Når synden kler seg i ironiens klær

I mange henseende kan hele opptrinnet ses på som et ironisk comeback for synden. I en viss forstand kjennetegnes den da også av en særegen form for oppfinnsomhet. Trengt oppe i et hjørne, var det som synden ikke visste annen råd enn å kle seg i ironiens klær.

Som de fleste kristne kirker har også Den norske kirke et ambivalent forhold til synden. Gudstjenestereformen i 2011 gjorde det mulig å gi syndsbekjennelsen en mindre fremskutt plass i gudstjenestefeiringen. Syndsbekjennelsen var naturlig nok forbundet med et visst ubehag. Mye av argumentasjonen handlet om menneskers verdighet og opplevelse av egenverd.

Alt virket såre vel, Den norske kirke hadde en slags omforent forståelse av synden, helt til synden ikledde seg nye klær av merket ”Ironi”og ødela det skulle vært en perfekt jul. Da var som om synd ble til ironi og ironi til synd. Slutt ble det på både adventsstemning og adventskos. Forvirringen ble total. Var kampanjen god eller dårlig, genial eller ufin? Om sekretariatet i Kirkerådet hadde drømt om en perfekt førjulstid, fikk de vær så god tenke etter en gang til. Perfekt jul var det mange som ville ha seg frabedt, både i den ironiske og den idealiserte varianten.

Slik brast drømmen om en perfekt jul brast både hos Kirkerådets sekretariat og alle oss andre. Synden gjør ikke forskjell på oss, ironikere eller ikke, den ødelegger det aller meste - selv uten bruk av ironi. Benytter den seg av ironi det nok aller helst den som rammer andre. Selvironien, derimot, tilhører en kategori som synden frykter som pesten. På sitt beste er jo den et avvæpnende uttrykk for selvinnsikt og erkjennelse.

Men både synd eller ironi, har en lei tendens til å forstyrre oss, uroe våre motiver og oppfatninger. Vi tror rett som det er vi har styringen på dem, kan kontrollere retningen, men plutselig vender de seg mot oss. Begge har de det til felles at de kan være vanskelige å forstå. De er ikke lett å tolke noen av dem. Men med en gang de er ute av flasken synes det som de lever sitt eget liv. Da kan det godt skje at synd blir til ironi og ironi til synd, ironisk nok, vil kanskje noen hevde.