Nina Karin Monsen

30

Men hva er et menneske?

Min kronikk handlet om menneskesyn. Hva et foster er, speiles også i hva en kvinne er. Kvinnen, barnets mor, får bestemme hva et foster er, i følge abortloven. Hva slags argumentasjon er relevant? Etisk eller politisk?

Publisert: 4. jan 2014

LES KRONIKKEN: HVA ER DA EN KVINNE?

I abortdebatten argumenteres det enten etisk, prinsipielt eller politisk. Det prinsipielle og etiske er et grunnsyn som må være slik at det favner alle mennesker. Ut fra Bibelen er et menneske et vesen skapt av Gud, sin egen person fra unnfangelsen av. Det bør/skal ikke taes livet av. Den som gjør det, krenker menneskeverdet, men setter også seg selv i fare og kan defineres  ut av menneskeverdet. Menneskers handlinger slår begge veier. Derfor har mange samfunn dødsstraff for morderen, den som myrder, kan selv myrdes. Kristen tenkning bryter med et syn på mennesket som et vesen som kan miste menneskeverdet. Det gjelder alle - også fostre.

Politisk argumentasjon er alltid relativistisk, og ofte bygget på følelser. I abortdebatten er det følelsene for kvinnen som offer som ofte vekkes. Som det fremgår av kommentarene til min kronikk: Hva er en Kvinne?, vekkes deretter følelsene for mannen som den skyldige, ansvarlige. Det oppstår en kjønnskamp. Den er eldgammel og uendelig lang.

Men hvis kvinne og mann er underlagt det samme menneskesynet, er det den etiske debatten om retten til å ta liv, og hva denne retten gjør med et menneske, som er den relevante her. Vi må alle ville at alle skal ha det samme menneskeverdet, for selv å ha det.

I vårt samfunn, og hele den vestlige kultur, skjer det en forringelse av menneskeverdet. Mannen er definert ut som rettslig betydningsfull i forhold til fosteret om dets mor vil fjerne dets livsmuligheter. Kvinnen er definert ut som etisk betydningsfull i forhold til fosteret, hun er bare et politisk vesen som må ta en rask beslutning. Fosteret er definert helt ut, det har ingen rettslig verge. Barnet er ytterlig forringet ved at det i norsk barnelov § 4 a, er fratatt retten til fars navn og arv, om dets lesbiske mor, skaffer en signatur fra en kvinne på et stykke papir, der hun påtar seg forsørgelsesoppgaven. Snart mister barnet retten til mor. Barn kan produseres etter voksnes ønsker.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Hva med slektsgranskning i framtiden?

Publisert over 5 år siden

Slektsgranskning er i vinden som aldri før. Folk vil vite hvor de kommer fra og hva som kjennetegnet deres forfedre- og mødre. Det handler om identitet og å se seg selv som del av en større sammenheng.

Barn som fødes uten denne muligheten taper mye. Men det er det få som bryr seg om. Kanskje tenker man annerledes om barn, fordi de enda ikke er blitt stemmeberettige?

Jeg synes barn vokser fort, og brått så rager de høyere enn meg.

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

191 innlegg  1189 kommentarer

Hvorfor skal man tillate at to menn gis retten til å frata barnet en mor ?

Publisert over 5 år siden
Nina Karin Monsen. Gå til den siterte teksten.
Min kronikk handlet om menneskesyn

Takk for et godt innlegg ! 

Jeg tillater meg også å legge inn min egen kommentar i en lignende debatt publisert for et år siden, men som er en del av det hele denne debatten handler om.Menneskeverd.

Rolf Aspestrand meldte om sin egen og ektefellens, tidligere politidirektør Øistein Mæland`s, foreldrelykke i kronikken, ” gift og pappa til to” i VG 22.12.2012. Aspestrand beskriver det som er naturlig for svært mange voksne, nemlig savnet etter, og ønsket om barn og familie.

Et ønske det selvsagt er lett å forstå.

Han gjør seg imidlertid til et talerør for et altoverskyggende voksenperspektiv, hvor ”rettighetsaktivismen” er særdeles påtrengende. At Aspestrand pakker dette inn i en fortelling om ansvarlighet, ”at det skjer i trygge former”, og at all utnyttelse av fattige kvinner må bekjempes, skjuler ikke sannheten.

Den sjokkerende virkeligheten er at to økonomisk velstående og ressurssterke vesteuropeiske menn,  har tatt frem lommeboka og kjøpt seg livmor og barn i utlandet ! Det er dette både triste og barnefiendtlige faktum han forsøker å pakke inn i sin glansede fremstilling av omstendighetene.

Derfor gjenstår, sørgelig nok, kun det rettighetsorienterte voksenperspektivet. Uten hensyn til det ufødte barnet !

Som en følge av alt fra adopsjon, sykdom og dødsfall, til fars og mors uansvarlighet og lite egnethet som foreldre, så lever barn i familier der hovedomsorgspersoner er andre enn barnets biologiske foreldre. At konklusjonen derfor skulle være at man ikke trenger en debatt om barnas beste, fordi voksnes rettigheter i samkjønnet samliv for enhver pris skal ivaretas, er etter min oppfatning feil vei å gå.

Det viktigste spørsmålet dreier seg ikke om enkeltpersoners omsorgsevne. Spørsmålet er hvorfor noe menneske i det hele tatt, skal ha rett til å frata barn en mor eller far, når man allerede i utgangspunktet kan velge ?

Mange vil hevde at mulige konsekvenser for de ufødte barna nærmest har vært et ikke - tema så lenge pressgruppen(e) bak denne type tenkning påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger. At all annen argumentasjon derfor skulle være å betrakte som sterkt diskriminerende, er etter mitt skjønn en tvilsom og sørgelig måte å argumentere på. At dette også er et syn som ser ut til å har vunnet innpass blant mange politikere er beklagelig, ikke minst sett i de ufødte barns perspektiv.

Og da melder spørsmålet seg automatisk; kan man med troverdighet hevde at barn som er båret frem av surrogatmor, og overlatt to menn, ikke vil oppleve det som vanskelig og sårt å være frarøvet halve sin identitet og historie ?

Og, kan man med troverdighet,f.eks som en følge av retten til assistert befruktning for lesbiske, fastslå at barnet ikke vil føle fortvillelse og savn etter en far? Eller vil dette bare være et marginalt problem som "sikkert kan håndteres". Og, som en følge av dette, er det troverdig å hevde at tanken på hvem som er far først plutselig dukker opp når man fyller 18 (Da den formelle retten til å få vite hvem som er far inntreffer)

Hva gjør man når ingen svar kan gis barnet. Selv ikke et så enkelt spørsmål som om far lever, kan besvares.

Er det urimelig å stille spørsmål om dette fortsatt er barnas beste ?

Barnas stilling sterkt svekket.

- Barnet har rett til å kjenne sin mor, sa Kjersti Toppe fra Senterpartiet, i en tidligere debatt om eggdonasjon og surrogati. - Nå får man en genetisk mor og en mor som bærer fram barnet, og biologisk mor blir (dermed) veldig uklart, sier Kjersti Toppe (Sp) som er nestleder i helse- og omsorgskomiteen på stortinget.

Forslaget om å tillate eggdonasjon fremmet av Arbeiderpartiet, og støttet av SV, er en av mange forslag som ble fremmet av den rødgrønne regjeringen i de to foregående stortingsperioder. Aspestrands`s argumenter kommer naturligvis i forlengelsen av andre liknende innlegg i denne debatten.

Mange vil med rette kunne hevde at disse initiativene danner et mønster. Fellestrekket er at de først og fremst har som formål å styrke voksnes rettigheter, og på den måten tilgodese dem som føler seg "diskriminert", fordi man av mange ulike grunner ikke kan få egne barn. (Noe som i seg selv selvsagt er sterkt beklagelig for dem som er rammet)

Det synes derfor som om barnas svekkede og sårbare stilling som en følge av disse argumentene, samt mulige lovforslag som vil tillate surrogati og eggdonasjon, ikke er tilstrekkelig drøftet.

Hvorfor skal man tillate at to menn, skal gis retten til å frata barnet en mor?

Mange vil hevde at dette kommer som en naturlig følge av lovene som ble vedtatt i 2008. Deriblant loven som tillater assistert befruktning på statens bekostning for lesbiske som bevisst ønsker å føde farløse barn.

At disse barna i voksen alder vil peke på lovgiverne og sine foresatte, og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse etter mor eller far, må man med all rimelighet kunne forvente. Var det ikke ille nok med dem som allerede er morløse eller farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet, uegnethet og ondskap, om ikke man også skulle vedta morløshet eller farløshet ?

Når man allerede i utgangspunktet kunne velge.

Et paradoks i denne debatten er FN`s barnekonvensjon som fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre, mor og far. Denne konvensjonen er også ratifisert av Norge. Den rødgrønne regjeringen var ellers flittige i sine anerkjennelser av FN konvensjoner når det var politisk tjenlig.

Men, åpenbart ikke for disse barna.

Det er derfor etter mitt skjønn et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie for å tilfredstille voksnes behov og ønsker. Barna er ofret til en gruppe mennesker som mener at barn er en universell rettighet, på lik linje med vanlige forbrukerrettigheter.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3214 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 2410 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2345 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
12 dager siden / 2333 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1794 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1614 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
25 dager siden / 1480 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
6 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere