Å være i Gud

Hvis du ikke finner Gud i kirken, mener Marit Kromberg at du leter på feil sted.

Min tro

– Jeg tok disse med meg for å demonstrere hvor galt det kan gå når man begynner å skrive om kvekere i avisa.

Marit Kromberg lemper en tjukk bunke papirer opp på bordet. Hun napper to aviser ut fra en stabel av bøker, rapporter og løse ark. Peker på Klassekampen og et intervju med Kvekersamfunnets Oslo-kontakt Penny Heymans.

– Det er overhodet ingenting i teksten som gir grunnlag for den overskriften!

I Norge er det håpløst å forklare hva kvekerdommen er for noe, sukker Kromberg. Håpløst! Nordmenn har ligget for lenge i luthersk marinade.

– Antakelig har Penny snakka om en Gud som ikke ligner den journalisten hadde venta. Og så skriver de «Tro uten Gud».

Kromberg er ikke ferdig. Nå fisker hun fram et eksemplar av Vårt Land, og leser med høytidelig stemme: «Gudsforholdet til kvekerne er sterkt individbasert, de har ikke gudstjenester eller fast liturgi.»

– Vi kommer her hver søndag, til stille andakt. Det er vår gudstjeneste hvis vi skal sammenligne oss med andre. Så nei, vi har ikke gudstjenester slik andre definerer det. Men det mangler ikke gudstjeneste hos oss. For spøk pleier vi å si at gudstjenesten begynner når andakten er over, når vi går ut i tjeneste for Gud. Men det er bare for vanskelig. Det er rett og slett for vanskelig.

Hun ler oppgitt.

Gudsvisshet

Denne helga feirer Kvekersamfunnet 200-årsjubileum i Norge. De er landets eldste trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Kvekersamfunnet ble grunnlagt i England i 1652, av folk som søkte en indre, levende tro de ikke fant hos verken prester eller kirkelige ritualer. De leser Bibelen med forsiktighet og har ingen læresetninger. I stedet vektlegger kvekerne en personlig erfaring med Gud, og har som sitt eneste dogme en tro på «Det av Gud i alle». Denne troen må prege hverdagen og holdningen til medmenneskene og resten av skaperverket.

Kromberg kaller sin erfaring en gudsvisshet, og hun bærer den med seg hele tida.

– Hele kroppen og hodet mitt vet om Gud. Jeg pleier å kalle det Den hellige ånds gave til meg, sier Kromberg.

Kvekerne har flat struktur, men Marit Kromberg kan likevel sies å ha vært sentral hos kvekerne lenge. Hun har vært Skriver, kvekernes tillitsvalgte forstander, og blant annet representert trossamfunnet i Norges Kristne Råd. I dag er hun økonomikoordinator, redaktør for tidsskriftet Kvekeren, oversetter og altmuligkvinne.

Den løse hårknuten befinner seg rundt halvannen meter over bakken, men det Kromberg mangler i høyde, kompenserer hun for i engasjement. Hun snakker med lys stemme og store bokstaver.

Og Kromberg føler med tidligere intervjuobjekter i denne spalta, som sier at de tror på Gud, men at de ikke finner ham i kirken.

– Nei, men da må de lete et annet sted! Hvem har sagt at de enkelte kirkene representerer alt om Gud? Stakkars Gud!

---

Marit Kromberg

  • Født 1939
  • Pensjonert lege og spesialist i samfunnsmedisin, med lang fartstid i Helsetilsynet.
  • To barn, fire barnebarn og ett oldebarn.
  • Har vært forstander for kvekerne, såkalt Skriver, og representert Kvekersamfunnet i Norges Kristne Råd.
  • Er i dag redaktør for tidsskriftet Kvekeren og en av to økonomikoordinatorer i Kvekersamfunnet.

---

Stakkars

Det viser seg at Kromberg skal kalle mange «stakkar» i løpet av intervjuet, både Jesus («han var mann, stakkar»), presidenten i Botswana og paven. Sistnevnte fordi han var så nærsynt at han forveksla henne med en sjuendeklassing og derfor velsigna henne to ganger under pavevisitasen i Nidarosdomen i 1989.

– Stakkars paven, det må være veldig slitsomt å være en så gammel mann med så mye ansvar, sier Kromberg.

Det er uten tvil ment som en kjærlig betegnelse. Kromberg kaller det en Finnmarks-klisjé, som på østlandsk kan oversettes med kjære.

Hun har vokst opp i Tromsø, men dialekten måtte hun legge av seg da hun flytta sørover. Faktene har hun beholdt. Faren var vardøværing, og lærte henne at å snakke med store armbevegelser og høy stemme, var et tegn på engasjement.

Han var lektor i realfag, og tok henne med til nordlysobservatoriet, der hun fikk se mer av stjernehimmelen.

– For meg er Gud universets gud. Ikke bare for menneskene på jorda. Følelsen av bare å være i Gud, som er med over alt, kan jeg huske fra jeg var ganske ung, sier Kromberg.

For meg er Gud universets gud.

Ikke smålig

Også hun har vært marinert i luthersk tenkning. Bestevenninna hadde en far som var prest. Da Kromberg og familien flytta til Drammen, gikk hun ofte alene til kirka på søndagen.

En gang ble hun også med ei kusine på søndagsskolen. Der fikk hun høre at Jesus måtte dø på korset for at Gud skulle tilgi oss alt det gale vi hadde gjort. Kromberg gikk hjem og sa: «De sier feil om Gud.»

– Gud er ikke sånn. Så smålig. Gud krever ikke gjengjeldelse eller løsepenger. Så da gikk jeg aldri mer på søndagsskolen.

Samtidig gleda Kromberg seg til å bli konfirmert, fordi hun hadde mange spørsmål hun gjerne ville få svar på.

– Men konfirmasjonen ble en veldig skuffelse. Det var bare mer av søndagsskolen. Det var så urimelig, for de gjorde Gud så smålig menneskelig.

Etter å ha gjennomført hele konfirmasjonsundervisninga, måtte Kromberg si til presten at hun ikke kunne konfirmeres. Presten ga henne beskjed om ikke å ta det så tungt, det var jo bare en velsignelse, og han hadde allerede sendt annonse til avisa. Det var fint om hun kunne møte opp på søndag likevel.

Sånn ble Marit Kromberg konfirmert. Like etter meldte hun seg ut av Den norske kirke.

Men hvor skulle hun gå nå?

Ingenting? 

Sammen med en kamerat begynte femtenåringen systematisk å ta for seg kirkelista i Drammens Tidende. En søndag var det A for adventister, neste B for baptister. Centralkirken, hva er det? Da måtte de ta toget til Oslo.

– Vi dro til gudstjeneste og avviste den ene etter den andre, fordi deres Gud var for liten, forteller Kromberg.

På et drøyt halvår hadde de besøkt rundt 20 ulike kirkesamfunn, før de kom til V for Vennenes samfunn kvekerne.

Der fant hun ingenting.

– Vi kom inn i et rom med stoler og kunne sitte hvor vi ville. Så satte vi oss, og så begynte det. Og det var bare så deilig å sitte der, og vite at de andre ønska oss velkommen og ville oss vel. Mer var det ikke. Det var et sted med fred og velvilje.

Hun begynte å gå til kvekerne regelmessig, leste kvekerlitteratur og ble kjent med kvekernes livsstil og troen på det guddommelige frøet som er i alle.

Men det skulle gå tjue år før hun forsto at hun burde melde seg inn.

4 raske

Gud er: 

Gud er den Gud er.

Jeg klarer meg ikke uten: 

Kvekerfellesskapet.

På min gravstein skal det stå: 

Navn, fødselsdato og dødsdato.

Boka alle må lese: 

Det vet jeg ikke, for alle mennesker er forskjellige. Men jeg syns at alle kvekere bør lese Rex Amblers Sannheten i hjertet.

Parkere kroppen 

I kvekernes forsamlingslokale på Grønland i Oslo står stolene i sirkler. Dette er ikke et vigsla rom, for kvekerne holder seg verken med hellige hus eller prester og sakramenter. Her møtes kvekerne hver søndag klokka elleve, og sitter i sammen i én time i det de kaller «stille andakt».

Marit Kromberg demonstrerer. Setter seg godt inn på stolen, plasserer ei pute under fotsålene, retter seg i ryggen.

– Poenget er å parkere kroppen sånn at den ikke begynner å blande seg, og du får puste fritt. Men så begynner du å tenke: Når ble den planta vanna sist? De tankene må du legge vekk. Min teknikk for å komme til ro er å se rundt i rommet og takke for alle som har kommet.

Hvis noen får noe de skal si, kan de reise seg og dele med de andre. Slik kan andakten bli en rekke av små vitnesbyrd fra de frammøtte. Noen ganger er andakten bare hvile. Andre ganger sleper Kromberg seg dit mest av plikt.

– Men når jeg kommer ut av andakten, er jeg levende. Da er jeg forfrisket! Da kan gudstjenesten begynne.

Kristen

Kvekerdommen står i den kristne tradisjon, men når Den norske kirke har definisjonsmakta, blir det vanskelig å forklare, mener Marit Kromberg.

– I Norge er kristen lik lutheraner, sier hun.

– Men hvis jeg spør deg nå: Er du kristen? Hva ville du svart da?

– Noen ganger vet jeg ikke, for hvis den som spør har én bestemt definisjon av kristendommen, og jeg sier ja, og den ikke er min definisjon, så lyver jeg. Og hvis vedkommende har en definisjon som forstår min, så lyver jeg hvis jeg sier nei. Av og til pleier jeg å si at jeg er jesusianer. Vi hører uten tvil til i tradisjonen etter Jesus.

Da hun gikk på Yngres som barn, hadde Kromberg to ledere som hadde vært i fangeleir i Tyskland under krigen. Hvordan ba dere der? spurte barna. Svaret har brent seg fast i henne.

«Vi ba til Gud om kraft til å holde ut. Og så snakka vi med Jesus hele natta, for han hadde vært der før», svarte lederne.

– Jeg har fortalt om det mange ganger, men jeg kan fortsatt ikke si det uten å bli berørt, fordi det er et så fantastisk sterkt utsagn, sier Kromberg.

Hun er blank i øynene, og gjentar, med trykk på hvert ord.

– Han hadde vært der før.

At Jesus har vært torturert og ydmyket, og har sett døden rett i øynene, gjør at man vil følge ham, føler Kromberg. Men personlig frelse vil hun ikke høre snakk om.

– Er det noe i Bibelen som jeg har hengt meg opp i, er det et utsagn som går igjen i alle de fire evangeliene, og to ganger hos Lukas: «Den som søker å frelse sitt liv, skal miste det …». Hvis du gjør noe bare i den hensikt å bli frelst, så har du ødelagt alt sammen.

Vi dro til gudstjeneste og avviste det ene kirkesamfunnet etter det andre, fordi deres Gud var for liten.

Gud er 

– Tror du Jesus sto opp fra de døde?

– Det er to svar på det: At han ble pakket ut og gikk omkring - nei. Men hans ånd er her og lever blant oss. Da er det ikke viktig om kroppen ble vekket opp og gjort levende igjen. Mysterier skal ikke forstås av den menneskelige forstand, for da slutter de å være mysterier.

– Ser du på Jesus som Guds sønn?

– Vi er alle Guds barn. Det er klart at Jesus hadde et spesielt nært forhold til Gud. Men om han var Guds sønn på en bokstavelig måte, det tror jeg ikke. Han var Guds sønn i mysteriet. Da blir det spørsmålet nesten ukristelig.

Hun ler avvæpnende.

Hvis Kromberg skal sette ord på sin Gud, trekker hun fram en setning fra 2. Mosebok. Når Moses spør Gud hvem han skal si har sendt ham, svarer nemlig Gud: «Jeg er den jeg er.»

– Ahh, meget tilfredsstillende. Gud er den Gud er. Gud er. Punktum. Eller prikk, prikk, prikk. For det er da det åpner seg.

Innførte prevensjon

På 60-tallet var Marit Kromberg engasjert i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Men hun og ektemannen, som var sørafrikaner, syntes det kjentes litt tynt å sitte i Norge og protestere ved å la være å spise sørafrikanske appelsiner. De bestemte seg for å reise til nabolandet Botswana, for å jobbe med folk av alle hudfarger.

Kanskje ikke så unaturlig. Kvekerne ble tildelt fikk Nobels fredspris for sitt humanitære arbeid i 1947. Men Kromberg blir sliten av folk som må gå i tog, demonstrere og ha underskriftsaksjoner.

– Fredsarbeid handler om å leve på en måte som avskaffer årsakene til krig.

Kromberg er lege, og en dag kom en sykepleier med et spørsmål til henne. Noen hadde sett at familien bare hadde to barn, og lurte på hva de gjorde siden de ikke fikk flere.

Det var slutten av 60-tallet, og Kromberg måtte slå opp i en sørafrikansk katalog for å lese om p-piller og p-spiral, for hun brukte det ikke sjøl. Men prevensjonen kunne importeres, og den norske legen forklarte den lokale sykepleieren om pillene du kunne ta hver dag og plastgreia du kunne sette inn i livmoren så du ikke ble gravid.

– I mange år trodde jeg at det var jeg som hadde innført prevensjon i Botswana. Men det viste seg at jeg fikk lov til å være et hjelpemiddel for at kvinnene i Botswana fikk lov til å bestemme selv, forteller Kromberg.

Gått i ledelse

Mange år seinere fant hun nemlig ut hvem som hadde sendt sykepleieren: Lady Ruth Khama og Naledi Kama, kona og søstera til presidenten.

– Når de to damene hadde bestemt at kvinnene i Botswana skulle få tilgang til prevensjon, kunne stakkars presidenten ikke si annet enn ja.

Gud ga meg åpningen, er Krombergs forklaring. Da hun ringte helsedirektøren og sa at etterspørselen etter p-piller var så stor at hun gjerne ville slippe å stå for importen sjøl, spurte han om hun kunne ta imot gjester til middag. Han hadde akkurat fått besøk av sjefen for International Planned Parenthood Federation, som var på vei til Zambia, tilfeldigvis med prevensjon i bagasjen.

– Jeg tenker at jeg har gått i ledelse. Tingene har lagt seg til rette, og jeg har ikke behøvd å gjøre noen ting. Alt kommer. Det er bare å gape opp – eller brette opp ermene.

Medlem? 

Da Marit Kromberg kom tilbake fra Afrika på 80-tallet, var de gamle kvekerdamene som pleide å låse opp lokalet og lage te, blitt veldig gamle. Hva hvis de døde, hvor skulle hun gå til andakt da?

Hun spurte en av de eldre om medlemskap. Hun fikk beskjed om å skrive et lite brev, så skulle kvekerne ta det opp på neste månedsmøte. Tjue år etter at hun hadde funnet ut at hun var kveker, ble Marit Kromberg det også offisielt.

– Den lutherske holdningen til kirken hadde gjort meg så dum. Jeg skjønte ikke noe om ansvar, sier Kromberg.

– Og kvekerne er ikke dem som trenger seg på!

En kan jo lure på om det er flere som henne. Kvekersamfunnet har 150 registrerte medlemmer, og er dermed et av landets minste trossamfunn.

Marit Kromberg klarer ikke helt å slippe den Vårt Land-artikkelen. Nå leser hun høyt igjen.

– Og «gudsforholdet er sterkt individbasert» - det er da ikke noe annerledes med oss enn med alle andre.

Kromberg vifter med avisa, og rister på hodet.

– Gudsbildene er helt personlige. Kan noen vise meg et autorisert, generelt gudsbilde?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro