Livssynsåpenhetens pris

Nyhetsanker Siv Kristin Sællmanns 1,4 centimeter store kors har vakt et så stort engasjement at en rekke internasjonale medier har omtalt saken der hun ble oppfordret til å ta av seg korset sitt. Debatten om smykkekorset treffer rett inn i debatten om det livssynsåpne samfunn, og der er ikke alle så enige som mange liker å tro.

To fallgruver

Det er primært to fallgruver man feller i når vi diskuterer livssyn i det offentlige rom. I den ene fallgruven vil man mene at korset selvfølgelig har en naturlig plass i norsk offentlighet på grunn av kristendommens betydning for norsk kultur, men at andre religiøse symboler ikke bør tillates i skolen eller andre offentlige institusjoner. Den andre fallgruven mange faller i, er den der man mener at folk gjerne kan være religiøse – så lenge man ikke viser det offentlig. I begge fallgruvene ser vi en famlende berøringsangst for hvilken plass livssynene skal ha i samfunnet.

Stålsettutvalget peker tydelig på et samfunn der det legges aktivt til rette for at den enkelte borger kan leve ut sin livssynsbaserte overbevisning og oppfylle sine religiøse plikter. I rapporten sin sier utvalget at ”det innebærer at både arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner skal være åpne for alle, også personer som viser sin religiøse tilknytning gjennom klesdrakt og andre symboler. Alle innbyggere i Norge må ha en tydelig rett til å bære religiøse symboler, både i det offentlige rom, på arbeid og under sine studier.” Det er ikke slik at en persons livssyn forsvinner hvis man fjerner personens religiøse symbol, og man blir derfor ikke nøytral selv om man tar av seg korset sitt.

Nøytralitet finnes ikke

NRK og nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk begrunner ønsket om nøytrale nyhetsankere med at religiøse symboler kan være et distraksjonsmoment for seerne – og sier samtidig at det ikke er religionen som er problemet. Jeg sliter med å forstå at synliggjøring av religiøse symboler er så mye mer distraherende enn synliggjøring av navn, dialekt eller klesplagg. Det er også merkelig at Kalbakk sammenligner religiøse symboler med politiske symboler, da religiøs identitet er en mye mer grunnleggende del av en persons identitet enn politiske standpunkter. Et livssyn er nettopp et syn på livet. Politikk er meninger om hvordan samfunnet er ordnet.

NRKs problem er at man forveksler nøytralitet – som ikke finnes i et samfunn der alle bærer på en identitet – med det man burde trakte etter, nemlig objektivitet. Det sistnevnte er evnen til å fremstille nyheter på en riktigst mulig måte, selv om vi nødvendigvis symboliserer hvem vi er og hvor vi kommer fra. Hvis noen blir distrahert av et smykkekors eller en hijab, burde det være et underordnet problem. Hovedprioriteten i et livssynsåpent samfunn bør være religionsfriheten.

Hva med hijab?

Denne gangen var det Siv Kristin Sællmanns smykkekors som ble utgangspunkt for en stor debatt, og det til tross for at det å bære korssmykker er noe de færreste kristne ville regne som en ufravikelig del av troen sin. Mange muslimer er derimot grunnleggende overbevist om at kvinner skal ikles hijab, og at det strider mot deres tro å ta denne av. Hva skjer den dagen en muslimsk kvinne med hijab søker jobb som nyhetsanker i NRK? I et livssynsåpent samfunn må ha en like åpen holdning til islam som kristendom eller andre livssyn. Vi som mener at nyhetsankere i NRK kan bære korssmykker, bør også omfavne retten til å bære hijab eller andre religiøse symboler i lignende situasjoner.

Jeg mener NRK går baklengs inn i fremtiden til det flerkulturelle Norge når de sier at nyhetsopplesere skal symbolisere nøytralitet. En nyhetsoppleser kan være like objektiv i sin fremstilling av nyhetene selv om vedkommende har på seg en hijab. Et livssynsåpent samfunn forutsetter nettopp en åpen holdning til folks livssyn.