Kjærlighetens problem

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet, det er en Guds kraft til frelse for alle som tror.»

I dag er det 50 år siden C. S. Lewis døde. Skal noe bli stående etter ham, må det være disse ordene fra Paulus’ brev til romerne. Og for en inspirasjon han har vært for kristne, både i sin samtid og frem til våre dager, denne professoren innen middelalder- og renessanselitteratur ved Universitetet i Cambridge, som sa om sin omvendelse at den må ha vært historiens mest gjenstridige. Men en gjenstridig omvendelse til tross, få har på en slik måte utfordret både kristne og ikke-troende på hvem Gud er og hva Guds eksistens er nødt til å bety.

Krav om logikk. Som en ivrig leser av hans forfatterskap, er det noen avgjørende momenter ved C. S. Lewis' tenkning som har gjort inntrykk, blant annet hans krav om logikk. Han krever at troen, eller mangel på sådan, skal ha konsekvenser. Og ikke bare for kristne, men også for dem som avviser troen på Gud. Og her er han muligens på sitt beste, når han etterlyser et etisk grunnlag for de ikke-troendes krav om moralske standpunkt. Som når han skriver om naturalistene at: «Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bedre» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?»

C. S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men likevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn? Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.»

Objektiv standard. Ondskapens problem er en velkjent innvending mot kristendommen: Hvordan kan en allmektig og kjærlig Gud akseptere eksistensen av ondskap? Men C. S. Lewis returnerer spørsmålet. Han hevder at det ikke er kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten. For hvordan kan man hevde at mennesket er grunnleggende godt, eller kjempe for noe så abstrakt som menneskeverd, dersom det ikke ligger en objektiv standard til grunn? Det er som han sier at det er på tide at naturalistene bør begynne å leve som de lærer, selv om han innrømmer at han er glad de ikke gjør det. For kristne er imidlertid ondskap en realitet, eller som C.S. Lewis påpeker, et bevis på at svært mye av den verden Gud skapte er kommet galt av sted, og at Han insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen.

Dynamisk. Det er nettopp dette som er Lewis' poeng; at naturalistene i prinsippet er nødt til å forsone seg meg ondskapen, for dem må holocaust være en historisk tilfeldighet på linje med løvens jakt på savannen. For dem er kjærlighetens eksistens et uoverstigelig problem. For kristne er den derimot svaret på et tilsynelatende umulig hinder. For naturalistene må ondskap og kjærlighet ha den samme berettigelse.

C. S. Lewis peker deretter på at Gud ikke er en statisk ting, ikke engang en person, men en dynamisk, aldri hvilende aktivitet, et liv, nesten et slags drama, en enhet mellom Faderen og Sønnen, der konsekvensen av denne relasjonen blir en tredje person; Den Hellige Ånd. Denne Treenigheten er en levende, dynamisk kjærlighetsrelasjon som alltid har gått for seg i Gud og skapt alt annet. Det er fra den kjærligheten utgår, en kjærlighet vi alle erfarer og lever i.

Kristen utfordrer. C. S. Lewis tok derfor opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og han er skarp når han påpeker inkonsekvensen i hyllesten av Jesus som et moralsk forbilde. For han er klar på en ting, og det er at dette ikke er et spørsmål om hva vi kan med gjøre med Ham, men et spørsmål om hva Han akter å gjøre med oss. Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake.

C. S. Lewis utfordret både ikke-troende og troende i debatter og bøker. Han var aldri redd for å peke på kristendommens suverenitet, og jeg har mer enn en gang savnet en tilsvarende kapasitet, ja, ikke bare kapasitet, men også hans kristne frimodighet i vårt møte med dagens postmoderne krav om toleranse og religionsnøytralitet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2013