Dødens ingeniører

I dag åpner utstillingen "Dødens ingeniører" på Teknisk Museum i Oslo. Den bør alle få med seg. Vanligvis er det teknologiens fremskritt og menneskets grensesprengende utviklingstro vi kan studere på Teknisk Museum. Denne gang er det teknologiens janusansikt - dens allianse med dødbringende ideologi - som er temaet. Holocaust var nemlig ikke bare et massemord muliggjort av forkvaklet ideologi. Holocaust var først og fremst et industrielt massemord. Uten teknologi - og uten teknologiens lydige ingeniører - hadde Holocaust ikke vært mulig.

At nazismen var ond, vil heldigvis de fleste si seg enig i. At nazismen også er et produkt av vår tro på teknologien som frelsesvei, er vanskeligere å ta inn, for da utfordres vi på bredere front. Noe av det denne utstillingen dokumenterer er at teknologi har et dehumaniserende potensial. Det er en problematikk vi vegrer oss mot å se til bunns i, for enten vi vil eller ikke er vi alle teknologiens slaver.

De lydige og usynlige.

Det er mot de maurflittige teknokratene i Nazi-Tysklands kulisser denne utstillingen retter søkelyset. Mange av dem var verken antisemitter eller jødehatere, men høyst vanlige mennesker som stilte sin kompetanse til disposisjon for et morderisk system. De tilpasset seg friksjonsfritt det moderne, teknologiske samfunns krav til effektivitet og organisasjon, og lot dette overstyre enhver etisk betenkelighet de måtte ha. For at dødens ingeniører var fullt på det rene med at de tjente et morderisk formål, dokumenterer utstillingen til fulle.

Krematorieovnene. Utgangspunktet for utstillingen er historien om firmaet Toph & Söhne, som leverte krematorieovner til konsentrasjonsleirene. Det dokumenteres bl.a. at standardene for hvordan krematorieoovner skulle produserers var svært strenge i Tyskland inntil 1939 - omtrent på samme nivå som dagens standarder. Men fra 1939 inntrer en endring. Ovnene ble nå designet etter nye standarder, der bestillers krav til effektivitet og mengdehåndtering måtte tilpasses produksjonen og utviklingen av nye ovnsprototyper. I realiteten var dette ikke krematorieovner etter strenge definisjonsmessige kriterier, men rene søppelforbrenningsanlegg. Ovnenes bruk i konsentrasjonsleire fikk en direkte innvirkning på selve produksjonen og den tekniske utførelsen. Bak denne markedstilpasning av ovnsproduksjonen stod en skare av tause, lydige og ellers svært oppegående ingeniører som ikke hadde større perspektiver på tilværelsen enn å tjene til familiens underhold og være lydige borgere.

Teknologi er ikke bare teknikk, men også en bestemt måte å organisere på. Teknologi stiller krav til fornuft, til hensiktsmessighet og effektivitet. Det virker direkte inn på måten vi former samfunnet på - og måten vi selv tilpasser oss dette samfunnet på. En vesentlig del av denne tilpasningen består i at individet må utslette, eller i det minste vesentlig innskrenke, sin autonomi og underordne seg den lovmessighet teknologien bygger på. Det moderne menneske er her fanget i et system det ikke kan velge å frigjøre seg fra uten å bryte selve samfunnspakten. Men hvilken status har moralske valg når individets autonomi utraderes? Dette er spørsmålet utstillingen "Dødens ingeniører" stiller på en særdeles ubehagelig og nærgående måte.

Psykologen Stanley Milgram dokumenterte i 1963 i en uhyggevekkende studie at menneskets lydighet til systemer og øvrighet er mye større enn til dets egen frie vilje og dets egne moralske valg.  Milgram ønsket å finne ut hvordan regler, normer, lydighet og pliktfølelse påvirker enkeltmenneskets valgfrihet, uavhengighet og samvittighet. En grupper mennesker ble invitert til å være med på et påstått forskningsprosjekt som skulle finne ut hvor mye smerte et menneske kunne tåle. Personene ble plassert i et eget rom med lyd- og blikkontakt med en forsøksperson i et annet rom som hadde festet elektriske ledninger til kroppen. I rommet hvor de inviterte personene befant seg, var det et elektrisk apparat hvor man kunne skru på strøm opp til dødelig styrke. På oppfordring fra forskerne ble de inviterte personene bedt om å skru strømstyrken gradvis opp. For hvert trinn opp på skalaen gav forsøkspersonen i det andre rommet fra seg stadig mer hørbare smerteskrik. Hva de inviterte ikke visste, var at forsøkspersonen var skuespiller og smerteskrikene innspilt på bånd.

Eksperimentet viste at 26 av 40 personer var villig til å skru strømmen opp til dødelig styrke bare fordi de stolte på forskerens autoritet og på at de deltok i et eksperiment til forskningens fremme.

Eksperimentet er gjentatt mange ganger og med visse modifikasjoner, men med stort sett samme resultat.

Milgram uttalte bl.a. følgende da resultatene av eksperimentet ble bublisert i 1963:

"De juridiske og filosofiske aspektene ved lydighet er av enorm viktighet. Jeg gjorde dette forsøket ved Yale University for å teste hvor mye smerte et alminnelig menneske var villig til å påføre andre bare fordi han ble bedt om det av en forsker. Sterk autoritet ble satt opp mot enkeltmenneskets sterkeste moralske følelser mot å skade andre, og autoritet vant oftere enn omvendt. Forsøket dokumenterer voksne menneskers ekstreme tilbøyelighet til å kunne gjøre hva som helst så lenge det skjer med ryggdekning fra en høyere autoritet. Det er et faktum som roper på nærmere utdyping og forklaring."