klem. Etter det var legning et ikke-tema, og kjæresten og jeg var enda mer hemmelige enn før.

Det var en sterk følelse av svik å forstå at noe av det som gjorde meg til meg var uønsket hjemme. Noe av det mest definerende ved livet mitt i tenårene, nemlig hvem jeg var forelsket i, hvem jeg var glad i, var en trussel.

Da mamma spurte meg i voksen alder om jeg syntes hun hadde gjort noe galt som forelder, trakk jeg frem hvordan hun hadde taklet det spede forsøket mitt på å snakke om legning. Jeg hadde et svakt håp om en unnskyldning, at den voksne utgaven av meg skulle greie å formulere problemet på en bedre måte enn det 13 åringen hadde gjort, at hun skulle forstå.

«Men Ida da! Jeg mener jo det samme om det den dag i dag!»

Hun fortsatte med en argumentasjonsrekke som har gått sin seiersgang i media i det siste: Egentlig kunne man sammenligne det å ha et homofilt barn med det å ha et barn med utviklingshemming. Selvsagt er man glad i barnet, men man er jo hele tiden ærlig på at det hadde vært så mye bedre om barnet hadde vært friskt.

I debatten som fulgte etter at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen har mange vært ute og fortalt hvorfor de er mot den nye ekteskapsloven. Ikke fordi de har noe i mot homofile, men fordi det er av hensyn til barna.

Det som fremstår som så pussig for meg med denne argumentasjonen er at storparten av dem som er mest mot at homofile skal få gifte seg av hensyn til barna, er de samme som behandler eventuelle homofile barn de måtte ha i sin nærhet riktig dårlig.

«Tenk på de stakkars barna som kunne komme til å bli født uten å kjenne sin biologiske far» har vært omkvedet. Jeg vil gjerne slå et slag for verset: «Tenk på de stakkars barna som kunne komme til og vokse opp uten foreldre som aksepterer dem som de er.»

Som psykologen min sa til meg: «Det er ikke sykt å være homofil, men å bli fortalt at følelsene dine er syke og ulovlige, er noe du kan bli syk av.»

«Vi er jo glade i vår homofile bror» sa noen bekjente i pinsemenigheten til meg. «Du kan jo sammenligne det å være homofil som det å ha på seg en veldig stygg jakke. Vi liker ham like godt som alle de andre, men vi skulle jo gjerne sett at han tok av seg den stygge jakken!»

Problemet er at du vet at den jakken de snakker om egentlig er huden din, og at du ikke kan ta den av. Da blir ikke den kjærligheten for halve deg så mye verdt.

-------

Bildene er hentet fra Alisons Bechdels tegneserie om hvordan hun kom ut av skapet. Erika Moens tegneserie om det samme er også lesverdig. Du kan lese mer av det jeg har skrevet på bloggen min. Jeg har skrevet et lengre «ut av skapet»-innlegg som også anbefales.