Knut Engelskjøn

5

Vi må avdekke historien

Vi kan ikke lenger tilsløre at det i Norge under krigen var tusenvis som stilte seg til disposisjon for okkupantene på sjofleste vis, og titusener som støttet okkupanten.

Publisert: 29. nov 2013 / 1263 visninger.

Det er blitt en del oppstuss rundt utgivelsen av Eirik Veums nylig utkomne bok om Hirden. Boken navngir 962 medlemmer av Hirden, blant dem de 352 vaktsoldatene i Hirdvaktbataljonen som ble dømt for vold, mishandling og drap i de såkalte serberleirene i Nord-Norge.

De navngitte utgjør 10 prosent eller mindre av Hirdens samlede medlemstall.

Aftenpostens Rune Hallheim skrev i en kommentar 5. november: «Siden Vårherre har vist seg å være en upålitelig rettsinstans, har Eirik Veum påtatt seg å straffe barn, barnebarn og oldebarn. (. . . ) Hensikten later til å være å selge bøker.» 

Kommentaren var ment å åpne for en etikkdebatt, og Veum har i ulike media forsvart sin praksis. 

Åpenhet. Selv om mange av oss etterkommere etter landssvikdømte har hatt liv preget av mange følelser, alt fra barnlig skamfølelse, senere fortvilelse, uro og ubehag til maktesløshet, apati eller harme, må vi etter hvert komme dit at vi setter behovet for kjensgjerninger over hensynet til egne følelser. Vi må betrakte sann kunnskap som velkommen, og ikke tro at åpenhet vil påføre oss et nytt stigma. Denne påminnelsen om hva nordmenn deltok i av overgrep under nazismen, som Eirik Veum har som prosjekt, er for viktig til å avspores. 

Jeg innser at etterkommerne etter landssvikdømte er en sammensatt gruppe. En håndfull er løst organisert i to foreninger av «NS-barn». De har talspersoner som fremdeles forsvarer sine foreldre og NS-regimet, og som konserverer bildet av NS og av NS-medlemmers handlinger under krigen som etisk høyverdige. 

Beklagelse. Det finnes også enkeltpersoner som offentlig har kritisert sine foreldre for deres handlinger under okkupasjonen. Forfatteren Bjørn Westlie og undertegnede gikk i januar i år ut med en beklagelse av våre foreldres rolle under okkupasjonen, og fikk kritikk for dette av talspersoner for «NS-barn». 

Men de aller fleste av de rundt hundre tusen etterkommere etter landssvikdømte har sjelden nevnt foreldrenes landssvik. Kanskje foreldrenes svik er for vanskelig, og forblir en vond, intern familietragedie. Men det eksisterer familier der fortielsen har vært total, og alt det vonde og gale har blitt forsøkt bagatellisert, fortrengt eller fortidd. Reaksjonene etter boken Jakten etter jødene på Agder, utgitt på Stiftelsen Arkivet i 2010, der de mest aktive i jødeforfølgelsene var navngitt, var alt fra taushet og sorg til aggresjon. 

Overgrep. Jeg vil likevel tro at felles for mange etterkommere er frykten for nye avsløringer eller påminnelser, spesielt dersom fedrene var med i SS, Germanske SS Norge, Gestapo, Statspolitiet eller Hirden, og i sin tjeneste kunne ha deltatt i mishandling, drap eller andre overgrep. 

Hirdvaktbataljonens oppførsel i serberleirene var for nedrig til å tas opp i sin fulle bredde, og nordmenns rolle i arrestasjonen av landets gjenværende jøder har inntil for få år siden vært dysset ned. Norske SS-frivillige ble aldri anklaget for handlinger på Østfronten. Deres deltagelse der har inntil de siste årene vært forsøkt bagatellisert.

Like viktig som å avdekke historien om de mange nordmenn som deltok i alvorlige krigsforbrytelser, er det å akseptere dette ubehagelige som et faktum.

Arvesynden. Etterkommerne har intet å stå til rette for. Arvesynden hører hjemme i Det gamle testamentet, og har ingen plass i det moderne Norge. Mitt poetiske hjertekammer dunker fram en melding om at det finnes ikke tyskerbarn, nazibarn eller NS-barn. Barn daler ned fra himmelen. De som tok imot oss, ble våre foreldre. Slik var det.

Kunnskap om krigsforbrytere i familiens nærhet vil like fullt være smertefull. Men vi kan ikke lenger tilsløre at det i Norge under krigen var tusenvis som stilte seg til disposisjon for okkupantene på sjofleste vis, og titusener som støttet okkupanten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.11.2013

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Sannhet, ikke bare gammel hets

Publisert rundt 5 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Det er blitt en del oppstuss rundt utgivelsen av Eirik Veums nylig utkomne bok om Hirden.

Eirik Veum har utgitt en ny bok, igjen under det overoptimistiske premiss atdet norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som gjaldt den gang må gjelde fortsatt. Hovedpoenget hans er ”at både vitner, ofre og gjerningspersoner fikk forklare seg i rettssalene, og at de ulike rettsinstansene la alle disse opplysningene til grunn for sine vurderinger.”

Den eneste ”feilen” han ser med etterkrigsoppgjøret er at straffene var strengere i begynnelsen enn senere.(s.19).Når Nils Christies magistergradsavhandling fra 1952 "Fangevoktere i konsentrasjonsleire" ble oversett, og ikke ble bok før 20 år senere (nytt opptrykk 2010), skyldes ikke det at folk ikke orket å høre hvor fæle de på "gal side" hadde vært. Tvert imot, det kunne man ikke få nok av, hverken i avisspaltene eller i rettssalene. Alt negativt om de anklagede ble stort sett trodd, og de anklagedes innvendinger ble sjelden hørt selv av forsvarerne. De fleste forsvarere snakket knapt med de anklagede, og nøyde seg med å be om at de anklagede "burde anses på mildeste måte". Så Veum har rikelig å ta av. Og siden de fleste nå er døde, kan de omtalte ikke engang forsvare seg og korrigere i egne bøker og blad som knapt andre enn meningsfeller leste.

Fangevokterne i serberleirene var for en stor del lurt inn. Da NS-myndighetene fikk vite hva som foregikk, ble det slutt. En del kom inn etter tyskerne egne annonser. Det som gjorde at Christies avhandling var upopulær var vel heller denne kommentaren: "Vi har også kontrollert betydningen av medlemskap i N.S., men heller ikke dette later til å ha hatt noen betydning."

Noe av bakgrunnen for Hirden finnes i Forsvarsminister Quislings tale i Stortinget 7.4.1932, der han beskyldte Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet for stort sett det samme han selv ble dømt for vel 13 år senere. Stortinget aksepterte beskyldningene som sanne, unntatt de to nevnte partiene. Quisling sa bl. a. :Men spesielt vil jeg henstille til Arbeiderpartiet, - til Kommunistpartiet vet jeg at det ikke nytter- at de stanser den besluttede organisasjon av arbeidervern, at de militære organisasjoner opløses. Vi så dette i går – vi så folk, som ikke var underlagt statens kontroll, optre i uniformer. …Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet å stoppe dette.”

Hirden ble dannet for å beskytte Nasjonal Samlings talere og medlemmer mot Arbeidervernet. Kanskje pga at Arbeidervernet ble møtt med Hirden, ble det innført uniformsforbud 13.5.1937, uten at de sosialistiske partiers voldelige opptreden mot meningsmotstandere ble redusert av den grunn.

Veum oppfatter Nasjonal Samling som ”medløpere” til tyskerne. Muligheten for at NS-medlemmene selv oppfattet seg som en motpart til okkupasjonsmakten, til gunst for sine landsmenn, faller ham ikke inn.

Han siterer et avisinnlegg han feilaktig kaller kronikk i Aftenposten av en gammelnazist. Innlegget har en forhistorie.

10.12.1997 hadde Bernt Hagtvet et innlegg i Aftenposten, der han oppfordret medlemmer av Nasjonal Samling til å ta et oppgjør med sitt ansvar for jødeforfølgelsen i Norge, på grunnlag av deres angivelige antisemittisme. Jeg skrev et svar samme dag, og sendte kopi til Hagtvet med bebreidelse for at han hadde satt det inn i Aftenposten, der det ikke var sannsynlig at et innlegg som ikke var enig med Hagtvet ville komme inn. Lille julaften fikk jeg den eneste telefon i livet fra Aftenpostens debattredaksjon. De ville jeg skulle skrive mer om det norske nazi-partiet, NNSAP, som var stiftet året før Nasjonal Samling. Jeg har aldri interessert meg for nazisme, men desto mer for Nasjonal Samling, og gjorde så godt jeg kunne. Innlegget kom inn 31.12, og redaktøren for Folk og Land, NS-folkenes avis, fant det bryet verd å sende inn et innlegg, som kom inn. I alt kom det 4 svar til Hagtvet. Ingen av dem fant det mer rimelig å anklage NS-folk mer enn andre nordmenn for jødenes skjebne. Det morsomme var at generalsekretæren for Norges NasjonalSosialistiske ArbeiderParti, Herman R. Fleischer, skrev og rettet på meg. Han fortalte at Yngvar Fyhn var formann i NNSAP og redaktør for deres avis Nasjonalsosialisten. I mai 1940 hadde de møte. De anså NS for å være nasjonalistisk, men ikke nasjonalsosialistisk. De besluttet å oppløse NNSAP. Det ble henstilt til medlemmene å melde seg inn i NS, for på den måten å påvirke utviklingen i den retning NNSAP ønsket. Yngvar Fyhn lyktes, og ble ved tyskernes hjelp redaktør for ”Hirdmannen”. Det er den avisen man skal lese for å ”bevise” at NS var nazistisk. Og den kilden Veum bruker hyppigst i denne boken.

Mange anklager mot Hirden skyldes deres forsøk på å beskytte hetsede NS-barn. Forfølgelse av NS-folks barn ble det skrytt av fra senhøstes 1940.

Etter krigen ble 35000 ble straffet utelukkende for den meningsytring det var å melde seg inn i Nasjonal Samling. 18000 av dem ble satt inn sammen med 1750 som i tillegg hadde hatt embeter i stat og kommune og 6000 som i tillegg hadde hatt partiverv. Om de vanlige medlemmene hadde vært i tvil om de hadde vært på rett side før, ble de raskt beroliget av medfanger mens de satt inne. De 1000 som ble dømt for tortur, vold, drap, som kunne hatt grunn til dårlig samvittighet så hvordan medfanger de så opp til som mennesker som hadde gjort en nyttig innsats for sine landsmenn overfor tyskerne i okkupasjonstiden ble behandlet, og fant ut at de i alle fall ikke var verre enn etterkrigsmyndighetene.

Kommentar #2

Jan Hårstad

1125 innlegg  2300 kommentarer

Bare en assosiasjon

Publisert rundt 5 år siden

 

          I mine familieomgivelser var man sosialdemokrater, men omkring 1970 reiste jeg på turne med politiske "Svartkatten" og kom i kontakt med gamle motstandsfolk fra kommunistpartiet. Det var en stor opplevelse som jeg bærer med meg. Det uhyggelige aspektet var fortellingene om hva som skjedde inni dette miljøet fra 1949 da AP skulle fordrive NKP (11 % stemmer i 1945) som en fare og en 5. Kolonne for Rikets Sikkerhet.

        Kommunistene ble jo ikke sperret inne som NS-medlemmer, men denne hetsen ødela mange familier og sendte folk ut i dypeste fortvilelse. Og dette var jo i såkalt fredstid. Kampanjen tok over ti år.

       Engelskjøn hevder ganske riktig at vi må etablere "sann kunnskap",noe ingen kan være uenig i. Men sann kunnskap om historiske foreteelser er også underlagt den forvandlingens lov som Ibsen skrev om.

      Trond Hegna,som jeg har vært på besøk hos, var en flott motstandsmann og en modig person - absolutt en person  etter min smak. Men han var en av de som skrev både bøker og artikler om Sovjetunionen og Stalin og denne oppfatningen var en noenlunde generell norm innen datidens "venstreside" på 1930-tallet.

     Selv om Hegna forsøker å opptre som en "vitenskapelig sosialist" i verkene sine, er dette delvis enøyd romantisk historieskrivning. Hjemme hos de kommunistene jeg besøkte, fantes SUKPs Histore fra 1938,veldig godt lest. Men sett fra moderne historeskrivning er jo dette tankegodset på grensen til hvordan norske maoister oppfattet Kulturrevolusjonen i Kina: komplett ønsketenkning og romantikk.

   På et antikvariat fant jeg Quislings bok "Russland og Vi" som var forhatt av datidens "venstreside", men det er faktisk en bok som på mange punkter korresponderer til hva moderne historieskrivning driver med - etter Solsynitsyn og etter at arkivene ble åpnet.

  Jeg opprettholder min tilhørighet til den motstand som både Hegna og kommunistene sto for,men innen historievitenskapen er "sann kunnskap" en isbre i bevegelse og forandring.

    

Kommentar #3

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Og de som har váert forskaanet for det verste

Publisert rundt 5 år siden

Jeg vet at i vaar familie var det min onkel, mors söster som var med i Norsk Samling under krigen, men vi hörte ikke noe saerlig mer om det, antakelig fordi det var pga at min onkel drev forretning som kunne komme den tyske okkupasjonsmakten tilgode og ved det meldte seg inn i partiet. Jeg vet at det var mange som la min onkel for hat av folk i Trondheim hvor han hadde forretning, men jeg, som etter krigen bare var smaajente, hörte ikke noe saerlig om dette, antakelig som mange andre, man tiet om ubehagelighetene. Og som sagt jeg tror det var mest forretningene han hadde fordel av og önsket aa gjöre det beste ut av. Det hyggelige er at hans andre bror og söster, altsaa min andre onkel og tante drev motstandsarbeid, saa det var nok ogsaa endel splittelse i mange familier baade for og imot nazistene og tyskerne generelt.

Paradoksalt nok ble jeg gift med en tysk mann - OG han var et bönnesvar - kanskje derfor han  var barn av ekte sosialdemokrater. Min svigerfar - som allerede hadde vaert död i flere aar för jeg kom inn i bildet, ble innenriksminister etter krigen og tok seg bl a av sosiale stönader til enker og faderlöse og slikt, saa DET er jo litt hyggelig aa vite.

Ellers kan det jammen ikke ha vaert lett aa vaere barn av folk som man visste hadde opptraadt som sadister mot andre landsmenn. Skjönner godt at man vil skjule slike ting. Det kan bli for vondt, mange ting. Paa den annen side, tror jeg som NASJON at det er best at noe sannhet kommer fram. F eks at et land som Tyrkia önsker aa skjule og forhindre at sannheten skal komme fram naar det gjelder folkemordet paa armenerne er ikke bra. Vi ser jo hvordan et land som Tyskland virkelig har tatt et oppgjör med sin fortid og jeg tror landet stort sett har kommet renset ut av prossessen, for aa si det slik. Det er som et barn som bekjnner for foreldre det gale det har gjort. Eller vi mennesker bekjenner for Gud hva vi har gjort galt. Det er godt aa forsone seg med sannheten, det er en slags renselse selvom den kan vaare meget vond. Men renselse er viktig - enten det gjelder for legemet eller sjelen. Renselse eller soning er paa en maate frigjórende og en kan legge ting bak seg aa begynne paa nytt.

Tilgivelsen er iallefall meget viktig. Den er baade i Fader Vaar og er nevnt spesielt i Bibelen. Tilgivelse og soning er renselsesprossesser som er viktige aa komme igjennom for aa bli et helt og fullbrakt menneske igjen. Eller aa gjenopprette en balanse som egentlig er nedlagt i oss fra skapelsen av. Slik undrer jeg og funderer over og ser at Bibelen er viktig aa ha med seg i ALT forsoningsarbeid. Gud velsigne dere alle i Jesu navn, hva enn som har vaert. Ikke glem tilgivelse og forsoning i Jesu navn. INGENTING er for galt uten at Jesus tilgir. DET garanterer Han ved sine ord.

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 385 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82135 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44609 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35526 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28862 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22488 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21969 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3017 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 385 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere