Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
71

Hjemløse kristne - et liv utenfor fellesskapet

Jeg har både møtt dem og snakket med dem. Hjemløse kristne. Mennesker som en gang tilhørte en menighet eller et fellesskap, men som opplevde at de ikke lenger hadde noe sted å høre til.

Publisert: 25. nov 2013

Hvor mange det dreier seg om vet jeg ikke. Konfesjonelt sett representerer de kristne med bakgrunn som lutheranere, katolikker, baptister, metodister, pinsevenner, fra senterbevegelsen eller blant noen av lekmannsorganisasjonene.

De hjemløse er en uensartet gruppe, de representerer forskjellige teologiske tradisjoner og grunnsyn, men har det tilfelles at de ikke lenger opplever seg selv som en del av et kristent fellesskap. De er hverken vantro eller ikke-troende. Det er som om troen deres har falt ut av en institusjonell ramme. De ser seg ikke lenger som del av det store bildet. For noen var det et bevisst valg, for andre skjedde det bare ganske stille og rolig.

Sett utenfra er det nærmest som om de har satt seg selv på siden av all organisert kristendom. Noen av dem vil kanskje innvende at det ikke er de som har satt seg på siden. Det skyldtes omstendighetene. Eller kanskje var det omgivelsene som forårsaket det. Ikke sjelden er det en sammensatt blanding av teologi og mellommenneskelige relasjoner som ligger i bunnen. Et felt det kreves ekstra mye klokskap og visdom for å nærme seg.

Kirkelige reformer koster, deres første «ofre» er ikke sjelden dem som kommer ut av prosessene som hjemløse. Mange har vært blant de mest dedikerte og helhjertede medlemmene i fellesskapet. De hadde investert så mye i fellesskapet, satset. Men hengivenheten deres ble ikke gjengjeldt. Innvendingene deres, uroen, sorgen over ikke å bli regnet med ble sett på som truende. Også om opplevelsen deres av hjemløshet ble det tiet. Ikke så merkelig, hjemløsheten er vanskelig å plassere – for manges vedkommende er den heller ikke en ren kognitiv størrelse. Snarere arter den seg som en form for fornemmelse av at noe endres eller til og med dør. Den meldte kanskje sin ankomst som en plutselig og vedvarende intens opplevelse av fremmedgjøring eller som en sakte avskallingsprosess.

Mennesker de før elsket ble som fremmede, hengivenhet ble oppslukt av likegyldighet, ord ble redusert til tomme beholdere, tømt for klang og liv. En total og overveldende fellesskapsmessig utladning som nullstilte en hel livsverden. En opplevelse av å gjennomskue alt og alle og ikke lenger øyne noe av betydning i et fellesskap er en rystende opplevelse.

Fellesskapet de hadde vært del av endret seg, for noen nesten til det ugjenkjennelige. Det var ikke lenger noe å komme hjem til. Hjemløsheten var det eneste de satt igjen med etter år med fellesskap.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

Nesten men ei ?

Publisert over 6 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Fellesskapet de hadde vært del av endret seg, for noen nesten til det ugjenkjennelige. Det var ikke lenger noe å komme hjem til. Hjemløsheten var det eneste de satt igjen med etter år med fellesskap.

Ikke nødvendigvis felleskapet som endret seg.

En person kan endre seg, "våkne" opp, og se seg nødt til å ta avstand til ett felleskap.  ?

Jeg for min del, kan ha felleskap med mine "gamle" felleskaps venner, selv om jeg nå er uenig i deler av det felleskapet ble bygd på.

Eks så er jeg ikke lenger på rett "Åndelig" frekvens, i forhold til den ret troende. Har fortsatt sjel, ånd og er ett menneske. Men jeg er ikke lenger som de andre. Jeg tror ikke lenger på en ekskluderende Gud. En som dømmer en homofil til steining, eller en frafallen til utstøtelse.

Det sluttet å stemme med elsk din neste som deg selv, samme Gud kunne ikke stå bak begge utsagn. Jeg valgte den som elsker sin neste som seg selv.

Den som kan hende har "fraskrevet" felleskapet, for å bevare seg selv, er kan hende i ett større felleskap nå, og ett som elsker ham, henne.

Finnes det felleskap, som tillater at alle skapdører å åpnes ? Tror det er mange som trives bedre utenfor enn innenfor lukkede dører.  Ett stort rikt felleskap.

Kommentar #2

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Noen av dem vil kanskje innvende at det ikke er de som har satt seg på siden. Det skyldtes omstendighetene.

Veldig bra innlegg.

Det er sikkert mange som har det slik.

Eg kjenner best til SDA-miljøet.

Mange er dei som av ymse grunnar har trekt seg ut.

Kommentar #3

Anne Jensen

36 innlegg  4891 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Sett utenfra er det nærmest som om de har satt seg selv på siden av all organisert kristendom

Jeg er en "sånn". Og jeg trives på (ut)siden, fordi jeg forstår meg ikke på det "organiserte" kristenlivet, det blir for sært for meg. Men jeg forstår også behovet for tilhørighet. Men det har jeg funnet "utenfor", der det også er større takhøyde enn "innenfor".

Men selv om vi er mange som er "utenfor", så har vel Gud bare en menighet? Jeg anser meg fortsatt som en del av den, om så bare en "tå" på "Kristi Kropp" :-)

Kommentar #4

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Dimensjoner.

Publisert rundt 6 år siden
Anne Jensen. Gå til den siterte teksten.
Men selv om vi er mange som er "utenfor", så har vel Gud bare en menighet?

Interessant, men sikkert uhyre kompleks problemstilling Stensberg. 

Det jeg først og fremst legger merke til er at du ihvertfall her ser fenomenet som et problem og utelukkende i en horisontal dimensjon og drøfter det som et rent mellommenneskelig anliggende, en slags stimulus-responsprosess mellom den enkelte og fellesskapet. Slik et politisk parti ville grunne på hvorfor de mister velgere. Slik ekskluderer du slik jeg leser deg, Guds plan virke og nærvær i slike «separasjoner» i den enkeltes og menighetens liv. Det får meg til å spørre hvordan tenker du om begrepet «Den Allmektige Gud»?

Frafall oppleves naturligvis rent menneskelig ofte som en motgang som betraktes med sorg i et menighetsfellesskap, men jeg ville heller nærme meg temaet med spørsmål som dette: «Hvor er Gud i hendelsen? I den enkelte «frafalnes» liv og i menighetens liv? Hva er hans plan? Hvorfor fyller han ikke våre kirker osv? 

En måte å tenke på ville være å se fenomenet i en vertikal dimensjon og tenke atsiden det er umulig for Gud å ikke gjøre det gode har også motgang en god hensikt. Da kan man tenke at det vil være umulig for Gud og hans godhet å tillate noen sorg eller motgang å komme over et menneske eller et menighetsfellesskap hvis det ikke var for å ta noe verre bort eller bruke det som et verktøy eller materiale for å skape noe bedre. Kanskje for den som går ut, kanskje for menigheten slik at Guds ære og storhet kan bli enda bredere og dypere avslørt? 

Kanskje er det slik at en ting er hva vi mennesker kaver med i vår bevissthet, noe annet er hva Gud virker i oss gjennom vår underbevissthet.

Kommentar #5

Kjell G. Kristensen

93 innlegg  13843 kommentarer

Veien

Publisert rundt 6 år siden

Morten Erik Stensberg:

Hvor mange det dreier seg om vet jeg ikke. Konfesjonelt sett representerer de kristne med bakgrunn som lutheranere, katolikker, baptister, metodister, pinsevenner, fra senterbevegelsen eller blant noen av lekmannsorganisasjonene.
_______________________________________

Hvis en i tillegg plusser på alle verdensreligionene skulle det vel la seg gjøre å finne seg til rette et sted, eller stifte en ny... det er vel slik det har blitt så mange trosretninger? Jeg tror de opprinnelige kristne bare tilhørte en sekt som kalte seg "Veien". Der hadde de samme lære, tro og forståelse om alt. Det er annerledes kristne nå, etter som det blir flere og flere veier.

Kommentar #6

Mette Solveig Müller

56 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.
Jeg har både møtt dem og snakket med dem. Hjemløse kristne

Ja det er mange hjemløse kristne.- Men la meg betrakte det litt filosofisk, ut fra de faktorene jeg mener å kjenne?

Jesus åpenbarte sin lære i begynnelsen av Fiskenes tidsalder, som varer i ca.2150 år. Mye handlet om fisker som svømte i vann (følelser), og fiskeholdet på Pavens hodebekledning formidler denne troslæren i Fiskenes tidsalder". - Men nå har vi akkurat (2013) gått inn i en ny tidsalder: "Vannmannens tidsalder"  - Vannmannen er kjennetegnet av individualitet og originalitet. Mens antagonisten til fisken var Jomfruen, tjeneren, er antagonisten til Vannmannen Løven, ildfull og sterk men samtadig omsorgsfull overfor sine .

Skal vi bygge "Guds Rike" her på jord, så blir det med slike varme ildfulle individualister, som har lært og verdsette det som bor i dem (av Gud) og evner å bruke det innenfor det store fellesskapets rammer, er tanker jeg tenker i dag.

For meg er Sfinksen et sterk bilde på den tiden vi nå går inn i. Løven som ligger på toppen av alle trinnene, "Jakobsstigen - utviklingsveien", og samler oss ulike - mangfoldige individ under Faraoens kongedømme. I dette kongedømmet opplever jeg også Jesu eget kommende kongedømme. - I mine store tanker, så ser jeg "Jesu kongedømme", hvor vi individ (celler) må finne vår plass i dette "Jesu legeme"  i denne Faraoen, altså en ny "Enhet" for "Guds ene menneskehet"

I dag opplever vi folkevandringer igjen, slik at vi blir kjent med mennesker fra den andre siden av jorda og lærer deres gleder og smerter å kjenne. - Og vi vet at det ikke er noen vei tilbake. Den kunnskap de sitter med har utvidet meg, og vi må finne en ny felles plattform for vårt samarbeid.

Jaja, slik gikk nå tankene mine i dag.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #7

Kjell G. Kristensen

93 innlegg  13843 kommentarer

Kristus/ verdens avfall/ de hjemløse

Publisert rundt 6 år siden

Mette:

Skal vi bygge "Guds Rike" her på jord, så blir det med slike varme ildfulle individualister, som har lært og verdsette det som bor i dem (av Gud) og evner å bruke det innenfor det store fellesskapets rammer, er tanker jeg tenker i dag.
_________________________________________

Guds rikes oppbygging skjer av en gruppe mennesker som i skriften blir omtalt som de utvalgte... og de har gjort denne bragden før, nå forteller de bare hva som skjedde den gang da de døde men fikk ånden i pant.

For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene. 2 For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen, 3 så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne. 4 For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi ikke vil avklædes, men overklædes, forat det dødelige kan bli opslukt av livet. 5 Men den som har satt oss i stand just til dette, er Gud, han som og har gitt oss Ånden til pant.

1.Kor.4.10: Vi er dårer for Kristi skyld, dere er kloke i Kristus. Vi er svake, dere er sterke. Dere får ære, vi får skam.11 Helt fram til nå har vi både sultet og tørstet; vi mangler klær, blir mishandlet, er hjemløse 12 og må streve for å livberge oss med våre egne hender. Når vi blir utskjelt, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut. 13 Når noen håner oss, svarer vi med vennlighet. Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle – til denne dag. ( Matt 25,41-44 )

Kommentar #8

Mette Solveig Müller

56 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Guds rikes oppbygging skjer av en gruppe mennesker som i skriften blir omtalt som de utvalgte... og de har gjort denne bragden før, nå forteller de bare hva som skjedde den gang da de døde men fikk ånden i pant.

Egentlig burde jeg vel ikke uttalt meg uten å ha rådført meg med deg og din bibelkyndighet ;-)  Jeg siterte nettopp min egen farfar i en annen tråd, med følgende utsagn:

"Til hans opstadelses kraft slutter sig hans lidelsers samfund. De som Herren paa denne maate har faat skape til sine tjenere, tar han nu ind i sin lidende kjærlighet til den forløste menneskehet"

Da er det nok veldig mye i dette utsagnet. Gjennom lidelsene dør mennesket fra sin egoisme og slutter seg sammen med andre for å bygge opp Riket fra grunnen av igjen. "Der det er som mørkest kommer lyset, heter det. Men til dette arbeidet trengs det vel et nytt samhold, "Enhet", -  og ikke splittelser som vår kirke og islam har vært utsatte for i lengre tid?

Dette nye fellesskapet vil vel også oppstå et sted der det er som mørkest i våre samfunn?  Men som et ord i mine skrifter sier: ""Vit du med visshet at alle Guds profeters innerste vesen er ett og det samme. Deres enhet er absolutt.""

Takk for ditt innspill til meg, som stadig utvider min forståelse av skriften.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #9

Kjell G. Kristensen

93 innlegg  13843 kommentarer

Noen planter, noen vanner... Gud gir vekst

Publisert rundt 6 år siden

Mette:

Men til dette arbeidet trengs det vel et nytt samhold, "Enhet", - og ikke splittelser som vår kirke og islam har vært utsatte for i lengre tid?
______________________________________

Ja, dette er jordiske ordninger, de blir nok samkjørte etter hvert, men siden religion alltid er et stridssprørsmål (Apg.25.19) vil det vel ikke vedvare, som at leire og gummi ikke passer særlig godt sammen. Derfor vil religionen rive seg til blods i nye stridsspørsmål.

SÅ! Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.  7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. 8 Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. 9 For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.

Kommentar #10

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

En hjemløs

Publisert rundt 6 år siden

Som ung tilhørte jeg en liten flokk av ivrige bedehus kristne. Vi vitnet varmt både på bedehuset, på gater og torg. Ja vi banket til og med på dørene til naboene våre for å fortelle om veien til frelse.

Litt rare tror jeg mange syntes vi var, men vi brant virkelig.

Det var mange andre som også brant den gangen; både for likestilling og for væpna revolusjon.

Mange ville endre verden, og for all del ikke bli som våre sløve foreldre som bare var oppslukte med hverdagens kav og mas.

Så ble vi voksne, stiftet familie og hjem, og sakte men sikkert inntok hverdagen oss. Vi som hadde vært litt revolusjonære holdt sammen i små fellesskap en stund, men etter hvert ble også disse oppløst og det tradisjonelle menighetslivet fristet liksom ikke.

Noen ble borte fra troen, andre utdannet seg inn i kirkestillinger, atter andre ble bare værende hjemløse.

Har man et radikalt forhold til tro er det vanskelig å finne et hjem.

En litt trist historie kanskje.

 

Nå vet jeg mye om å være hjemløs, akkurat som de fleste andre mennesker som jeg lever side om side med. Jeg snakker om lengselen, og undrer meg over livet og meningen med det hele, sammen med andre som er søkende.

Vi er mange som undrer oss, og som gjerne vil ta livet vårt på alvor. Klosterbesøk og stille kirkegang åpner for tro og refleksjon. En nonne sa en gang at hun tror vi lever i lekmannens tid. Jeg tror hun har rett. 

Jeg er hjemløs på jorden. Skulle jeg knytte meg til et åndelig hjem, så er dette kanskje nærmere den katolske kirke. Tidene forandrer seg.

 

Kommentar #11

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Glad for dine filosofiske tanker!

Publisert rundt 6 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
Jesus åpenbarte sin lære i begynnelsen av Fiskenes tidsalder

Den grunnvold som er lagt er Kristus.

Og vi bygger videre etter hva vi tror, og ingen av oss bygger likt, men det som vil bli stående er det som Gud har gitt vekst.

Derfor, fordi Kristus fyller fiskenes tid, oppfyller lovens tid, væren+vekten, og den som fyller alle profetordene i Vannmannens tid tror vi at Guds rike samler oss alle og fyller alt både i himmelen og på jorden.

Derfor er vi glade for å få være med i denne store frelse.

Om menighetene er frustrert og støter søkende sjeler fra seg, så støter ikke Gud noen fra seg.

Og har man flyktet fra Guds åsyn, så vil man erfare at det er ingen steder å flykte: "Farer jeg til himmelen, så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsrike, se, da er du der.... Sier jeg:Mørket skjule meg, og lyset om meg bli natt - så gjør heller ikke mørket det for mørkt for deg, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset...Herre, du ransaker meg og kjenner meg.

I denne erkjennelsens lange vandring er vi alle, et eller annet sted på veien.

Vi gledes når vi ser Guds frelse.

Og lengter etter den nye tid hvor profetordet også viser sin herlighet i Kristus. Her er Løven av Juda og Sfinxens gåte, som du viser til.

Kommentar #12

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

Ingen ting der ingenting her

Publisert rundt 6 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
Kanskje er det slik at en ting er hva vi mennesker kaver med i vår bevissthet, noe annet er hva Gud virker i oss gjennom vår underbevissthet.

Er det ett skille mellom underbevissthet og bevissthet ?

Eller er det bare mangel på bevissthet om det underbevisste ? :).

Samtaler du med ett menneske, så blir det menneskelige resonemanger og slutninger. Eller kan der komme noe godt fra Nasaret.

om ikke mennesket Jesus, hadde valgt å "være" Guds sønn, hadde han vøri mennesket Jesus.

Kan vi være noe mer en horisontal, og vertikal,? Noe som burde dekke alle sider, men sansynlig ikke gjør det.

Mangel på forståelse, er ikke lik nytteløst samkvem. Noe du hinter til i sitatet over. Så kave, er kan hende nyttig øving, når vi ikke forstår, men dog mottar, selv om vi ikke er det bevisst.

Kommentar #13

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

Noe for enhver

Publisert rundt 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Jeg er hjemløs på jorden. Skulle jeg knytte meg til et åndelig hjem, så er dette kanskje nærmere den katolske kirke. Tidene forandrer seg.

Av de mange kirker jeg har besøkt i Europa, er flest katolske.

Men felles for de alle, var at besøkeren bestemte hvilket nærvær han skulle oppleve.

Kommentar #14

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Hva betyr det å ha et hjem egentlig?

Publisert rundt 6 år siden

Betyr det å være en flittig gudstjenestegjest?

Betyr det å ha en oppgave i menigheten?

Hva skal til for å bli sett på som hjemmeværende i menigheten?

Viktigst er kanskje hvordan det oppleves å være hjemme. Og det bør det kanskje være valgfritt å definere.

Kommentar #15

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

enig.

Publisert rundt 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Viktigst er kanskje hvordan det oppleves å være hjemme. Og det bør det kanskje være valgfritt å definere.

Og jeg liker godt slik det står i ordspr.27.19:

"Likesom ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, så finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre."

Kommentar #16

Mette Solveig Müller

56 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Toril Søland. Gå til den siterte teksten.
Om menighetene er frustrert og støter søkende sjeler fra seg, så støter ikke Gud noen fra seg.

Så enkle ord, men likevel så sanne. - Og som du videre skriver:

"I denne erkjennelsens lange vandring er vi alle, et eller annet sted på veien."

Det er jo akkurat slik det er! - Vi er alle et eller annet sted på veien, og ofte evner vi heller å se hvor "vår neste" befinner seg før vi avviser eller anklager?  - Så kanskje handler troslæren mest om å finne metodene for "å bli stadig mer våkne og seende"? Så jeg kan se min venn, nabo eller debattant ;-) som de flotte menneskene de egentlig er? - Men da må egoet holde seg litt rolig et øyeblikk ;-)

Vi mennesker trenger jo også å kjenne at vi hører til et sted? Så det er sårt når våre fellesskap forvitrer fordi de ikke er bygget på fast grunn, men dogmer og ytre forventnigspress.

I en annen tråd, så poengteres kirkens "Innenforskap" og "Utenforskap". - De som har vært sosialt akseptert holdt til innenfor og de som ikke lenger er det, utenfor. - Det har vært sterke mekanismer i bruk, og det skal sterk rygg for å bære "utenforskapet", og være sann mot sin egen overbevisning. -

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #17

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Ja, det er fundamentalt.

Publisert rundt 6 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
Vi mennesker trenger jo også å kjenne at vi hører til et sted?

Nå er Kirken et godt hjem for mange, men Kirken selv forkynner Gud som vår alles Far. Når vi erfarer sannheten i denne forkynnelsen, vil tryggheten frigjøre oss slik at enhver blir vår søster og bror. Kristne har  ofte holdninger som ofte springer ut av utrygghet, desverre, og som du treffende sier:

"Så det er sårt når våre fellesskap forvitrer fordi de ikke er bygget på fast grunn, men dogmer og ytre forventnigspress."

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
21 dager siden / 2135 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
19 dager siden / 1778 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
7 måneder siden / 1769 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1271 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
12 dager siden / 1106 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 1043 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
27 dager siden / 997 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
15 dager siden / 907 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere