Barnevern og fakta

I Norge lærer ikke skolen elevene faktaorientert logisk tenkning. Diskuteres følsomme saker, er det nesten regel at folk setter overbevisning foran fakta. Gjennom rasjonalisering beholder de sine livsløgner. Med antall ansatte i barnevernssystemet, og tilgrenset, øker mengde myte-forsvarende argumenter som media er mer eller mindre bevisstløs spreder av. For man TROR jo på det man gjør. Tro passer imidlertid bedre i kirken enn som grunnlag for maktbruk.

Her er noen beviste, dels dramatiske fakta som forkastes i offentlig debatt. Grunnet begrenset plass i papiraviser brukes parantes for de som vil "google" forskning m.m.

• Det er mer skadelig å skilles fra foreldre som er i live, enn at foreldrene dør. (Agid & al) Dette tar ikke barnevernsideologien hensyn til, med dertil skade på barna.

• Det kan være opp til over hundre ganger større sjanse for vold i ikke-biologiske konstellasjoner. Kalles gjerne Askepott-effekten. (Martin Daly & Margo Wilson). Jfr «stemoderlig behandling». Barnevernsarbeidere flest virker ikke vite om slikt.

• I 1995 ble det forsket på barn som bodde med biologisk familie og med ikke-biologisk. (Mark V. Flinn & Barry G. England: "Childhood Stress and Family Environment". Current Anthropology, Vol 36 No 5, December). Stresshormonet cortisol økte med minskningen av biologisk slektskap.
• Biologi/gener og alt vi ikke vet, er i barnevernet byttet med mer eller mindre miljødeterminisme. Dette i en tid hvor forskning stadig viser nye områder hvor vi er 70-80% påvirket av genetisk arv. Fra alkoholismens ofte medfødte behov for noe å «støtte» seg til, til lykkeforskning. (F.eks artikkelen (2007): Lykken er medfødt, Forskning.no) I barnevernet har imidlertid foreldrene skylden.

Med det ovenfor som bakgrunn er det ikke underlig at dansk forskning (2011) på over 6000 barnevernsbarn, atter påviste at omsorgsovertakelse har negativ effekt. Det forverret tilstanden hos flertallet som ble tatt fra foreldrene. Siterer forskerne: "Resultaterne ligger på linje med andre internationale effektstudier og peger på, at tidligere anbragte børn kommer ud af anbringelsen med negative konsekvenser (…)" Man visste det altså fra før, men fortsetter med liksombarnevern! I praksis betyr dette at Norge bruker over 10 milliarder i året på destruktiv kommunal og statlig virksomhet overfor barn. De kaller det «barnevern» uten å måtte dokumentere at det ER barnevern.

Oppvekst under barnevernet gir en mye høyere statistikk for død som ung eller for narkomani, enn gruppene som har rusmisbrukende foreldre. (Vidensopsamling om social arv / Socialministeriet). Hvorfor gir makten rusmisbrukernes barn mye dårligere livsvilkår eller prognoser? At samfunnet finner det å være politisak å hjelpe barnevernet til slik makt, er nødvendigvis uetisk. Politiets jobb skal være å beskytte borgerne. Ikke å forverre livet til barn og foreldre for å tilfredsstille en offentlig etat hvis MENINGER holdes som bevis av media og makt.

Den destruktive virksomheten har selvsagt stygge tall:

I Sverige fant man ut at barnevernsbarna hadde en dødelighet på fryktelige 5 ganger normalen. (Svensk tekstTV/Samfunnsmagasinet). I Norge fant man at det var 8 ganger flere selvmord blandt barnevernsbarna. (NIBR-rapport 2005:12)

"Det synes som norsk barnevern sliter med et paradoks: Barnevernet bruker i stor grad tiltak som vi har lite systematisk, forskningsbasert kunnskap om og som vi ”er usikre på” eller ”tror på” mye ut fra tradisjoner. Disse tiltakene har vært brukt i årtier, og man har verken klart å finne ut nøyaktig hvordan de virker eller klart å sette noe annet i stedet (”nye tiltaksformer”)." (NIBR-rapport 2006:7) Dette er et etisk problem, skrev Are Karlsen, leder, fagutvikling, Bufetat 2009. (Forskning.no)

Makt som forkaster den beste forskningen, statistikken og motpartens dokumentasjon, vil selvsagt alltid være uetisk. Og i barnevernet er det troen på det man gjør som teller. At det kan pågå på det nivået, forteller mye om mangelen i skoler, media og hos politikere. Man lar ideologien, synsingen, føleriet og overbevisningen telle, og gidder ikke en gang lukte på motpartens bevis.