Karl Øyvind Jordell

157

KIRKEMØTET ER UNDERORDNET ’KIRKEFOLKET I VALG’

Kirkerådet legger i et saksforelegg opp til å foreslå overfor Kirkemøtet at det kan inngå kompromisser på velgernes vegne, uten at velgerne er tatt med på råd.

Publisert: 3. des 2013

Ved valg til bispedømmeråd og Kirkeråd heter det i saksforelegget at ”en viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg”.  Videre heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (…) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang.”

Tidligere ble bispedømmeråd valgt ved indirekte valg. Når man med dette utgangspunkt skulle ha en demokratireform med økt bruk av direkte valg, og det samtidig er uenighet om bruk av direkte valg, kan det virke tilforlatelig at man forsøkte å finne et kompromiss. Men når man nå skal fastsette endelig valgordning for den nye ordning, må kompromisset vurderes kritisk. Et stort demokratisk problem vil være at når det noen steder bare skal velges fire og andre steder sju representanter, får velgerne ulik grad av innflytelse: En mindretallsliste må ha nesten dobbelt så mange stemmer for å oppnå mandat når det bare skal velges fire, sammenliknet med når det skal velges sju. Siden det ikke finnes utjevningsmandater, blir mange stemmer bortkastede, nemlig de som er avgitt til lister som ikke får mandat.

Kanskje dette er en intendert konsekvens hos dem som egentlig ikke ønsker direkte valg. Men det er vanskelig å se at Kirkerådet eller Kirkemøtet eller et bispedømmeråd har mandat til å foreta slik avkorting av velgeres innflytelse. Det er ikke her tilstrekkelig å vise til at enkelte bispedømmeråd har ment at man bare bør velge fire representanter ved direkte valg. I så fall måtte angjeldende bispedømmeråds flertall være valgt på et program som innbefattet slik avkorting av velgernes innflytelse. Det er meget neppe tilfelle.

Sagt på en annen måte: Når det er innført en demokratireform som innebærer at ’kirkefolket i valg’ er øverste organ, kan ikke underliggende organer (bispedømmeråd eller kirkemøte) uten videre avkorte det øverste organs myndighet. Skal man gjøre det, må velgerne forespørres om de ønsker slik avkorting. Men det kunne man jo gjøre – f eks som kirkens bidrag til 200 års jubileet for grunnloven: ”Vil dere nå virkelig ha lik mulighet for å påvirke valgresultatet?”

Det har vært anført at ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg gir muligheter for justere valgresultat på en måte som de fleste vil oppfatte som gunstig, nemlig ved å få valgt inn representanter for grupper (kjønn og alder) eller områder som ikke kom med i det direkte valget av fire (geografi). Dette er imidlertid et langt på vei et oppkonstruert problem, som enklest kan forklares slik: Hvis man bare skulle velge en enkelt ved direkte valg, ville det ikke være mulig å få til bred og balansert representasjon gjennom denne delen av valget. Velger man sju, er mulighetene store, velger man fire, er de middels. Å hevde at man må ha indirekte valg for å sikre bredt sammensatte bispedømmeråd blir dermed snodig – antagelig er det et vikarierende argument. Bredde sikres enklest ved at alle velges direkte.

Ved vurderingen av argumentet er det antagelig også av betydning at det er fremsatt med utgangspunkt i ordningen med direkte valg i form av preferansevalg. Det eneste noenlunde sikre ved slike valg er at de som står øverst på lista, har litt større mulighet for å bli valgt enn de som står lenger nede (det var derfor de med etternavn på A hadde størst sjanse til å bli valgt). Ved forholdstallsvalg vil de som står øverst på listene, ha langt større mulighet for å bli valgt. Derfor, dersom nominasjonskomiteen ser til at listen utformes slik at det blir brukbar balanse mht kjønn, alder og geografi dersom den ’offentlige’ lista får inn fire eller fem eller seks eller sju mandater, svekkes argumentet om justering ved hjelp av en indirekte valgomgang ytterligere.

Rimeligvis vil det være slik at dersom det stilles mange alternative lister, vil bredden og balansen kunne svekkes. Men det er bare uttrykk for at ’kirkefolket i valg’ har ment at andre breddehensyn enn kjønn, alder og geografi er viktigere. At en slik meningsytring får uttelling, kalles demokrati.

På tross av motforestillinger fra høringsinstanser fastholder man at det ved menighetsrådsvalg skal være slik at urettede stemmer ikke skal ha innflytelse på valgresultatet. Her bør man for det første spørre seg om hvor mange av høringsinstansene som har sett at dette blir resultatet – man måtte finlese høringsnotatet og ha relativt dyp innsikt i valgtekniske spørsmål for å se at det var dette man foreslår. Det vises også til at dette var en ordning man hadde før 2011. Vel, ikke alt gammelt er godt, men heller ikke alle nye påfunn er av det gode. Jeg vil foreslå at Kirkerådets medlemmer ved behandlingen spør seg selv om de ville det naturlig å stemme i henhold til følgende: ”Her skal det velges 10, da vil jeg stemme på disse 15.”

Man viser også til at dette er en ordning som gir nominasjonskomiteen for mye makt. Men spørsmålet blir da om dette berettiger at man fratar store grupper av ’kirkefolket i valg’ all innflytelse, nemlig de som tror at når de leverer inn en urettet liste, har de avgitt en reell stemme. Man har nettopp gått bort fra preferansevalg, fordi mange velgere ikke maktet å sette minst ett kryss, slik at stemmen måtte forkastes. Man bør ikke da innføre en ordning som innebærer at mange stemmer ikke teller.

Saken bør avgjøres med utgangspunkt i den realitet at nominasjonskomiteens tyngste oppgave er få tak i nok folk; det er sjelden det er strid om rekkefølgen blant de mer eller mindre uvillige. Blir det slik strid, har man muligheten for at det fremmes alternative lister.

Og ved begge typer valg, både til menighetsråd og til bispedømmeråd, bør man dosere mulighetene for å stryke og å kumulere skjønnsomt. Når det ikke stilles mer enn en liste, bør denne påvirkningsmuligheten være stor (antagelig ubegrenset, siden nominasjonskomiteen da har svært stor innflytelse); når det stilles mer enn en liste, bør den være svært begrenset.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere