Andreas Hesselberg

81

Selvmord blant kristne

Publisert: 18. mai 2009  /  867 visninger.

Forventningen om et evig liv i Guds nærvær kan være en motiverende faktor for kristne som begår selvmord. Kristne tror på et liv etter døden. Som samfunn aksepterer vi ikke selvmord, men den som selv er kristen og står midt oppi en livskrise, har sannsynligvis forventning om at paradis er nær hvis man tar livet sitt. Man ønsker et hellig og rent liv fremfor Guds trone, og ønsker kanskje å forlate denne grusomme verden som man opplever full av ondskap. Døden kan for en kristen selvmordskandidat virke å være "frelsende" og forløsende. Man søker døden i en slags lykkelig visshet om å havne i himmelen sammen med Gud.

Problemer
Folk begår selvmord på grunn av personlige og økonomiske problemer, ensomhet, sykdom, overgrep, traumer, psykisk sykdom og så videre. Folk handler som regel som de gjør fordi de mener noe med det.

Det er kun Gud som forstår hva som rører seg i et kristent sinn, og hva som får en kristen til å ta livet sitt. Jeg mener at Gud kan tilgi alle synder, også selvmord hvis Han vil. Guds nåde er jo grenseløs.

Dom
Guds ord sier oss at vi skal komme fremfor Gud når vi dør, få en dom og svare for hva vi har gjort i våre liv. Hvordan har vi brukt evnene Gud ga oss? Hva har vi gjort for våre medmennesker?

Når en kristen begår selvmord fordi han ikke takler livets utfordringer eller problemer, vil han ta med seg disse problemene over til den andre siden. Gud tar et oppgjør med oss uansett. Gud, som er dommeren, er en rettferdig dommer.

Mange problemer og stor sorg blir etterlatt til venner og familie når man begår selvmord. Men jeg tror faktisk at ganske få av de som tar selvmord tenker så mye over dette. Hensynet til seg selv vinner nok som regel over hensynet til mennesker man omgås i det daglige. Dessuten er kanskje et dårlig forhold til flertallet av menneskene rundt en person ofte selve årsaken til selvmordet. Da kommer man kanskje ikke så veldig langt med argumentet at det er "egoistisk" å ta selvmord.

Synd
Jeg tror at det å ta sitt eget liv er å bryte budet "Du skal ikke drepe". Alt liv er skapt av Gud, og vi mennesker har ingen rett til å bestemme om vi skal leve eller ikke. Derfor er det for meg en synd å begå selvmord, men jeg kan likevel ikke påstå at man automatisk går fortapt fordi man har tatt livet sitt. Man går heller ikke fortapt når man dør etter et liv med synder på andre områder, så lenge man har tatt imot Jesu tilgivelse og forsoning som Han har tilbudt oss, og gitt livet sitt til Han.

Jeg tror at mange kristne som begår selvmord, gjør det nettopp på grunn av tankegangen at de "vet" at Gud ikke lar dem gå fortapt på grunn av et selvmord. De øyner et håp om et evig liv ved Guds trone, fordi de mener de har gitt livet sitt til Han og tatt imot Hans tilgivelse. Men har de virkelig gitt livet sitt til Jesus når de selv velger å ta sitt eget liv?

Mange kan på et eller annet tidspunkt i livet sitt bli fristet til å begå selvmord. Man tenker kanskje at det hadde vært så deilig å slippe unna alle problemene som oppstår i livet. Men det finnes alltid en annen utvei enn selvmord. Gud har gode planer for oss! Sliter man med selvmordstanker, må man rope ut til Gud om hjelp. I en slik livskrise er det viktig å oppsøke en menighet eller andre mennesker som man vet kjenner Gud. Å ta vare på nettverket sitt er enormt viktig, slik at man ikke står alene i en krisesituasjon.

Jeg bare ønsker å lufte dette "tabuemnet", og ønsker gjerne innspill fra andre kristne om tematikken. Jeg er overhodet ikke bombesikker i min sak angående dette. Jeg bare tenker høyt.

(Tidligere publisert på hessel.no)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

syke

Publisert rundt 10 år siden

I utgangspunktet tenker jeg at en som tar sitt eget liv er syk, veldig syk.

Derfor tror jeg ikke at de er "rasjonelle" og kalkulerer med frelse og tilgivelse og slike ting.

Jeg tror at når sucidalitet rammer både kristne og ikke kristne så er det mangesidige og sammensatte årsaker, og tro blir på en måte en slags "bi-ting"(håper du forstår meg rett)  Dersom vi skal trekke inn det bibelske perspektivet på evighten i denne sammenheng, mener jeg at det riktige blir å overlate alt til Ham som vi tror på, og som kjenner alle ting, og som er rettferdig, barmhjertig og nådig mot alle mennesker.

Også den sucidale sin fortvilede situasjon.

Kommentar #2

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Søk hjelp!

Publisert rundt 10 år siden

Eg tenker at dei som opplever slikt bør få profesjonell hjelp. Når Hesselberg skriv at ein bør oppsøke menighet, er eg litt i tvil. Mange menighetar har ikkje folk som kan hjelpe i ein slik situasjon. Det er viktig å oppsøke menneske som har peiling og veit kva dei snakker om. Det er mange hobbypsykologar rundt om i kristennorge, som desverre gjer vondt verre i sin iver etter å "kaste ut vonde ånder" eller bekjenne vekk sjølvmordstankane. Sucidalitet skal ein ikkje ta lett på. Og forresten trur eg som Tveit at det kan ramme alle, kristne og ikkjekristne.

Kommentar #3

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

For lite kunnskap..

Publisert rundt 10 år siden

Det er altfor lite kunnskap om det å slite psykisk i kristne miljøer i Norge. Det ser jeg bare på noen av innleggene her, og har erfart det selv. Jeg slet med selvmordstanker i flere år, og prøvde en gang og ta en overdose. Jeg var ikke veldig psykisk syk, som Tveit mener man må være, men jeg hadde det veldig vanskelig over lenger tid. Og jeg er enig med Grønstøl om at menighet og andre kristne ikke alltid er den beste hjelper, heller ikke å rope til Gud om hjelp. Når man er deprimert, er ofte et av kjennetegnene for en kristen, at Gud føles fjern og langt borte. Menighetene kommer med enkle svar på store, vanskelige spørsmål, og har en tendens til å dekke over problemene, og si at alt kommer til å ordne seg hvis man bare stoler på Gud. Hvem som helst kan få selvmordstanker og begå selvmord, man trenger ikke være "spesiell" eller alvorlig psykisk syk.

Min redning ble verken Gud, kristne eller menigheter, -men å få god, faglig hjelp i helsevesenet. Kristne ville holde meg borte fra fagfolk, og ba meg gå til forbønn, søke Gud, lese Hans ord osv. Dette gjorde jeg i flere år, og hadde d like tøft fra år til år, fram til jeg knakk sammen. Hvis ikke Gud ville hjelpe meg, kunne da mennesker? Nei, det trodde jeg ikke.

Heldigvis har jeg fått god hjelp, og jeg har fått et helt nytt syn på det å være kristen. Når jeg en gang i framtiden blir sykehusprest, kommer jeg til å ha stor respekt for dem som har det vanskelig, og ikke komme med kristne fraser om helbredelse og forbønn. Når jeg tar opp de kristne temaene i sjelesorgen, skal jeg ta med mennesket i meg, ikke bare den kristne Silje. Og det skal være på pasientens premisser og behov, -ikke mine som kristen. Det tror jeg er en viktig nøkkel. Vi har en tendens til å trampe på andre i våre forsøk på å være best mulige disipler for Jesus.

Kommentar #4

Andreas Hesselberg

81 innlegg  355 kommentarer

...

Publisert rundt 10 år siden

Ja, faglig hjelp fra helsevesenet er utrolig viktig. Det glemte jeg faktisk å nevne i mitt innlegg. En god menighet med gode kristne venner og godt fellesskap er vel og bra, men i tillegg bør faglig kompetanse bidra med hjelp. Gud kan også virke gjennom psykologer, sykehusprest, sjelesørgere og annet helsepersonell.

Kommentar #5

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Yess!

Publisert rundt 10 år siden

Da er vi enige! :)

Kommentar #6

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Søk hjelp!

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 19:35 skrev Solveig Johanne Grønstøl:

Eg tenker at dei som opplever slikt bør få profesjonell hjelp. Når Hesselberg skriv at ein bør oppsøke menighet, er eg litt i tvil. Mange menighetar har ikkje folk som kan hjelpe i ein slik situasjon. Det er viktig å oppsøke menneske som har peiling og veit kva dei snakker om. Det er mange hobbypsykologar rundt om i kristennorge, som desverre gjer vondt verre i sin iver etter å "kaste ut vonde ånder" eller bekjenne vekk sjølvmordstankane. Sucidalitet skal ein ikkje ta lett på. Og forresten trur eg som Tveit at det kan ramme alle, kristne og ikkjekristne.

 Riktig, dette er ikke noe for hobbypsykologer

Kommentar #7

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: ...

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 21:02 skrev Andreas Hesselberg:

Ja, faglig hjelp fra helsevesenet er utrolig viktig. Det glemte jeg faktisk å nevne i mitt innlegg. En god menighet med gode kristne venner og godt fellesskap er vel og bra, men i tillegg bør faglig kompetanse bidra med hjelp. Gud kan også virke gjennom psykologer, sykehusprest, sjelesørgere og annet helsepersonell.

 For noen år siden gikk jeg gjennom en krise, mistet blant annet søvnen, Søvn er utrolig viktig, det lærte jeg først etter at krisen hadde vart i 1 år

Poenget er at gjennom gode relasjoner, knallhard jobbing med meg selv og også forbønn og profesjonell hjelp, lærte jeg mye om hva kognitive prosesserer kan gjøre med et menneske.

Resultatet av det jeg opplevde ble etterhvert at jeg omskolerte meg og i dag jobber jeg av alle steder i

NAV.

Dette er nesten ikke til tro :-)

Kommentar #8

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: For lite kunnskap..

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 20:01 skrev Silje Holand:

Det er altfor lite kunnskap om det å slite psykisk i kristne miljøer i Norge. Det ser jeg bare på noen av innleggene her, og har erfart det selv. Jeg slet med selvmordstanker i flere år, og prøvde en gang og ta en overdose. Jeg var ikke veldig psykisk syk, som Tveit mener man må være, men jeg hadde det veldig vanskelig over lenger tid. Og jeg er enig med Grønstøl om at menighet og andre kristne ikke alltid er den beste hjelper, heller ikke å rope til Gud om hjelp. Når man er deprimert, er ofte et av kjennetegnene for en kristen, at Gud føles fjern og langt borte. Menighetene kommer med enkle svar på store, vanskelige spørsmål, og har en tendens til å dekke over problemene, og si at alt kommer til å ordne seg hvis man bare stoler på Gud. Hvem som helst kan få selvmordstanker og begå selvmord, man trenger ikke være "spesiell" eller alvorlig psykisk syk.

Min redning ble verken Gud, kristne eller menigheter, -men å få god, faglig hjelp i helsevesenet. Kristne ville holde meg borte fra fagfolk, og ba meg gå til forbønn, søke Gud, lese Hans ord osv. Dette gjorde jeg i flere år, og hadde d like tøft fra år til år, fram til jeg knakk sammen. Hvis ikke Gud ville hjelpe meg, kunne da mennesker? Nei, det trodde jeg ikke.

Heldigvis har jeg fått god hjelp, og jeg har fått et helt nytt syn på det å være kristen. Når jeg en gang i framtiden blir sykehusprest, kommer jeg til å ha stor respekt for dem som har det vanskelig, og ikke komme med kristne fraser om helbredelse og forbønn. Når jeg tar opp de kristne temaene i sjelesorgen, skal jeg ta med mennesket i meg, ikke bare den kristne Silje. Og det skal være på pasientens premisser og behov, -ikke mine som kristen. Det tror jeg er en viktig nøkkel. Vi har en tendens til å trampe på andre i våre forsøk på å være best mulige disipler for Jesus.

Bare for presisere, jeg mener ikke at de alltid MÅ være syke, jeg tror det er en del av en helhet.

Noen ganger velger nok også noen å reise fra denne verden, veldig bevisst.

 

Kommentar #9

Gunvor Frøysa Skullerud

5 innlegg  55 kommentarer

RE: Selvmord blant kristne

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 16:21 skrev Andreas Hesselberg:

Forventningen om et evig liv i Guds nærvær kan være en motiverende faktor for kristne som begår selvmord. Kristne tror på et liv etter døden. Som samfunn aksepterer vi ikke selvmord, men den som selv er kristen og står midt oppi en livskrise, har sannsynligvis forventning om at paradis er nær hvis man tar livet sitt.

Dette har jeg litt vanskelig for å forstå. Jeg vil heller hevde at en kristen som er så deprimert at han eller hun vil ta selvmord, er redd for å å komme til helvete og dermed ikke vil oppsøke døden (det ligger jo i depresjonens natur at en gjerne ser de negative mulighetene, ikke de positive, som at Gud vil tilgi en). Det er vanlig kristen forkynnelse at mord og selvmord er en fryktelig synd, noe en deprimert gjerne særlig vil merke seg. Det er vel heller sånn at en ser på livet som så forferdelig at til og med helvete virker bedre.. Selv håper og tror jeg at Gud vil være omsorgsfull over disse enormt fortvilte menneskene, selv om en forkynner må løfte frem alvorligheten og omfanget av en slik handling.

At en psykisk syk trenger profesjonel hjelp, er det ingen tvil om. Heller ikke at en ofte møter på stor uvitenhet i kristne miljøer i forhold til denne problematikken. Der tror jeg imidlertid ikke kristne er stort verre en andre. Det farlige er at en i uvitenhet bruker Gud på en måte som kan forverre situasjonen. Jeg tror at det er avgjørende å finne en erfaren, god sjelesørger slik at Gud kan fortsette å være en positiv faktor i disse menneskenes liv.

Kommentar #10

Andreas Hesselberg

81 innlegg  355 kommentarer

RE: RE: ...

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 21:17 skrev Rune Tveit:

Poenget er at gjennom gode relasjoner, knallhard jobbing med meg selv og også forbønn og profesjonell hjelp, lærte jeg mye om hva kognitive prosesserer kan gjøre med et menneske.

Resultatet av det jeg opplevde ble etterhvert at jeg omskolerte meg og i dag jobber jeg av alle steder i

NAV.

Flott at det gikk bra for deg! NAV trenger god kompetanse og arbeidskraft internt, så der gjorde du nok et riktig valg. ;)

Kommentar #11

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

RE: RE: Selvmord blant kristne

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 21:43 skrev Gunvor Frøysa:

Dette har jeg litt vanskelig for å forstå. Jeg vil heller hevde at en kristen som er så deprimert at han eller hun vil ta selvmord, er redd for å å komme til helvete og dermed ikke vil oppsøke døden (det ligger jo i depresjonens natur at en gjerne ser de negative mulighetene, ikke de positive, som at Gud vil tilgi en). Det er vanlig kristen forkynnelse at mord og selvmord er en fryktelig synd, noe en deprimert gjerne særlig vil merke seg. Det er vel heller sånn at en ser på livet som så forferdelig at til og med helvete virker bedre.. Selv håper og tror jeg at Gud vil være omsorgsfull over disse enormt fortvilte menneskene.

 Takker Gunvor Frøysa for en særdeles treffende refleksjon.

Kommentar #12

Andreas Hesselberg

81 innlegg  355 kommentarer

RE: RE: Selvmord blant kristne

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 21:43 skrev Gunvor Frøysa:

Jeg vil heller hevde at en kristen som er så deprimert at han eller hun vil ta selvmord, er redd for å å komme til helvete og dermed ikke vil oppsøke døden (det ligger jo i depresjonens natur at en gjerne ser de negative mulighetene, ikke de positive, som at Gud vil tilgi en). Det er vanlig kristen forkynnelse at mord og selvmord er en fryktelig synd, noe en deprimert gjerne særlig vil merke seg. Det er vel heller sånn at en ser på livet som så forferdelig at til og med helvete virker bedre..

Det jeg skrev var med utgangspunkt i en kristen jeg kjente som tok livet sitt. Men utgangspunktet for å ta livet sitt er nok forskjellig for hver enkelt kristen som gjør det; enten det er himmelen som frister, eller som du sier, at til og med helvete virker bedre enn det jordiske livet.

Kommentar #13

Gunvor Frøysa Skullerud

5 innlegg  55 kommentarer

RE: RE: RE: Selvmord blant kristne

Publisert rundt 10 år siden

 

18.05.09 kl. 22:27 skrev Andreas Hesselberg:

 

Det jeg skrev var med utgangspunkt i en kristen jeg kjente som tok livet sitt. Men utgangspunktet for å ta livet sitt er nok forskjellig for hver enkelt kristen som gjør det; enten det er himmelen som frister, eller som du sier, at til og med helvete virker bedre enn det jordiske livet.

Alle situasjoner er selvfølgelig ikke like...

Kommentar #14

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Selvdrap, et nødskrik?

Publisert rundt 10 år siden

Gunvor skriver som vanlig godt om et vanskelig tema, og selvdrap (mord) ble ikke akseptert i de tidlige kristne kirker. Budet sier: "Du skal ikke slå i hjel" og dette rammer også selvdrap. Dette er en styggedom for Herren, for å si det slik. Om den som begår selvmord kommer til saligheten eller ikke skal jeg ikke dømme, men det som slår meg er at dette kan være et nødskrik fra mennesker som føler seg oversett og glemt, fra mennesker som sliter. Men det behøver ikke være slik.

De fleste av dem jeg har kjent som har begått selvdrap har faktisk gjort det i forbindelse med hva jeg vil kalle akkutt kjærlighetssorg, og da er det ikke så lett å finne signalene som viser tankene til den som døde. Problemet er da å ha et hjelpeapparat klart, noen som de som sliter lett kan komme i kontakt med og med kunnskal, slik som Silje Holand presiserer.

Av erfaring har jeg kommet til en tro på at sekvdrap ikke alltid har en klar grunn som vi lett kan oppdage. Men jeg har kommet til troen på viktigheten av den gode lyttende samtalepartneren, sjelesørgen eller det gode skrifte som viktig for å unngå å havne i gruppen som trenger hjelp. Den du samtaler mer må ikke nødvendigvis være psykolog/psykiater om samtalen er i forebyggende øyemed, derimot skal ikke vi tro vi kan erstatte dem på noen måte.

Vi trenger rom for at det skal være lov å ha problemer, også psykiske, men vi trenger også rom for å forstå livets ukrenkelighet. Til slutt vil jeg bare understreke, vi trenger også rom så de pårørende kan forstå, de kan ikke lastes og vi må gi dem rom så de kjenner seg elsket og tatt vare på.

Kommentar #15

Roy Roger Hagen

0 innlegg  1 kommentarer

Hva skal jeg gjøre?

Publisert rundt 9 år siden
Hva skal jeg gjøre?

Samboeren og barna har gått ifra meg, helsa er så som så, økonomien er deretter, livet er ensomt uten noen å dele det med(venner, familie, kjæreste).
Jeg er ikke redd for å dø. 
Men det sies å være synd å ta sitt eget liv, har respekt for gud, jesus og den hellige ånd.
Jeg ber og ber, men jeg føler ikke at jeg får noe svar.
Jeg vet ikke om jeg gidder dette livet på jorden lenger.
Hva skal jeg gjøre?


Kommentar #16

Mai-Liss Hauger

69 innlegg  1261 kommentarer

RE: Hva skal jeg gjøre?

Publisert rundt 9 år siden

Selvmord er ingen løsning. Oppsøk en lokal menighet som tror på Bibelen. Jeg er sikker på at der finner du både venner og en løsning på dine tunge tanker. Gud er mektig til å vende det onde til noe godt. Stol på Ham. Vi ber for deg.

Kommentar #17

Arja Larsen

43 innlegg  1011 kommentarer

RE: Hva skal jeg gjøre?

Publisert rundt 9 år siden

Du har mange vanskeligheter som har hopet seg opp over deg. Du ber men føler at du ikke får svar. Men Gud hører din bønn. Han har kontroll over alt i ditt liv. Stol på Ham. Hva et menneske sår det høster han. Å avvikle livets vanskeligheter kan ta tid. Jesus kom for å gjøre djevelens gjerninger til intet. Søk frelse i Jesus Kristus. Han kom for å gi liv og overflod. Han kan forandre din livssituasjon totalt. Du bør erkjenne og bekjenne din synd og skyld til Ham, og da tilgir Han og renser deg fra all synd.

Kommentar #18

Arja Larsen

43 innlegg  1011 kommentarer

RE: RE: Hva skal jeg gjøre?

Publisert rundt 9 år siden

 Hei Roy Roger

Jeg har tenkt på deg efter jeg leste det du skrev her og svarte til deg i kommentar 17. Jeg føler meg som en analfabet i forhold til ditt spørsmål. Jeg foreslår at du søker profesjonell hjelp.

Jeg synes du er modig, når du skriver her. Du er verdifull, og dine barn trenger deg. Som en kirurg opererer i en kropp, så trenger du en "sjelsoperasjon". Efterpå kan verden se annerdeles ut.

Hjertelig, vennlig hilsen 

Arja Larsen                                                                                                

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere