Lysten eller Loven?

«Har du lyst/legning, har du også lov,» heter det, og så er det en tendens til at man begynner å diskutere klokka i stedet for saken.

Hva kom først, lysten eller Loven?

Vi som på tross av våre lyster ønsker å følge Guds vilje, blir ofte henvist til klokka, ja, for da er man bakstreversk, middelaldersk mørkemann o.l.

Da mennesket var skapt sa Gud at de ikke måtte spise av «treet til kunnskap om godt og ondt». Det bertyr vel at både lysten og budet var der samtidig helt fra begynnelsen av?

Mennesket hadde lyst til å bli som Gud. Ja, til alle tider har mennesker opphøyet seg selv til «gud» og latt sine lyster bli bestemmende. Ikke minst i dag er menneske- og selvdyrkelsen påfallende stor, ikke bare utenfor kirken, men også i gudstjenestene.

Når dåpsbarna plutselig er blitt syndfrie og ikke bare Gud er god, men alle vi andre også, ja, da må det vel gå som det går?

Ja, for da får biskopers og presters magefølelse mer å si enn Guds bud. Da blir det fritt fram for «skammelig utukt» og annet horeri utenfor ekteskapet. Og tenk; dette kalles for frigjøring fra gammeldags moral, men hva kom egentlig først?

Påstanden om «at Guds bud er gammeldagse» er bare en avsporing, fordi lysten til det onde er, som nevnt, minst like gammel.

I alle fall, som kristne skulle vi spørre etter Guds vilje!

Men nå kan man visst følge lysten bare det ikke rammer barn (pedofili), men rammer ikke likekjønns samliv også barna? Jo, for skal ikke barn ha rett til å ha en far og en mor?

Når det gjelde drap, så er det omvendt, for da er det forferdelig å drepe voksne, men de aller minste barna er fritt vilt.

Jeg påstå at det er «har du lyst, har du lov», som stort sett er bestemmende for mye moral i dagens Norge. Men frigjørende er det ikke, for fri, ja, det er bare den, som lever i samsvar med Guds vilje!