Verdidebatt

Ikke lov å kritisere "Alarm!"?

Av Anne Andersen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
For snart to uker siden anmeldte jeg Hanne Nabintu Herlands bok Alarm! for Bergens Tidende. Ikke lenge etter at anmeldelsen hadde vært på trykk fikk jeg en e-post fra en ukjent avsender, der det blant annet het ”Fy faen for en arrogant drittsekk du er” og ” (…)det norske og europeiske folk begynner å bli drittlei politisk korrekte tilfeller som deg (…)”.

I et debattinnlegg i Bergens Tidende kalte Geir Magnus Nyborg fra Mediehøgskolen Gimlekollen anmeldelsen min (av en bok han selv ikke har lest) for ”udemokratisk surr”. Han insinuerte også at jeg ønsket å kneble Herlands ytringsfrihet. Men det vil jeg altså ikke. Jeg synes hun skal ytre seg akkurat så mye hun orker. Men det betyr ikke at jeg synes hun er verdt å lytte til.

Lignende anklager om politisk korrekthet florerte også i kommentarfeltet under Aftenpostens anmeldelse av boka. Forbausende mange setter altså likhetstegn mellom det å være kritisk til Herlands bok, med det å være blendet av en ”politisk korrekthet”. Burde de det? Som bokanmelder hender det jeg skryter av bøker, og det hender jeg ikke gjør det. Til felles for anmeldelsene mine er at jeg ikke anmelder forfatterens politiske ståsted, men boka i seg selv. Både språk, argumentasjon, etterrettelighet, og troverdighet er blant tingene jeg ser på. På de tre sistnevnte punktene synes jeg Herland kommer nokså dårlig ut.
Mange vil kanskje si at Herland er en slik som sier det mange allerede mener. Jeg mener hun snarere setter ord på det mange føler. Og følelser kan som kjent løpe litt løpsk i fantasien. De tar ikke alltid hensyn til fakta og realiteter. Det er for eksempel mange som føler at Norge er i ferd med å avkristnes av en gudsfiendtlig venstre-elite. For eksempel gjennom den nye ekteskapsloven, eller RLE-faget i skolen. Men det betyr ikke at det stemmer. 
Et eksempel på Herlands lite troverdige framstilling er hennes omtale av Human-Etisk forbund. Blant annet skriver hun ”(…)den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund (HEF) som kun har noen få titalls tusen medlemmer”. Er ikke det en litt pussig ting å skrive om Norges største tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke? Et forbund som faktisk begynner å nærme seg 80 000 medlemmer?
Flere anmeldere, kommentatorer og journalister har kommentert Herlands klær/ sko og sminke. Akkurat dette med utseendet hennes fungerer dessverre som en felle for mediefolk. For som rett og rimelig er, kommer anklagene raskt om at Herlands utseende er uvesentlig for budskapet hennes. Men samtidig er jo nettopp utseendet hennes en av de viktigste grunnene til at hun får så mye oppmerksomhet. Det både avisene og leserne er interessert i, er kombinasjonen av hennes meninger og utseende. Ikke bare det ene, eller bare det andre. Når Dagbladet bruker spalteplass 8. mars på å formidle Herlands budskap om at vi har likelønn i Norge, fordi sykepleiere ikke kan tjene like mye som administrerende direktører – Da er det ikke ene og alene fordi de synes det er en viktig ytring, for å si det sånn.

Herland spiller dessuten selv på sitt utseende: Hvorfor skulle hun ellers pryde både framsiden og baksiden av omslaget til sin egen bok? Likevel er det oss andre hun kritiserer for å være selvopptatte og narsissistiske.
Jeg sier gjerne ja takk til flere smarte, verdikonservative stemmer. Allerede har jeg sansen for både Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen, for å nevne noen. Men etter mitt syn stiller Herland enn så lenge ikke i samme klasse som disse.

Les mer om mer disse temaene:

kultursportmedia

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt