De som skal arve himmelen

Osvald Instebø likte bonde­yrket, og var innstilt på å arve fars­gården i Hordaland. Så ble kallet­ til å forkynne frelsen og Guds ­rikes arv sterkere.

Eksistens

8-åringen har vært evangelist og pastor i 57 år. Fremdeles har han bare én frihelg i måneden. Så lenge helsa holder, og den godt brukte Bibelen henger sammen, har han ingen planer om å gi seg.

Invitasjonene til å tale og synge har bare blitt flere med årene. Over inngangsdøra til det hvitmalte huset hvor vi treffer ham denne søndags­ettermiddagen, står det Betania. Siden starten i 1898 har det vært navnet på forsamlingshuset til Den Frie Evangeliske Forsamling i Rygge kommune i Østfold. Om flyene fra Ryanair har sluttet å ta av fra den nedlagte flyplassen et par steinkast unna, sendes det fremdeles flust med bønner mot himmelen i det gamle gudshuset.

På himmelveien

Osvald Instebø er kveldens gjestetaler, men han synger også åndelige sanger med kona Ragnhild som akkompagnerer på flygelet menigheten nettopp har kjøpt brukt for 20.000 kroner. Her skal hverken det gamle evangeliet, eller de gamle sangene fra strengemusikkens gullalder, gjemmes bort. Arven etter Jesus og de første kristne, men også etter de gamle ildsjelene i Betania i Rygge, skal bringes videre.

– I alle mine år som forkynner har målet vært å få flest mulig med på himmelveien. Nøden for at mennesker skal bli frelst, slik jeg selv i ung alder var så heldig å oppleve, har alltid vært den ­viktigste drivkraften for meg, forteller Osvald Instebø.

Ingen skremsel

Det er ingen svovelpredikant som gjester Betania denne kvelden. Instebø er en nokså lavmælt forkynner. Joda, han smetter inn noen «halleluja!» av og til, men han roper det ikke. Han krydrer i stedet utleggingen av ­Ordet med lun humor. Hverken fortapelse ­eller helvete nevnes med et eneste ord, i hvert fall ikke denne kvelden.

– Jeg har ikke sans for forkynnelse som skremmer, og som kan virke frastøtende. Kanskje har jeg det i meg fra tiden hvor jeg var barne- og ungdomsevangelist tidlig på 1960-tallet? Ingen kan skremme barn til frelse. Sannsynligvis ikke voksne heller. Frelsen er en gave.

Bibelfortellinger

Ikke sjelden opplever Instebø at også yngre mennesker takker ham for talene han holder. I kveld er det ikke mange unge i Betania, bortsett fra Audun Andersen, sønnen til kveldens kjøkkensjef, Solveig Andersen. Han hjelper til med å sette ut ekstra stoler etter hvert som møtelokalet fylles.

– I et samfunn med såpass mye moderne teologi, tror jeg de unge setter pris på at noen fremdeles forkynner på gamlemåten – uten at det blir for alvorstungt. Etter at kristendom forsvant som fag i skolen, og bibelkunnskapen sannsynligvis har blitt dårligere­ i store deler av befolkningen, velger jeg i talene mine ikke bare å henvise til bibelfortellingene, men å fortelle dem. De er ikke bare sanne, men også eventyrlig flotte.

---

Eksistens: Arven

  • Noen arver hus og hytte, andre arver ingen ting. Men materiell arv kan også være ­begrensende.
  • I denne serien under­søker vi hva vi arver av hverandre:­ Tro, penger, evner, gener – jobber, hus, svakheter og ­kuriositeter.
  • I dag møter vi Osvald ­Instebø som valgte å si fra seg farsarven for å bli forkynner.

---

Være seg selv

Da Osvald Instebø­ valgte å bli forkynner, lovte han seg selv to ting: Han skulle aldri be om å få preke noe sted. De som ville høre ham, fikk spørre. Dessuten skulle han aldri be om penger for oppgaven. Tilhørerne fikk gi det de hadde råd til, og det de mente han burde ha.

– Det handler ikke om å være ydmyk eller from, men at jeg heller ikke som forkynner må gå på kompromiss med den jeg er som menneske. Jeg vet hva jeg vil, men jeg har aldri hatt store tanker om meg selv. Likevel har jeg alltid både fått preke og fått lønn, humrer han.

At kona han feiret gullbryllup med i fjor, Ragnhild, alltid har hatt fulltidsjobb som jordmor, har hjulpet godt på familie­økonomien, ektemannen innrømmer det. Han er heller ikke sen om å berømme kona for støtte, og at hun som «forkynnerkone» også har stått støtt på egne bein.

– Osvald og jeg har gjennom hele ekteskapet vært enige om at Bibelen skal være vårt fundament, sier Ragnhild.

– Men innenfor den kristne historien, også i den norske pinsetradisjonen vi alltid har tilhørt, har det vært mørke sider vi ikke kan tolerere.

Som leder i Etisk råd i Pinsebevegelsen gjennom 14 år, fikk hun i oppgave å ivareta særlig de som var blitt krenket gjennom overgrep.

Musikk og lapskaus

Osvald Instebø erfarte tidlig at tonene og klangen i musikken ofte er den beste formidlingsformen av Guds Ord. I Betania denne søndagskvelden synger han Haldis Reigstads og Gunstein Draugedalens «Tett ved sida mi går Jesus», før han begynner å tale. Etter å ha talt, mest om trygghet i livet, og i Jesus, synger han Per Juvangs «Som en pilegrim vandrer jeg mot himmelen». I yngre år utgjorde han og Ole Sandvik en sangduo som solgte i bøtter og spann for pinsevennenes plateselskap, Klango. Da Sandvik døde tidlig, hadde ikke Osvald noen fast musikalsk kompanjong før kona meldte seg til tjeneste etter at hun ble pensjonist.

Fremdeles korter Osvald gladelig ned på sin egen preken for å gi plass til flere sanger i møtene. I kveld er første fellessang «Det gamle erverdige kors». Deretter inntar menighetens egne sang- og ­musikkrefter, bare kalt «Musikken», plattformen. De klemmer til på direkten: «Vi er et folk, et frigjort folk som hører Herren til. Vi er Hans eget sannhets folk, antent av hellig ild.»

Bonde

Osvald Instebø vokste opp på en gård i bygda Sletta i Hordaland sammen med seks ­eldre søsken. Han likte gårdslivet. Selv om han var yngst, kunne han godt tenke seg å ta over gården. Mens faren jobbet tidlig og sent med gårdsdriften, tok moren tidlig med seg barna på søndagsskolen i pinsevennenes forsamlingshus Betel, selv om hun tilhørte bygdas Indremisjon. Osvald likte seg så godt på Betel, at han snart også begynte å gå på voksenmøter. Det var på et av de møtene han ble kristen, 12 år gammel. Evangelistene Olav Martinsen og Oskar Torkildsen talte.

Målet har vært å få flest mulig med på himmelveien.

—   Osvald Instebø

– Den kvelden ble et vendepunkt i livet mitt.

Først tre-fire år senere begynte han å kjenne på et forkynnerkall.

– I starten slo jeg det i fra meg. Jeg ville jo bli bonde! Samtidig øvde jeg meg i å preke for kuene i fjøset. Jeg ba om at Dagros måtte bli frelst! For ikke å bli oppdaget, gjorde jeg det mens mor og far sov middagslur, smiler predikanten.

Tydelig kall

Som 20-åring bestemte Osvald seg for å ta et to måneders bibelskolekurs i Smyrna menighet i Gøteborg. Denne høsten, i 1961, ble kallstanken sterkere. Det ble viktigere at flere fikk arve Guds rike, enn at han fikk arve farsgården. De som hørte ham vitne, tale og synge, ga dessuten uttrykk for at de ble berørt.

Ryktet om den unge og engasjerte forkynneren spredte seg. Pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen spurte om han ville være omreisende forkynner i Bergen og på øyene rundt.

– Da måtte jeg bare si ja. Kallet stod nå tydelig for meg.

Fra 1962 til 1964 var han barne- og ungdomsevangelist i Rogaland. Siden har det gått slag i slag. Osvald Instebø har forkynt og vært knyttet til menigheter Norge rundt: I Halden (1965–66), Bergen (1966–68), Hauge i Dalane (1968–71), Ålesund (1971–75), Drammen (1975–78) og Tønsberg (1978–86).

Etter endt tjeneste i Tønsberg jobbet han i et begravelsesbyrå i byen, samtidig som han forkynte i en menighet i Holmestrand. Deretter ble han og kona kalt som pastorpar i Tabernaklet i Bergen (1991–2007). Senere ble de kalt tilbake til Tabernaklet i 2013, og ble der i to år. For Osvald var nå tiden moden for å bli pensjonist og evangelist. Et omflakkende liv, helt annerledes enn om han hadde blitt bufast på farsgården, kunne han ikke sånn bare uten videre gi avkall på.

– Har du noen gang angret på yrkesvalget ditt?

– Nei. Jeg har trivdes som forkynner. Jeg ville nok ha elsket å jobbe med dyr og jord også, men slik ble det ikke.

---

Osvald Instebø

  • 78 år. Evangelist. Gift med Ragnhild i 51 år. Bor i Tønsberg. Fire barn.
  • Begynte å forkynne i 1962, og ble første gang engasjert som pastor i en menighet i 1967.
  • Har etter at han ble ­pensjonert som pastor i ­Tabernaklet i Bergen i 2015, forkynt og sunget i en rekke frikirkelige menigheter. Aller mest i Betania i Rygge.
  • Ga på 1960-tallet ut flere EP-plater på Klango forlag sammen med sangerkollegaen Ole Sandvik.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens