Elisabeth Tveito Johnsen

10

For mye innhold, for lite tro

Det er altfor mye innhold i trosopplæringen. Det er så mye innhold at trosopplærerne ikke får tid til å snakke med barna om tro.

Publisert: 13. nov 2013

På tiårsdagen for trosopplæringsreformen etterlyste tidligere kirkeminister Rigmor Aasrud innholdet i trosopplæringen. Hun advarte mot å gjøre den til en opplevelsesreform (27. mai 2013).

Denne kritikken har vært gjentagende siden professor Harald Hegstad kritiserte reformen for å satse for mye på opplevelser, og for lite på troslære og frelsesteologi (Vårt Land 29. oktober 2008).

Aasrud eller Hegstads kritikk kan skyldes en for snever forståelse av læring. Innen pedagogikken opererer vi med tre forståelser av læring. Læring som tilegnelse, læring som deltagelse i sosial praksis og læring som kunnskaping.

Deltagelse. Med en forståelse av læring som tilegnelse oppfattes barn og unge som containere som kan fylles opp med innhold, for eksempel troslære. Denne forståelsen kan ligge tett opp til Aasruds, og muligens Hegstads kritikk. Men da Stortinget vedtok trosopplæringsreformen var intensjonen at barn og unge skulle få «kjennskap til egen tro og livsmestring».

Stortinget ligger tettere på å forstå læring som deltagelse i en sosial praksis. Læring er ikke bare å overta et gitt trosinnhold, men også å bli en kyndig praktiker gjennom å delta i for eksempel gudstjenester. Det er ikke nok å lære om innholdet i gudstjenester, barn og unge trenger også å oppleve gudstjenester for å vite hva de skal gjøre i en gudstjeneste. Dette er en form for læring det satses mye på. Både «Plan for trosopplæring» (2010) og «Gudstjeneste for Den norske kirke» (2011) anbefales det at alle trosopplæringstiltak skal ha tilknytning til det ordinære gudstjenestelivet.

Bibelfortellinger. I tillegg satses det tungt på bibelfortellinger. Gjennom kurs i regi av IKO og Bibelselskapet har svært mange trosopplærere, prester, kateketer og frivillige blitt dyktige til å fortelle bibelfortellinger. Jeg har observert noen av dem på feltarbeid i ulike menigheter. Bibelfortellingene ble fortalt slik at selv barn som ellers var urolige, falt til ro og lyttet intenst. Det var magisk å se på. Trosopplærerne gjenskapte de virkelighetene bibelfortellingene forteller om. Barna ble med inn i en religiøs forestillingsverden.

Det som skjedde umiddelbart etter bibelfortellingene er imidlertid overraskende. Istedenfor spørsmål av religiøs eller eksistensiell karakter, stilte trosopplærerne faktaorienterte testspørsmål. Etter en sterk påskevandring med pisking og korsfestelse, spurte trosopplærerne om hva som skjedde på langfredag. De stilte ingen spørsmål om hvordan barna opplevde at Jesus ble pisket og korsfestet. Etter å vært om bord i Noas ark, og bare så vidt blitt reddet fra flommen, fikk barna ikke komme til orde med kommentarer og spørsmål.

Hva kan være grunnen til at trosopplærerne stiller fakta- og testspørsmål? Det kan være fordi bibelfortellinger, spesielt dem om frelse, er teologisk utfordrende. Men det var ingenting som tydet på at det var grunnen. En annen grunn er tid. Trosopplærerne måtte haste videre fordi barna skulle dramatisere Noas ark på gudstjenesten om to uker. Trosopplærerne har mye de skal rekke på den korte tiden de er sammen med barna. Det kan være et år eller fem til neste gang de ser dem. Tidspress gjør at det blir altfor mye innhold på alt for kort tid.

Kunnskap. Den tredje grunnen handler om forståelse av læring. Det kan være trosopplærerne var formet av at læring er tilegnelse av et gitt innhold. Selv etter å ha gjort barna både rystet og glade av bibelfortellingene, gjorde trosopplærerne det de fleste ville gjort. De brukte den klassiske lærer-elev-samtalen.

Den består av at læreren stiller et testspørsmål, et spørsmål som læreren allerede vet svaret på. Deretter gir læreren ordet til et av barna som svarer. Og så avsluttes samtalesekvensen av en evaluering av om svaret var rett eller galt. I motsetning å bli en god forteller trengs det ingen utdanning for å reprodusere en slik samtaleform.

Det bør egentlig ikke overraske at det er mye av denne samtaleformen både på trosopplæring og i konfirmanttiden, som Schweitzer skriver. Reformen har satset mye mer på å fornye metodene i trosopplæringen, enn å fornye den grunnleggende pedagogiske forståelsen av læring.

Livsmestring. Det trengs en forståelse av læring som kunnskaping. Det å forstå læring som å skape kunnskap betyr at barn og ungdom får bruke redskaper, for eksempel bibelfortellinger eller religiøse praksiser, til å komme frem til ny kunnskap. Kunnskap som de trenger for å tolke sine liv, livsmestring innenfor trosopplæringen.

Det å skape kunnskap trenger ikke være vanskelig. Det kan innebære å stille spørsmål som: Hva tenker du om denne fortellingen? Hva føler du etter at du har hørt hvordan Jesus døde? Det skumleste med å stille slike spørsmål, er svarene. Å gå inn i en samtale der barn og ungdom tolker livene sine gjennom den kristne tro og tradisjon, krever modige trosopplærere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.11. 2013

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Elisabeth Tveito Johnsen. Gå til den siterte teksten.
Men da Stortinget vedtok trosopplæringsreformen var intensjonen at barn og unge skulle få «kjennskap til egen tro og livsmestring».

Barn og unge skal jo med trosopplæring i kristendommen ikke få kjennskap til egen tro, men påføres kristen tro slik at de får den tro som er ønsket.

For egen del så betyr min versjon av at mine barn skal få kjennskap til egen tro at jeg snakker med dem om hva de tror på. Resutlatet spiller for meg ingen rolle. Muslim, hinduist, kristen, buddhist, ateist. Jeg er bare spent på hvem de er, hvordan de utvikler seg, og aksepterer de for hvem enn de måtte være.

De får opplevelser fra ulike trosrettninger, tradisjoner, kulturer.

Kommentar #2

Pål Georg Nyhagen

213 innlegg  1811 kommentarer

Kilden som gir liv...

Publisert nesten 7 år siden

... i motsetning til harde facts som kan virke nedvrytende og uforståelige.

Ut fra min tro på Jesus Kristus, og som mangeårig pedagog og teolog, er jeg overbevist om følgende: Barnet trenger gode impulser til det livgivende. Dvs vi skal så frø som senere vokser til det tre som fuglene bygger rede i. Da kreves godt gartnerarbeide av den voksne. Ikke presentasjon av harde data og facts som ikke sjeldent uroer og i enkelte tilfeller skaper skremmende indre bilder som virker ødeleggende.

I Elisabeth Tveito Johnsens innlegg savner jeg en uttalt bevissthet om barnet som sådan; dvs om barnets utviklingsnivå relatert til den relasjonelle, helst fruktbare, dialogen mellom voksen og det undrende barnet om tro og innhold. Kort skissert:

Om vi ser på de minste barna, de under 7-8 år, så preges deres vesen av undring, og det gode og onde, de snille og slemme. Her må den voksne legge vekt på nettopp dette undrende menneskets sjelelige utviklingstrinn: Her må man unngå konkrete data om voldelige og brutale hendelser. Barnet preges sterkt av bildene som oppstår av fortellerens innlevende fortellerkunst langt mer enn de barna som er eldre. Her vil saklig presentasjon av konkete (ikke sjelden brutale) data virke både forstyrrende og malplasserte i barnets uskyldige indre. Malplasserte fordi barnet i den nevnte alderen ikke har den sjelelige ´fasthet´ og status eller de analytiske, refleksive og fornuftige evner som kan plassere f.eks. slike hendelser med pisking/tortur, tormekroning, bæring av kors og brutal korsfestelse i en for barnet fattbar sammenheng. Bildene om disse brutale lidelsene som Jesus opplever er derimot faktisk potensielt nedbrytende. Barnet har nemlig intet indre apparat som setter det nevnte i en for barnet forståelige og konstruktiv sammenheng; barnet mangler det brede og vide forståelsesapparat og aksepteringshorisont som ungdommen og den voksne tar for gitt.

Den voksne bør for nevnte aldersgrupper fortelle i bilder, langt mer enn i fakta-ord. Derfor er det vesentlig at bildene som er gitt viser til de indre realiteter som finnes i den bibelske tekst som behandles. Ikke gi rekkevis av harde facts. Disse bildene vil ikke forsvinne hos barnet. De legger seg "lagret" i barnets indre, og vil ligge "parat" som resonans i en indre tone når det eldre barnet/ungdommen senere får mer harde facts. Slik vil de indre bildene som ble gitt i fortellingen for det mindre barnet senere virke styrkende, hjelpende og bidra til at det som senere fortelles har gode ankerfester i det noe eldre barnets indre. Barnet skal derfor ikke høres og testes i ettertid om konkrete data, men i sammen med den voksne gjennomgå fortellingen på nytt. Her etter gjenfortellingen kan barnet male eller tegne bilder fra den gitte fortellingens billeddannelse. Dette alene er tilstrekkelig. Og langt bedre enn at de forteller konkrete data.

Eksempelvis påsken. Man skal derfor her presentere passende bilder og fortellinger som viser barnet hva død og gaven nytt liv er. (Det påskefortellingen dypest sett handler om). F.eks. hentet fra legender og naturfortellinger. Dette samtidig (!) som man naturligvis som kristen pedagog vektlegger de sider fra Jesus´ liv som poengterer det gode, sanne og skjønne i livet. For de eldre barna, fra 10-11-årsalderen av kan man suksessivt presentere flere og flere konkrete data og "harde facts". Og fra tiden rett før konfirmasjonen, 13-årsalderen, og videre så har barnet nyss satt i gang sin gryende intellektuelle utvikling og er langt mer tilgjengelig for fakta; også mer harde sådanne.

Poenget er at all informasjon, undervisning er en kunst som har sitt utgangspunkt i nettopp barnet og dets spesielle utviklingsnivå. Jeg savner, som nevnt, en vektlegging av dette sentrale poenget i Tveito Johnsens innlegg. Barn er nemlig ikke "barn" og helt like uansett alderstrinn; deres mottaks- og forståelsesapparat er vidt forskjellige - avhengig av utviklingsnivå og de indre sjelelige. En 5-åring i Norge har mer til felles med en 5-åring i Nideria eller Australia enn med den norske voksne hjemme i Norge. Og det er videre STOR forskjell på en 7-åring og en 13-åring. De yngre barna altså undervises helt forskjellig enn en 10-åring, osv.

Barnet er underveis; her er vår oppgave å veilede slik at veien blir både farbar og fristende. Med gode bilder av Kristus og livets iboende krefter, så vil barnet også lære at det å falle, det å tryne, bli skuffet og såret er en del av livet. Ikke noe som egentlig er feil med livet som sådan. Det trygge barnet lærer slik å integrere livets stadig nye hendelser av alle farver prøvende, feilende og konstruktivt. Og at Kristus alltid er MED i dette; uansett hva følelsene skulle få en til å tro. Dette er god kristen pedagogikk.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere