"Dype, stille, sterke, milde"

Gjennom hele 1990-tallet solgte den vennlige mannen med den milde fremtoningen mengder med bøker i Norge. Og lenge før boka "Kristen djupmeditation" ble oversatt til norsk i 1994 og utgitt på Verbum forlag, var det mange her i landet som hadde kjennskap til den.

Men til tross for populariteten møtte Stinissen også motbør fra den kristne grasrota - som f.eks da professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, Tormod Engelsviken, gav uttrykk for at karmelittmunken "øste fra teologiske forurensede kilder.." Likevel fylte munken Auditorium 1 på MF til randen ved et par anledninger, og var en aktet foredragsholder med et budskap som traff tilhørerne.

Midt i en uke som har handlet mye om Einar Gelius og ironiadvendten til perfektjul.no her på VD, opplever jeg at det er tankevekkende å kunne stoppe opp ved Stinissens pulsslag - særlig foran en ofte heseblesende førjulstid.

Wilfrid Stinissen; en  teologisk forlengelse av "sakte-sakte-TV" og som kanskje fletter i hop noe av den samme hvilepulsen som dette TV-fenomenet løfter frem..?

Men først og fremst er dette innlegget ment som en utfordring rettet mot personer med vesentlig kjennskap til munkens forfatterskap, om å dele noen tanker og erfaringer knyttet til hans forfattergjerning. (Det trenger naturligvis ikke å inntreffe på akkurat denne tråden, men like gjerne i et eget innlegg).

Hva betydde han og hvilke spor etterlater han seg? Ble han munken som kun solgte bøker til kristne på 1990-tallet og i begynnelsen av årtusenskiftet, og deretter delvis glemt? Utfordringen er herved publisert!

Selv har jeg riktignok en fornemmelse av at skribent Per Arne Dahl har "munken på skriveblokka" foran lørdagens faste spaltebidrag i Vårt Land, og jeg ser frem imot hva Dahl evt. måtte ha på hjertet.. Og i dagene frem mot jul kan kanskje dette utdraget fra den svenske utgaven av "kristen djupmeditation" være til ettertanke:

" En uppmärksam lesare kommer kanske att anse att jag i boken någon gång tycks motsäga mig själv. Jag är medveten om det och tycker inte at jag behöver undvika ett sådant intryck. Människan är ju en paradoxal varelse: hon är himmelsk och jordisk, helig och syndare, andlig och kroppslig.. Vad man än säger om henne måste det omedelbart kompletteras och korrigeras av dess motsats. Hur ofta motsäger inte evangeliet sig självt när det talar om honom som ãr både Gud och människa? Det er just i dessa skenbara motsãgelser som sanningen  kommer fram. Sanningen ligger inte i den ena eller andra polen utan i själva polariteten."

RIP: Wilfrid Stinissen - du "DYPE, STILLE, STERKE, MILDE."