Retorikk om privat samvittighet

Takk til Kristine Kimmell (Vårt Land 17. november) som ber meg utdype mitt bidrag i debatten om legers «reservasjonsrett». Mitt poeng i Klartekst (Vårt Land 11. november «Alle skal med!») var at noe skurrer i debatten om reservasjon. Hva er det man egentlig diskuterer?

Hovedargumentet mot reservasjonsmulighet er at helsevesenets service ikke skal avhenge av legens private samvittighet. Hovedargumentet som har vært brukt for reservasjonsmulighet har gått på å forsvare den samme private samvittigheten.

Vokter. Halvor Nordhaug, en av få biskoper som prisverdig har engasjert seg, henviste tidlig til at kirken måtte være samvittighetens vokter. Derfor måtte det være rom for dem som av samvittighetsgrunner ikke kunne utføre deler av yrket sitt. Knut Arild Hareide forsvarte også samvittigheten, men, som han sier -  den skal for all del ikke gå ut over noen, alle skal jo få sine rettigheter. Kirkerådets leder uttalte: «uavhengig av hva vi måtte mene om legenes standpunkt i abortsaken, er det kirkens oppgave å kjempe for samvittighetsfrihet og religionsfrihet» (Vårt Land 27. februar 2012.)

Taperlaget. Denne retorikken, som bare henviser til legenes private samvittighet, er et spor som fører taperlaget rett til marginalisering. Man plasserer seg selv langt oppi hjørnet. Hvorfor i all verden skal man ta hensyn til en liten gruppe som – i storsamfunnets øyne – har en forkvaklet samvittighet?

Jeg tror ikke det er riktig for hvilken som helst pris. Hvis kirken skal forsvare legers mulighet til å reservere seg, må det være fordi denne samvittigheten står i sammenheng med noe større – med Gud eller med forestilling om naturrett. Satt på spissen: Det er ikke samvittigheten som er hellig, det er Gud.

Jeg skulle ønske kirken kunne sagt at de sto bak alle leger som ville reservere seg fra å utføre eller henvise til abort fordi kirken også mener at abort er galt. Men noe slikt er det ingen som sier. Man har gitt opp å diskutere rett og galt i det offentlige rom, og diskuterer ut fra hensyn til demokratisk konsensus med mangfold som argument. Kanskje tragedien i det hele kan beskrives ved slagordet «alle skal med». For i enhetssamfunnet finnes det ingen alternative institusjoner som er reelt sterke nok til å forankre de enkelte samvittighetene i noe annet enn norsk lovgivning. Det finnes heller ingen opinion, kristen eller ikke, som fremmer noe ønske om tilgang til et helsevesen hvor leger reserverer seg mot abort.

Ikke feige. Kristine Kimmell forstår ikke at jeg stiller meg bak Elisabeth Swensens spørsmål i Klassekampen: «mener man virkelig at det ville være etisk OK om man som lege i Tyskland i 1939 kunne reservert seg mot å utføre grusomme handlinger på betingelse av at en annen lege ville utføre det uetiske oppdraget?»

Swensen og jeg har forskjellige utgangspunkt og konklusjoner. Hun harselerer med reservasjonslegene med dette spørsmålet, og sier at de er feige. Jeg syns ikke de er feige, tvert imot, men jeg syns spørsmålet hennes treffer. Imidlertid er det ikke først og fremst legene som treffes, men hele debatten som tas på kornet. Og nettopp fordi eksemplet hennes fra nazi-Tyskland viser til en historisk situasjon vi kjenner og ikke vil sammenligne oss med, tvinges vi til å tenke. Og det er bra hvis vi blir så vant til situasjonen at perspektivene blir borte for oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.11.2013