Hva med IKO?

Vårt Land kunne nylig fortelle at IKO-direktøren hadde sagt opp etter mindre enn ett år i stolen. Han har visstnok ikke oppgitt noen grunn, men kanskje tok det ikke lang tid å finne ut at IKO er blitt overflødig.

Den kristne skolen IKO skulle forsvare, er der ikke lenger. Det samme gjelder kristendomsfaget. Hele trosopplæringsarbeidet er i hendene på kirkene. Det er nærmest umulig å se at noen skade skjer om IKO legges ned.

Det er selvsagt mulig for en institusjon å få et nytt og aktverdig formål. Men det må være noe mer enn å kjempe for skolegudstjenester og en kulturarv, et slagord som IKO tidligere var kritisk til. Foreløpig ser det ut til at IKO satser på en folkekirkestrategi der trosopplæringen skal være løsrevet fra gudstjenestemenigheten (VL 13.11.).

Det er ingen stor ære å legges ned, men det er ingen stor skam heller. Alt har sin tid.