Ugreit med skolegudstjenester

Det er flott at majoriteten er så skjønt enige om at det må være OK å undertrykke minoriteten. For det er vel dét meningsmålingen som Vårt Land brakte 12. desember, viser. «Ingen har vondt av å høre Guds ord,» sies det. Og «det er jo bare å be om fritak».

Dersom kristendommen hadde vært en ydmyk og snill religion, som konsekvent fremmet toleranse og åpenhet for alle slags personlige valg – da hadde det kanskje vært mindre strid rundt den i dag. Men slik har det ikke vært: Historisk har kristendommen i for stor grad stått for fordømmelse og utstøtning av folk som har vært annerledes, ikke passet inn. Selv i dag bruker Kirken mye krefter på en helt urealistisk og meningsløs kamp mot å akseptere at noen av oss er homofile.

Spre ordet. Kristne har også vist at de ikke bare er fornøyd med å høre Guds ord – de insisterer også på å spre det. Denne misjonsiveren gjør kristendommen til et vanskelig livssyn å dele hus med. «Vis nå litt romslighet – la oss få rope ut vår religion i og forsøke å omvende deg.» Det er en underlig retorikk. De svake, minoriteten, de som er fornøyd med å sitte rolig i sitt hjørne – de avkreves sjenerøsitet fra en ekspansiv, sterk og støyende majoritet.

I samfunnet vårt kan alle holde seg med det livssyn de vil, og leve det ut i den utstrekning de ønsker – dog innenfor de demokratiske rammer. Vi kan for eksempel diskutere om vi kan tillate at ikke-samtykkekompetente guttebarn utsettes for kirurgiske inngrep uten klar medisinsk indikasjon, bare på grunn av foreldrenes tro. Du kan kle deg i de religiøse klesplagg og attributter du måtte ønske – men du må du likevel respektere arbeidsgivers krav til kleskode.

Nøytral. Staten vår, derimot, må være livssynsnøytral. Staten krever lydighet av alle borgere – og har til gjengjeld et ansvar for å beskytte oss alle. Staten kan ikke, hvis den vil beholde sin legitimitet og oppslutning, forskjellsbehandle innbyggerne på grunnlag av for eksempel livssynstilhørighet. Dette er også en menneskerett – å slippe å bli diskriminert på bakgrunn av livssyn.

Staten kan, dersom det er formålstjenlig, legge til rette for religionsutøvelse i skoletida. Spørsmålet er hvor lurt det er. Norsk skole har vært brukt som et redskap for å samle folket om et felles mål, felles identitet. I økende grad ser vi nå at religion og livssyn er noe som splitter mer enn det forener. De kristne i Norge er en skrumpende majoritet. De sekulære er på frammarsj, og i tillegg blir andre livssyn som katolisisme og islam stadig sterkere minoriteter. Det er vanskelig å skjønne at skolen, eller staten, tjener på at elevene deles opp i sine respektive livssynsgrupperinger på denne måten, og særlig ikke når det skjer på symboltungt vis oppunder de store høytidene.

Uforståelig. For oss som – ennå – utgjør en livssynsminoritet i Norge, er det vanskelig å akseptere. Jeg er riktignok humanetiker, men jeg er mer nordmann – og aller mest er jeg menneske. Det er uforståelig at mine barn, for å slippe å utsettes for kristen propaganda, skal sendes på gangen eller måtte få spesialundervisning. Mine unger er helt normale barn, og de kommer fra et hjem med et helt ordinært livssyn – et sekulært, humanetisk livssyn, hvor vi dyrker akkurat de samme verdier og holdninger som ligger til grunn for det norske samfunnet. For oss, som for de kristne, er nestekjærlighet og gjensidighetsprinsippet de viktigste leveregler.

Bli merket. Som guttunge i Bærum på 70-tallet fikk jeg fritak fra kristendomsundervisning, og etter hvert alternativ livssynsundervisning. Jeg var glad for det, for det føltes feil for meg å delta i kristendomsundervisningen (selv om jeg likte godt å pugge salmevers!)

Men det å bli merket som annerledes, bli holdt utenfor det store fellesskapet – det er noe ingen barn trenger. Kanskje kan det styrke og herde personligheten. Men oppveksten er tøff nok som den er – vi trenger ikke enda en ting som kan bidra til å stigmatisere barn som er litt annerledes. Særlig ikke når det dreier seg om noe så privat og subjektivt som livssynet vårt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14. 12. 2013