Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
72

Når synden kler seg i ironiens klær

Debatten har gått høyt om Den norske kirkes advents og julekampanje «Perfekt jul». Bruken av ironi har falt mange tungt for brystet.

Publisert: 6. des 2013

I mange henseende kan hele opptrinnet ses på som et ironisk comeback for synden. I en viss forstand kjennetegnes den da også av en særegen form for oppfinnsomhet. Trengt oppe i et hjørne, var det som synden ikke visste annen råd enn å kle seg i ironiens klær.

Som de fleste kristne kirker har også Den norske kirke et ambivalent forhold til synden. Gudstjenestereformen i 2011 gjorde det mulig å gi syndsbekjennelsen en mindre fremskutt plass i gudstjenestefeiringen. Syndsbekjennelsen var naturlig nok forbundet med et visst ubehag. Mye av argumentasjonen handlet om menneskers verdighet og opplevelse av egenverd.

Alt virket såre vel, Den norske kirke hadde en slags omforent forståelse av synden, helt til synden ikledde seg nye klær av merket ”Ironi”og ødela det skulle vært en perfekt jul. Da var som om synd ble til ironi og ironi til synd. Slutt ble det på både adventsstemning og adventskos. Forvirringen ble total. Var kampanjen god eller dårlig, genial eller ufin? Om sekretariatet i Kirkerådet hadde drømt om en perfekt førjulstid, fikk de vær så god tenke etter en gang til. Perfekt jul var det mange som ville ha seg frabedt, både i den ironiske og den idealiserte varianten.

Slik brast drømmen om en perfekt jul brast både hos Kirkerådets sekretariat og alle oss andre. Synden gjør ikke forskjell på oss, ironikere eller ikke, den ødelegger det aller meste - selv uten bruk av ironi. Benytter den seg av ironi det nok aller helst den som rammer andre. Selvironien, derimot, tilhører en kategori som synden frykter som pesten. På sitt beste er jo den et avvæpnende uttrykk for selvinnsikt og erkjennelse.

Men både synd eller ironi, har en lei tendens til å forstyrre oss, uroe våre motiver og oppfatninger. Vi tror rett som det er vi har styringen på dem, kan kontrollere retningen, men plutselig vender de seg mot oss. Begge har de det til felles at de kan være vanskelige å forstå. De er ikke lett å tolke noen av dem. Men med en gang de er ute av flasken synes det som de lever sitt eget liv. Da kan det godt skje at synd blir til ironi og ironi til synd, ironisk nok, vil kanskje noen hevde.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Ironi er synd, ja

Publisert nesten 7 år siden

Det kan jeg være enig i.

Ironi er en maske som vi bruker for å gjemme oss bak når vi vil ramme noen. Blir noen såret, så har de seg selv å takke, som ikke har humor.

Ironi skaper utrygghet og er selvmotsigende og splittende. Ironi er fordreining av sannheten slik at den blir ugjenkjennelig og det skapes kulde mellom mennesker.

Mennesker som virkelig vil oss vel, bruker ikke ironi.

Kommentar #2

Ørnulf Høgetveit

1 innlegg  108 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Jeg lurer på om ironi ble brukt av Jesus da han forkynte budskapet om at Gud Riket var kommet nær? Gud Riket trenger ikke hverken konsulenter eller julekalendere for å overbevise mennesker om Guds frelses vei. Guds Riket består ikke i ord men i kraft. Om Kirkerådet ikke vet dette har de feilet kapitalt. Advent er en tid for faste, bønn og omvendelse. Forventning om at Gud igjen vil møte mennesker med sin nåde og fred i julen.

Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Kommunikasjon på høyt nivå

Publisert nesten 7 år siden

Jeg har ikke fulgt denne debatten, men jeg reagerer på at man ikke ser forskjellen på ironi og synd.

Ironi er en form for kommuniksjon som kan lette stemningen blant godt kjente mennesker. Det kan starte en "flørt" med en ukjent forbipasserende eller den er som en håndball som kastes rundt mellom forskjellige mottakere. 

Ironi er en sunn form for kommunikasjon, som er sterkt undervurdert.

Sarkasmen derimot er under kategorien mobbing og psykisk mishandling.

Den er ikke tillatt kommunikasjon mellom noen.

Mannen høylydt, til sin kone, tvers over bordet, i et selskap; "Å ha du ny kjole nå igjen". "Den har jeg ikke sett før".

Noen liker å ta med den private stemningen hjemmefra ut på fest. Å ramme henne/han mens andre hører på. Få ut gørra.

Det slår aldri heldig an.

De andre føler seg beklemt i situasjonen, og vil straks gjenopprette stemningen, ofte uten hell.

Syren renner helt ut.

Forskjellen på ironi og sarkasme er lett å føle på kroppen.

Ironi, på sitt beste, løfter alle.

Sarkasmen gjør alle ille, spesielt den som rammes hardest.

Par, som hele tiden forulemper den andre, lager dårlig tone blant flere. Den smitter negativt.

Sarkasme er egentlig rusens språkdrakt.

Den hører hjemme i tvang, paranoia og selvdestruksjon.

Synden er vel at hodet er fylt av andre ting enn julens budskap.

Kommentar #4

Sigmund Voll Ådnøy

138 innlegg  1622 kommentarer

Syndet apostelen Paulus med sine ord til korinterne?

Publisert nesten 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Ironi er en maske som vi bruker for å gjemme oss bak når vi vil ramme noen. Blir noen såret, så har de seg selv å takke, som ikke har humor.

Ironi skaper utrygghet og er selvmotsigende og splittende. Ironi er fordreining av sannheten slik at den blir ugjenkjennelig og det skapes kulde mellom mennesker.

Mennesker som virkelig vil oss vel, bruker ikke ironi.

Mange, inkl. jeg selv, har visse negative erfaringer med ironi. Ironien kan ha sine sider, noe man kan få føle gjennom egne og andres bommerter. 

Det du skriver her, er - mildt sagt - altfor kategorisk. I overskriften sier du - uten nyansering hverken der eller i kommentaren - at "ironi er synd" ... Trådstarteren har ikke sagt det så svart-hvitt, så jeg kan ikke se at dere "er enige" om dette selv om det er dét du hevder. Trådstarter peker vel på ironiens farer og at en del bruker ironi altfor hyppig eller offentlig? Jeg ser argumentene dine, men husk at ironi ikke er det samme som stygge verbale sleivspark. Disse kan kombineres, men ironi kan være et svært akseptabelt virkemiddel - som kan formidle poenger som ellers ville ha vært svært vanskelig å få formidlet. Det kan sømme seg i leserinnlegg eller nokså offentlige forum for øvrig - spesielt hvis man har mulighet til oppklaring eller presisering. (Misforståelser er ikke noe kjekt; det er noe av det vondeste og leieste her i livet. Men vi vil uansett aldri fullt og helt forstå hverandre her i livet. En "røff" ironisk "snert" i en offentlig uttalelse kan være nødvendig for å sette enkelte krefter/elementer på plass, men samtidig ha en pris i form av at noen misforstår. Skal man prøve å gjøre alle til lags og aldri bruke ironi, kan det hende at man blir litt "tannløs" og at prisen for det blir at meningsmotstandere får boltre seg og herje fritt.)

Ironi kan være en kilde til en god latter når gode venner "har lag". Mennesker som virkelig vil oss vel, og virkelig kjenner oss, kan trygt benytte ironi i en kameratslig, humoristisk, tilllitsfull relasjon.

Ironi er som sterk chili; den er god i små mengder og brukt i rett sammenheng.

Kanskje du var litt kjapp med tastetrykkene? Og/eller har svært mange eller/og sterke negative erfaringer med ironi. Min medfølelse! Men jeg kan altså ikke gi deg rett i konkluderingen din.

Paulus til de kristne i Korint: "Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene." (2.Kor 11:5)

Jeg kan ikke skjønne at Paulus var noe annet enn ironisk her, jf. (kon)teksten dette står i.

Hilsen fra en for øyeblikket ikke-ironisk meddebattant

Kommentar #5

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Er ikke hele julen ironisk ?

Publisert nesten 7 år siden

For meg er den Norske julen et godt eksempel på hvordan Kristendommen tar opp iseg gamle tradisjoner og skikker.  Eller om man snur det hele den andre veien at de gamle skikkene har puttet kristendommen inn.

Vi vet at en 15-20 av gudene utenfor de abramittiske religionene har "fødselsdag" rundt vintersolverv. Jul - hva er det.. kommer det av "livets sirkel" sybolisert med Livs-hjulet  med Balders gjenfødelse.  Er det derfor det  heter Jul og vi henger opp kranser som et symbol på Balders gjenfødelse?   Mange bruker Norrøne halmbukker.  Skapninger som  nisser ,  alver ( engler uten vinger) og  pampers-babyer i julekrybber ( ikke svøpt) omgir vi oss med.  Jule treet pynter vi med symboler fra mange forskjellige religioner... Men på Julaften deler mange svineribben til "Særimne" som normenn har gjort siden lenge før kristendommen kom hit.  Det eneste nye med Kristendommen er 3 Mosbok 11 hvor det står at man ikke skal spise svin. Men vi forsetter å blote svin på midtvintersblotet vi feirer "Hjul" til minne og gjenfødelsen av Balder - men vi kaller ham Kristus.

I den Nordiske "julefeiring" er det så lite igjen som minner om Jesu fødsel at vi heller kanskje burde diskutere å flytte den til  4 desember.  ( Julestjernen til vismennene  ( Saturn-Jupiter konstellasjonen) som møttes igjen for 3 gang 4 desember år 7 f.kr.  ( Avreise 29 mai 7 f.kr /  Ankomst Jerusalem 29.sept -->  4 des  ankomst Betlehem).

Vår jul er en teologisk lapskaus på lik linje med feiringen av noe vi holder på med rundt vårgjevndøg med kviklunch/appelsiner og påskeharer - der stemmer jo heller ikke tidsangivelsene med når bibelen antyder at  Jesu død og oppstandelse er.

Så litt moderne ironi fra Den norske kirke oppi det hele bare moderniserer og krydrer lapskausen. Teologien er bare en rettesnor hvordan vi vil uttrykke vår tro gjennom gjerninger for vår Herre.  Der er våre gjerninger for Gud som viser om vi tror på den oppstandne Kristus eller ikke. ( Markus 16:17-18)

Kommentar #6

Sigmund Voll Ådnøy

138 innlegg  1622 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Sarkasmen gjør alle ille, spesielt den som rammes hardest.

Par, som hele tiden forulemper den andre, lager dårlig tone blant flere. Den smitter negativt.

Sarkasme er egentlig rusens språkdrakt.

Sarkasme brukt mellom par, spesielt på den måten du beskriver, er uheldig/dumt. Men sarkasme kan etter min mening være akseptabelt og nyttig - innenfor visse sjangre eller i bestemte situasjoner.

Jeg leste for en stund siden "Sitater fra femti års muntlig praksis", ei bok med sitater av (den nå avdøde retoriken og bergenseren) Georg Johannesen. Den er en dels provoserende bok, men også ganske opplysende, syns jeg. Da tenker jeg også når det gjelder både sarkasme og ironi. Den ga meg noen nye "innfallsvinkler".

Kanskje kan man bli for røff, men på noen måter er det kanskje bedre å være tidvis for røff enn å alltid være rund i kantene? Jeg mener ikke at man bør buse ut med sarkastiske bemerkninger eller upassende ironi. Men skulle man først være uheldig, går det an å presisere og oppklare i etterkant. Jeg tror det er bedre enn å være livredd for å såre og aldri si noe skarpt eller med sterk mening. Om man vil andre vel og er lydhør for andres reaksjoner, kan man ytre seg ganske skarpt uten at det fører særlig med skade med seg.

Kommentar #7

Sigmund Voll Ådnøy

138 innlegg  1622 kommentarer

Du er inne på noe der.

Publisert nesten 7 år siden
Kjell Haugen. Gå til den siterte teksten.
Vår jul er en teologisk lapskaus på lik linje med feiringen av noe vi holder på med rundt vårgjevndøg med kviklunch/appelsiner og påskeharer - der stemmer jo heller ikke tidsangivelsene med når bibelen antyder at Jesu død og oppstandelse er.

Så litt moderne ironi fra Den norske kirke oppi det hele bare moderniserer og krydrer lapskausen. Teologien er bare en rettesnor hvordan vi vil uttrykke vår tro gjennom gjerninger for vår Herre. Der er våre gjerninger for Gud som viser om vi tror på den oppstandne Kristus eller ikke. ( Markus 16:17-18)

"Teologisk lapskaus" er ingen helt dum betegnelse.

Det er underlig hvordan mange av de som "kjemper for den kristne kulturarven" og er opptatt av "hvorfor vi egentlig feirer jul", i praksis feirer sin "kristne" jul. Her er tre ting å klø seg i hodet over - når det gjelder mange av de som vil være bibelske og andektige i sin kristelige julefeiring:

*De fyller huset med "engler" med vinger. Det fins ikke ett eneste sted i Bibelen som omtaler engler - i betydningen angeloi/budbringer/sendebud - som vesener med vinger. Det er mye vi ikke vet, men det fins ikke eksplisitt bibelsk uttalte referanser Ofte er de referert til som store/mektige og fryktinngytende - aldri som små, dinglende og spede eller med kvinnehår. (Noe av julepynten minner mer om det Bibelen beskriver som kjeruber, evt. serafer.)

*De snakker om hellige tre konger og helligetrekongersdag. Det står ikke noe i Bibelen om antallet, og det står ikke at de var konger, men vise menn. Det kan hende at de var konger jf. eksklusive gull, røkelse og myrra som gaver. Det blir spekulasjon. Det er kanskje de tre forskjellige gavene som gjør at "man i alle år" har tenkt at de var tre personer ("Kaspar", "Melchior" og "Baltasar"). De kan imidlertid ha vært både ni og ti og hvem vet hvor mange. 

*De snakker om at Jesus ble født i en stall. Det står det ikke noe om i Bibelen. Det beskrives at han ble lagt i en krybbe. Denne krybben kan ha vært i et rom med dyr som var inntil et hus/en stue (ikke uvanlig på den tiden etter det jeg har forstått).

Det er greit å ha tanker og teorier, men er man nødt til å gjøre dem til "bibelske/kristne tradisjoner"? Folk får gjerne holde på slike tradisjoner hvis de vil, men de kan ikke med god grunn kalle det spesielt kristent eller bibelsk/hellig. De behøver ikke å jåle seg til og kalle nisser og julegrøt mindre kristent enn jålete glansbildespedbarn med fuglevinger eller Barbie-liknende kvinne-"engler". Det fins etter mitt skjønn en del jåleri blant verdiene i noe av den såkalte "kristne kulturarven".

(Folk har ulik tilnærming og vektlegging når det gjelder juletradisjon og julepynt. Dette var ikke et forsøk på å skjære alle over én kam hvis de på en eller annen måte har slike "kristelige julevaner".)

Kommentar #8

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Det er flere...om man leter..

Publisert nesten 7 år siden
Sigmund Voll Ådnøy. Gå til den siterte teksten.
Her er tre ting å klø seg i hodet over

Disse tre har sin bakgrunn i  forskjellige "Prøysen-historier" oppigjennom årene.  Tilleggslitratur som folk har skrevet ned for ut utfylle fødselshistorien.   Folk holder jo forsatt på å utbrodere disse historiene med flere varianter inn i sin tid og kultur - nå også ironisk.

Men Kristendom handler om tro- ikke viten.  Derfor er det ikke så viktig at fakta er 100% historisk og akreologisk korrekt.  Det er grunntonen i fortelligen som er det vesentlige hele veien.  At Logos kom å tok bolig i blandt oss.   Hva betyr egentlig det for den enkelte. Det er det vi skal feire.  Vi må se bort i fra de skapte illusjonene , fiksjonene og vage fakta.  Begynne å tro. Tro at logos ikke bare er blant oss som Johannes skriver , men i oss som Paulus skriver.   Det er noe å tro på  - og uttrykke på en eller annen måte.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2925 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
7 dager siden / 1196 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1171 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
13 dager siden / 861 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
5 dager siden / 745 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
5 dager siden / 578 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
17 dager siden / 550 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 492 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere