Rasisme og fordommer

"Ordet rasisme er som ketchup. Man kan ha det på nesten hva som helst. Og det å kreve bevis gjør deg til en rasist."

- Thomas Sowell, amerikansk økonom

"Eg har vore i Noreg i om lag tretti år, og eg har aldri opplevd rasisme. Når eg høyrer om opplevingar med rasisme, freistar eg å sjå dei i kontekst. Då oppdagar eg at det ikkje er rasisme det er tale om."

- Walid Al-Kubaisi, "Den norske toleransen", Dag og Tid.

Rasisme og fordommer

Definisjonen på rasisme ifølge Bokmålsordboka er "rasisme m1 (fra eng.) menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne (…) Jeg mener at alle hendelsene som har kommet fram i #norskrasisme-kampanjen på sosiale medier kan ikke kalles rasisme eller hverdagsrasisme (for øvrig et utydelig ord). Mange av hendelsene er i virkeligheten basert på fordommer og ikke en overlegen holdning til andre (rasisme). Jeg mener også at selve premissene for kampanjen må problematiseres. Det begynner allerede ved hashtaggen som er #norskrasisme ikke #rasismeiNorge. Hashtaggen impliserer klart og tydelig at offeret for rasisme er alltid fra den fargede minoriteten. Ifølge den samme logikken er gjerningspersonen (eller rasisten) alltid fra den hvite majoritetsbefolkningen. Noe som er med på å ekskludere mange individers (fra majoritetsbefolkningen) hverdagsopplevelser.

#rasismeINorge ville vært en mer omfattende og inkluderende antirasisme-kampanje. For ikke å snakke om at det ville vært basert på en universialistisk og ikke venstre- ideologisk antirasisme.

Det ville for.eks omfattet Finansavisens reportasje om (noen) nordmenns opplevelser i det å bo i innvandrertette områder som Groruddalen. Da Finansavisen kom med denne reportasjen tidligere i år var det veldig få som brukte ordene rasisme eller diskriminering. Hvorfor det mon tro? Hvor var denne kampanjen da? Er det fordi individer fra majoritetsbefolkningen kan ikke kalle slike opplevelser og erfaringer for rasisme?

Den siste av disse (altså den nåværende) antirasisme-kampanjene er også tuftet på et premiss som jeg ikke kan identifisere meg selv med: det er tabu å snakke om rasisme i Norge eller som Cornelia Kristiansen skriver i en kommentar hos Dagbladet 19/11: "vi har friskmeldt r-ordet (…) Har vi det i virkeligheten? Det Kristiansen kaller for r-ordet har blitt brukt, til tider heftig i samfunnsdebatten de siste 20- årene. I mange tilfeller har denne bruken vært utrolig kontraproduktiv og frustrerende. I debatter om ukultur som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse, religiøs ekstremisme m.m har en del aktører hatt en nærmest vane med å legge ordet på bordet for å kvele, tåkelegge og stoppe viktige samfunnsdebatter. Dette overforbruket er god grunn til at man skal være skeptisk til rasisme-diskursen i Norge.

Den franske filosofen Alain Finkielkraut skrev det treffende i Tankens forræderi (1995, Cappelens forlag): "Finnes det en kultur hvor forbryterne blir påført korporlig straff, hvor kvinner blir utstøtt og utro kvinner straffet med døden, hvor en manns vitneutsagn er jevnbyrdig med to kvinners, hvor en datter bare har halvparten av sin brors arverett, hvor kvinner blir omskåret og hvor blandede ekteskap er forbudt, mens polygami er tillatt? Da påbyr nestekjærligheten oss uttrykkelig å respektere disse skikkene. Trellen skal kunne nyte godt av knutten - å frata ham denne retten vil være å lemleste selve hans vesen, å angripe hans menneskeverd, kort sagt vise seg som rasist."

Så lenge som jeg kan huske har man i Norge diskutert rasisme og diskriminering i media, på TV, i den politiske samtalen, på middagsbordene i de tusen hjem. Noen vil hevde ad nauseaum. Det å hevde at det er tabu i Norge å snakke om hverdagsrasisme er virkelighetsfjernt. Det samme gjelder den påståtte friskmeldingen.

En konsekvent, universialistisk og individualistisk antirasisme

Slike kampanjer mister en del av sin legimitet hvis de ikke er basert på en konsekvent holdning eller premiss om at rasisme først og fremst er rasisme (ergo tullete å snakke om noe omvendt rasisme) og at rasisme først og fremst er noe subjektet som blir utsatt for har definisjonsrett over. Man kan fortsatt stille seg skeptisk til at det var rasistiske motiver/intensjoner tilstede (jmfr Walid Al-Kubaisis artikkel og Bech og Necefs bok). Man må se på konteksten.

Jeg mener for.eks ikke at det er rasistisk å spørre et menneske hvor han eller hun er fra. Eller å gi så korrekt (inkludert etnisitet og hudfarge) mulig signalement av en gjerningsmann i media. Men noen av de som har vært ute og uttalte seg mener eller hentyder at det er det. De mener at det er rasistisk, diskriminerende og stigmatiserende. De kan mene det og jeg kan si meg sterkt uenig med dem. Vi kan leve med uenighet, men ikke diskriminering eller rasisme i samfunnet. På det siste punktet er vi enig.

Derfor er det også viktig å rette søkelys mot rasisme og diskriminering blant minoriteter (inter-minority racism) enten rettet mot andre minoriteter eller majoritetsbefolkningen. Hvis man for.eks sier ens barn er "fornorsket" og man finner det problematisk - hva slags syn (eller holdninger forfekter) har man på etniske nordmenn? Hva betyr (i virkeligheten) ordene adoon (af-somali) gora (urdu) og abd (arabisk)? Hvorfor er det akseptabelt at noen nekter å gifte seg med noen fra en annen kaste? Eller en annen klan? Eller med en annen etnisitet/hudfarge? Det å påpeke disse eksemplene i farta er ikke ment for å si at det ene rettferdiggjør det andre. Men for å vise at hvis man genuint sett vil diskutere rasisme og diskriminering - er det ikke alltid etniske nordmenn som bør være "skyteskive". Langt ifra - i en god del tilfeller. Man bør forfekte en konsekvent og universialistisk antirasisme hvor individets menneskeverd er i fokus - ikke grupper som helhet.

Er danskerne rasister?

En bok som går rett inn i debatten om rasisme er de danske forskerne Mehmet Umit Necef og Henning Bechs Er danskerne racister? (2013, Frydenlund forlag). Necef og Bech har undersøkt over 20 års samfunnsforskning på områdene rasisme, innvandring og integrering. Bech og Necef har tatt for seg et utvalg av forskningartikler og bøker. Samfunnsvitenskapelig forskning som er ifølge dem på å underbygge påstanden (noe antirasisme-kampanjer er vanligvis tuftet på) at rasisme er utbredt i Danmark og/eller at den danske grunnholdningen er rasistisk (jamfør tittelen: Er danskerne rasister?).

Det er viktig å forklare hva Bech og Necefs konklusjon går ut på. De hevder ikke at det er ingen, lite eller mye rasisme i Danmark. De mener det er ikke noe samfunnsvitenskapelig grunnlag for å konkludere at det er mye (som mange av de forskerne de kritiserer mener) eller for den saks skyld lite rasisme i Danmark. Jeg nevner denne boka avslutningsvis fordi Bech og Necef viser oss på en god og nøktern måte at alt (særlig det akademia iblant kommer med) er ikke rasisme. Denne boka kan også være beskrivende for norske forhold.

Vi må tenke oss godt og nytt om 1) rasismens omfang i Norge 2) hva antirasisme er i vår tid og 3) hva slags flerkulturelt samfunn vi ønsker i Norge. Overdrivelser (utvanning av ordet) eller bagatellisering (fornektelse) er ikke konstruktivt.

Kortere utgave av dette innlegget blir publisert i Vårt Lands papirutgave