Guri Riksaasen

14

Kjærlighet i tiggernes tid

Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå

Publisert: 11. nov 2013

LES OGSÅ MITT SISTE INNLEGG: Ærlighet i tiggernes tid

Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.

Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!

Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang.

Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.

Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.

Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen.

Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 eller 66 år gammel, jeg er ikke helt sikker. Hun er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.

Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.

Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert.

Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.

Noen dager senere regnet det igjen.  Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe.  Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.

Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?

En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.

Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.

Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.

Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.

Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.

Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken åpne dører slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.

Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.

Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.

Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.

Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.

Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet.  Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.

Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin.  Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.

 Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.

Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?

Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.

 

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

En nydelig historie

Publisert rundt 6 år siden

Takk :)

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

197 innlegg  1189 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Guri Riksaasen. Gå til den siterte teksten.
Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

Nok en takk !

Kommentar #3

Jon-Øivind Storaker

1 innlegg  10 kommentarer

En gripende historie!

Publisert nesten 6 år siden

Takk for at du fortalte dette! Jeg skal spre dette så godt jeg kan!

Hadde jeg bare vært så modig som deg!

Kommentar #4

Beate Folkestad Osdal

7 innlegg  10 kommentarer

Takk....

Publisert nesten 6 år siden

Tårene trilla medan eg las. Takk for at du gjorde, og takk for at du delte.

Kommentar #5

Jan Christian Kielland

23 innlegg  4 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 6 år siden

Dette er den beste og viktigste teksten jeg noen gang har lest her på verdidebatt. Stor takk for at du handlet, skrev og delte! Hilsen Jan Christian

Kommentar #6

Guri Riksaasen

14 innlegg  16 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Tusen takk for varmende ord og tilbakemeldinger. Dette er jo bare begynnelsen. Elena kom tilbake i oktober, helt uventet, og reiste forrige søndag. Jeg gleder meg til å fortelle.

Kommentar #7

Birger Rieb

0 innlegg  1 kommentarer

I glass og ramme

Publisert nesten 6 år siden

Denne skal i glass og ramme, så jeg kan se på den hver dag. Med bilde av deg. Måtte du leve lenge og spre kjærligheten i fattigdommens tid, så vi kan bli rike i hjerte og sinn.

Kommentar #8

Per Steinar Runde

216 innlegg  2476 kommentarer

Eit varmt hjarte kan kombinerast med god forstand

Publisert nesten 6 år siden
Guri Riksaasen. Gå til den siterte teksten.
Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig.

Innlegget er godt skrive og har rørt mange. Det kan lesast på fleire måtar. Den mest nærliggande tolkinga er at det er skrive frå hjarte til hjarte, og at forfattaren såleis ønskjer å minne folk på at rom-folk ikkje berre er tiggarar, men menneske som alle andre. Det lukkast ho med, og mange ser ut til å meine at ei slik påminning er på sin plass. Men Guri Riksaasen er ikkje berre ein godhjarta privatperson. Ho er kvinne, sosialantropolog, kyrkjeleg medarbeidar og SV-politikar. Og ho antyder vel i sitatet ovanfor at vennskapet hennar med Elena vil få politiske føringar. Sidan Verdidebatt primært er eit diskusjonsforum, må det vere lov å utfordre henne på dette punktet. Sjølvsagt er dette hasardiøst, for mot både dumskap og godleik kjempar sjølv gudar forgjeves, og her blir eg også i eit mikroskopisk mindretal mot legionane av "likarar" frå Facebook.

Gro Harlem Brundtland hadde i EF-debatten tru på logisk argumentasjon, men tok grundig feil. Eg for min del trur dei fleste menneske primært er emosjonelle, og at tanken helst blir brukt til å rasjonalisere det vi gjer. Likevel held eg på at vi ved sidan av å ha eit varmt hjarte bør halde hovudet kaldt og tanken klar. Då eg las om overnattinga under Sinsen-krysset, kunne eg ikkje la vere å tenkje på eit oppslag i Aftenpostens osloby for vel to månader sidan. Der gjekk det fram at Statens vegvesen rekna med å bruke 1 million kroner i år berre på opprydding på denne staden etter dei titals personane som her fann nattely. Om kostnaden blir femti eller hundre tusen per overnattar, veit eg ikkje, men botnlinja i tiggarøkonomien vil utan tvil vise raude tal. Det er fargen til venstresida, som Riksaasen tilhøyrer. Sjølv synest eg vi er nokre skikkelege molbuar som med eine handa lokkar rumenske fattigfolk hit ved å gje dei nokre kroner i tiggarkoppen, medan andre handa betalar det mangedoble for å rydde opp etter dei. I bibelsk forstand skal ikkje venstre handa vite kva den høgre gjer, men det går meir på å gjere våre gode gjerningar i løynd.

Årsaka til at det sidan i fjor har kome så mange sigøynarar til landet for å tigge, og ein del av dei dessverre også for å stele, er at i 2012 vart overgangsordningane vi hadde etter EØS-avtalen for borgarar frå Bulgaria og Romania, oppheva. Det sakleg spennande blir å sjå kva tid dei blir innførte på nytt, eller om dei samfunnsmessige problema kan løysast på ein annan måte. Fri bevegelse av folk mellom land på svært forskjellig økonomiske nivå, skaper iallfall så store problem at det ikkje går i lengda.

Skal sigøynarane kome opp or hengemyra av klansamfunn, kunnskapsløyse, fattigdom og sosial misere, må ein bruke både pisk og gulrot. Frå alkoholismen kjenner vi omgrepet "enabling", som er summen av bjørnetenester miljøet omkring den avhengige står for og som gjer det muleg for den alkoholiserte å halde fram som rusavhengig. Å gje pengar direkte til tiggarar er å likne med dette fordi det ikkje fører dei ut av ein slik uverdig situasjon, men gjer at dei berre sig djupare ned i myra. Men å la vere å hjelpe er endå verre. Noreg gjev i dag 3 milliardar per år til økonomisk og sosial utjamning innan EU, i praksis til EU-landa i aust pluss Portugal, Spania og Hellas. Vi kan forhandle med mottakarlanda om kva støtta skal brukast til, f.eks. kor mykje og kva type hjelp sigøynarane i Romania skal få. Og neste år skal bidraget vårt til EU fastsetjast på nytt.

Men ingen kan hjelpe dei som ikkje vil hjelpe seg sjølve. Viss vi tillet sigøynar-"kongar" og -menn å halde fram med sitt eineveldige despoti, hjelper vi iallfall ikkje dei som lir under det.

Kommentar #9

Nils Krister Larsen

289 innlegg  605 kommentarer

Guri Riksaasen

Publisert nesten 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Eg for min del trur dei fleste menneske primært er emosjonelle, og at tanken helst blir brukt til å rasjonalisere det vi gjer

har levert en usedvanlig  velformulert og tankevekkende beretning. Per Steiner Runde må gjerne ta fram kalkulatoren og vise oss at regnestykket ikke går i hop, men det skader ikke Guri Riksaasens fortelling fra hennes virkelighet . Det har lenge foregått en umenneskeliggjøring av sigøyerne. Guri gjenskaper menneskeverdet til denne kvinnen hun møter på gaten. Hun viser oss et menneske - og vi kan ikke slippe det.

 Hundretusenvis av sigøynere  blir jaget rundt omkring i Europa - under den siste krigen havnet 400 000 i konsentrasjonsleirenes gassovner. Et statlig regissert propagandaapparat lyktes i å umenneskliggjøre sigøynerne, slik de også lyktes med det i forhold til jøder, funksjonshemmede, homofile osv.

Guri Riksaasen inviterer oss til å møte, og bli glad i et menneske vi helst ville gått forbi. Gjør vi det like lett også neste gang?

 

Kommentar #10

Guri Riksaasen

14 innlegg  16 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Jeg håper mine foreldre aldri tar fram kalkulatoren og regner ut hvor mye jeg kostet dem. Jeg håper jeg aldri tar fram kalkulatoren og regner på mine barn.

Absurd sammenlikning? Ja. selve grunnlaget for en kalkulatortenkning er at noen er innenfor, og de regner vi ikke på, mens andre er utenfor, de kan vi regne på. Men kan vi tillate oss en slik tenkning når det er økonomisk krise i Europa og vi er de eneste som har fest?

De fattige tilreisende har ingen sosiale eller økonomiske rettigheter i landet vårt. Har vi råd til å tilby en anstendighet? At det koster en million å rydde under sinsenkrysset forteller meg at det kanskje ville lønne seg å organisere overnattingssteder med vann og sanitærforhold tilpasset mennesker slik man ellers har i store og mellomstore byer i Europa.

Kriminalitet har vi i alle samfunn og grupper, i like og ulike former. Fattigdom er den største drivkraften bak kriminalitet. Men Elena er ikke kriminell. Hun er like lite lommetyv som jeg er del i andre nordmenns forbrytelser. Tør vi ta det inn over oss?

Vi skal ta den politiske debatten. Min påstand er at det er farlig å gjennomføre den debatten i et klima hvor en etnisk gruppe er så til de grader dehumanisert. 

Kommentar #11

Linda Hagen

7 innlegg  602 kommentarer

Rundes poeng.

Publisert nesten 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Frå alkoholismen kjenner vi omgrepet "enabling", som er summen av bjørnetenester miljøet omkring den avhengige står for og som gjer det muleg for den alkoholiserte å halde fram som rusavhengig. Å gje pengar direkte til tiggarar er å likne med dette fordi det ikkje fører dei ut av ein slik uverdig situasjon, men gjer at dei berre sig djupare ned i myra

Rørende historie, men jeg synes Larsen og Riksaasen totalt overser hva jeg oppfatter som poenget i Rundes kommentar. For dem ser det ut til å være "kalkulatoren", men slik jeg forstår Runde så er det faren for at vi vedlikeholder tiggernes elendighet ved å tilrettelegge for tigging (enabling). Han sier jo ikke at vi ikke skal hjelpe, tvert i mot, men påpeker paradokset i at vi kanskje bruker mer penger på å "tilrettelegge" for at de skal kunne fortsette å tigge, enn hva de faktisk tjener på tiggingen.

Jeg mener ikke med dette å forsøke å forringe verdien i den opplevelsen Riksaasen har hatt. Den er like verdifull uansett, og jeg satt stor pris på historien som et bidrag til å gi tiggerne et ansikt.

Du får korrigere meg om jeg tar feil Runde.

Kommentar #12

Tania Randby Garthus

67 innlegg  661 kommentarer

Vakkert!

Publisert nesten 6 år siden

Tusen takk for at du viser oss virkeligheten og de personer som lever i den. Takk for at du våger å være et medmenneske. At du våger å bli sårbar i møte med en annen person.

Takk for at du med din hjertevarme historie løfter romfolket ut av den fordomsfulle boksen vi har satt dem inn i.

Takk for at du bidrar til et varmere samfunn, måtte vi bli mange som våger å følge ditt eksempel.

Kommentar #13

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Rasjonaliseringens velsignelse

Publisert nesten 6 år siden

Så er det straks jul igjen. Jeg vil dele med dere et innlegg jeg hadde i SA etter julen 1994. Det handler ikke om rom-folk, Men - "moralen"? i - innlegget her gir meg sterke assosiasjoner til innlegget mitt den gangen: Gå ut og gi en slant til rom-folket. Fortsett så festen med god samvittighet; nyt julen og alt som dertil hører, ikke tenk på hvor mange tusen sultende barn som kunne ha vært reddet for det den koster. Det er vel dette trådstarter vil hjelpe oss med?

For øvrig er jeg enig med Per Steinar Runde.

Så det jeg skrev for 20 år siden:

"Aftenbladets leder på selveste julaften, «Barn blir reddet», minnet meg om et firmajulebord for noen år siden: Sjefen holdt tale og fant det opportunt å minne om at det nettopp hadde vært innsamling til et veldedighetsformål. Følgelig kunne man nyte det formidable julebordet med god samvittighet.

Før jul ble jeg konfrontert med følgende spørsmål, formulert av en ungdomsgruppe: «Hvor er Gud? Rwanda? Bosnia? Etiopia? . . .» Det var nærliggende å svare: Nei, han er kanskje her hos oss, og velsigner våre overdådige julebord!

For ikke så lenge siden fikk vi inn i stuene bildet av en haug med skinnmagre barnelik. Bulldoserføreren fikk øye på et femårig skjelett som mumlet mamma. - Men fortvil ikke, mener Aftenbladet: Til Afrika flyr nå englene med salt-, sukkeroppløsning, jod og andre smuler fra de rikes bord. Og «hit de flyver med paradis grønt». Takk for forsøket på å rasjonalisere bort de problemene vi måtte ha med juletidens tankekors."

Kommentar #14

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Innlegget er godt skrive og har rørt mange. Det kan lesast på fleire måtar. Den mest nærliggande tolkinga er at det er skrive frå hjarte til hjarte, og at forfattaren såleis ønskjer å minne folk på at rom-folk ikkje berre er tiggarar, men menneske som alle andre. Det lukkast ho med, og mange ser ut til å meine at ei slik påminning er på sin plass. Men Guri Riksaasen er ikkje berre ein godhjarta privatperson. Ho er kvinne, sosialantropolog, kyrkjeleg medarbeidar og SV-politikar. Og ho antyder vel i sitatet ovanfor at vennskapet hennar med Elena vil få politiske føringar. Sidan Verdidebatt primært er eit diskusjonsforum, må det vere lov å utfordre henne på dette punktet. Sjølvsagt er dette hasardiøst, for mot både dumskap og godleik kjempar sjølv gudar forgjeves, og her blir eg også i eit mikroskopisk mindretal mot legionane av "likarar" frå Facebook.

Gro Harlem Brundtland hadde i EF-debatten tru på logisk argumentasjon, men tok grundig feil. Eg for min del trur dei fleste menneske primært er emosjonelle, og at tanken helst blir brukt til å rasjonalisere det vi gjer. Likevel held eg på at vi ved sidan av å ha eit varmt hjarte bør halde hovudet kaldt og tanken klar. Då eg las om overnattinga under Sinsen-krysset, kunne eg ikkje la vere å tenkje på eit oppslag i Aftenpostens osloby for vel to månader sidan. Der gjekk det fram at Statens vegvesen rekna med å bruke 1 million kroner i år berre på opprydding på denne staden etter dei titals personane som her fann nattely. Om kostnaden blir femti eller hundre tusen per overnattar, veit eg ikkje, men botnlinja i tiggarøkonomien vil utan tvil vise raude tal. Det er fargen til venstresida, som Riksaasen tilhøyrer. Sjølv synest eg vi er nokre skikkelege molbuar som med eine handa lokkar rumenske fattigfolk hit ved å gje dei nokre kroner i tiggarkoppen, medan andre handa betalar det mangedoble for å rydde opp etter dei. I bibelsk forstand skal ikkje venstre handa vite kva den høgre gjer, men det går meir på å gjere våre gode gjerningar i løynd.

Årsaka til at det sidan i fjor har kome så mange sigøynarar til landet for å tigge, og ein del av dei dessverre også for å stele, er at i 2012 vart overgangsordningane vi hadde etter EØS-avtalen for borgarar frå Bulgaria og Romania, oppheva. Det sakleg spennande blir å sjå kva tid dei blir innførte på nytt, eller om dei samfunnsmessige problema kan løysast på ein annan måte. Fri bevegelse av folk mellom land på svært forskjellig økonomiske nivå, skaper iallfall så store problem at det ikkje går i lengda.

Skal sigøynarane kome opp or hengemyra av klansamfunn, kunnskapsløyse, fattigdom og sosial misere, må ein bruke både pisk og gulrot. Frå alkoholismen kjenner vi omgrepet "enabling", som er summen av bjørnetenester miljøet omkring den avhengige står for og som gjer det muleg for den alkoholiserte å halde fram som rusavhengig. Å gje pengar direkte til tiggarar er å likne med dette fordi det ikkje fører dei ut av ein slik uverdig situasjon, men gjer at dei berre sig djupare ned i myra. Men å la vere å hjelpe er endå verre. Noreg gjev i dag 3 milliardar per år til økonomisk og sosial utjamning innan EU, i praksis til EU-landa i aust pluss Portugal, Spania og Hellas. Vi kan forhandle med mottakarlanda om kva støtta skal brukast til, f.eks. kor mykje og kva type hjelp sigøynarane i Romania skal få. Og neste år skal bidraget vårt til EU fastsetjast på nytt.

Men ingen kan hjelpe dei som ikkje vil hjelpe seg sjølve. Viss vi tillet sigøynar-"kongar" og -menn å halde fram med sitt eineveldige despoti, hjelper vi iallfall ikkje dei som lir under det.

Bra innlegg

Du verden - sosialantropolog og SV politiker.

 

 

Kommentar #15

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Det sies at "En Mobb" (mobile vulgaris) er en mobil folkemasse som lett lar seg bevege! - Du har "beveget" oss sterkt den andre veien med ditt innlegg! - Og vist oss nettopp det verdifulle i det enkelte mennesket; - og takk for det.

Så er det å håpe, at vi finner den gyldne ballansen. På sikt vil stadig tilførsel av nye penger i koppen bare bidra til å vedlikeholde undertrykkelsen av dette folket. - De må få kunnskap og tro på, at de selv kan utgjøre en forskjell med sitt eget arbeid og egen innsats. "«Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»", sa Jesus til de spedalske; - De må tilføres nye tankespor som kan hjelpe dem til selv å utvikle sitt iboende potensiale, tenker jeg. - Det er jo flotte mennesker.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #16

Guri Riksaasen

14 innlegg  16 kommentarer

Penger i en kopp?

Publisert nesten 6 år siden
Om folk vil gi noen kroner i en kopp eller ikke mener jeg med hånden på hjertet får være opp til den enkelte. I dette spørsmålet skal vi ikke moralisere verken den ene eller andre veien. Det er et håp at vi kan møte alle mennesker, også de som tigger på gata, med verdighet, anstendighet og som potensielle venner.
Kommentar #17

Mohamed Abdishazan

32 innlegg  618 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Den godeste Martin Luther King sa i sin tid: "True compassion is more than flinging a coin to a beggar; it comes to see that an edifice which produces beggars needs restructuring." På tross av jeg som en Høyremann er ikke nødvendigvis enig meg de politiske standpunktene til Riksaasen. Så skjønner jeg både hennes innlegg og Sundes kritiske kommentar. Riksaasen prøver med berettiga og gode grunner til å humanisere et folkeslag som er i en god del menneskers øyner et bedrøvelig folkeslag. Men betyr det at Riksaasen innlegg gjør den politiske og faktabasert debatten (om dette temaet) mer konstruktiv? Ikke nødvendigvis.
Kommentar #18

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Motpolenes makt

Publisert nesten 6 år siden

Jeg ser ofte at flere parter i en diskusjon kan ha rett samtidig, og at det handler om å finne en balanse. Ofte ser det ut til at man sklir ut til hver sin side, og hvor begge ender med en dårlig løsning.

Ja vi må tenke på å hjelpe andre, ja vi må stoppe og fremme en uverdig livvstil. (vi har allerede definert den som uverdig ved å si at vi må hjelpe, det blir formen vi diskuterer). De som bare vil gi uten krav fremmer mer av det samme, de som vil stille krav uten å gi fremmer også mer av det samme.

Begge er enige om målet, og hjelpe andre, begge jobber imot eget mål...... slik jeg ser det. Trist når man egentlig er enige men ikke får det til å fungere.

Kommentar #19

Anders Jelmert

0 innlegg  147 kommentarer

Kan en rydde bort fordommer ved å rydde bort fakta?

Publisert nesten 6 år siden

Jada, det finnes fordommer mot sigøynere. Noen av dem er rett og slett  usannheter( f.eks barnerov fra ikke-sigøynere), andre er mer eller mindre grove feiltolkinger av forekomster av kriminelle forhold, andre igjen er "essensialisering" - altså å tillegge en hel gruppe egenskaper som egentlig en andel (stor eller liten ) av gruppen har. Men det finnes også fakta. Noen av disse fremkommer som resultat av høyst problematiske sider ved sigøynerkulturene. Når en skal peke på problemer av mer generell art kan en selvfølgelig alltids kritisere meg for generaliseringer. Be my guest.

Hva er så hovedproblemene (slik jeg ser det)?

1) Objektifisering og instrumentalisering av kvinner og barn. 

2) Aktiv adskillelse fra "hovedkulturen" i samfunnet.

3) Aktiv motvilje mot tradisjonell utdannelse

4) Forakt for ikke-sigøynere

Riksaasen og de fleste kommentatorene ser ut til å forholde seg (i denne sammenhengen) til et endimensjonalt verdensbilde : De fremstiller det som om relasjoner mellom mennesker først og fremst er styrt av ( eller ideelt , bør være styrt av) medfølelse. Men tenker en etter, er dette en assymmetrisk relasjon. Medfølelse er saktens riktig og viktig, men vil først og fremst ha en tidsavgrenset funksjon. Den kan neppe fungere som grunnlag for fungerende samfunn. Den "mekanismen" som Riksaasen og mange med henne overser, er gjensidighet. Gjensidighet handler om tillit, og forventning om at andre vil gjengjelde ytelser. Det bør være nokså enkelt å se at punktene 2-4 ovenfor ikke bidrar til dette. Og det er viktig å merke seg: dette er ikke nødvendigvis "majoritetsbefolkningens feil. 

For øvrig er punktet 1 såpass gjennomgripende, og ikke minst alvorlig, at jeg finner det nokså opprørende at folk som Riksaasen i sin medføelse og jakt mot fordommer, ser ut til å være villig til å la praksisen fortsette. 

mvh

Kommentar #20

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

*

Publisert nesten 6 år siden

Inngår kyss på munnen i omsorg for fattige...?

Kommentar #21

Guri Riksaasen

14 innlegg  16 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Til Runde: jeg er ikke enig i at enabeling-teorien, som også er omstridt innen rusforebyggende arbeid, kan brukes på tiggerens rasjonelle valg om å tigge, slik den brukes på rusmisbrukerens irrasjonelle valg om å fortsette misbruket. Når Elena tigger for å sørge for at barnebarna for skolegang og utdanning er ikke tigging en atferd som opprettholder et gjentakende mønster. Da er det heller en langsiktig gjennomtenkt atferd som kan få en hel generasjon ut av fattigdom. Tiggingen må sees i sammenheng med det økonomiske krisen i Europa. Tidligere arbeidet mange roma i jordbruket i Sør-Europa. Nå er disse jobbene borte eller overtatt av andre arbeidsledige europeere. Tigging er et rasjonelt svar på en desperat situasjon. Til Jelmert: det er oppsiktsvekkende om du mener at jeg ikke skal møte Elena som et enkeltmenneske fordi du mener hun tilhører en kultur som instumentaliserer og objektiviserer kvinner og barn. For det første ville det ikke bety annet enn at jeg overlot henne til denne kulturen, for det andre er det nettopp dette demhumaniseringen består av, at vi slutter å se og møte enkeltmennesker som de individene de er, men utelukkende ser dem som produkter av en felles kultur. Som antropolog er jeg svært, svært kritisk til teorier som setter opp slike kulturelle trekk ved en gruppe uten å ta høyde for interne ulikheter og forskjeller. Dersom vi legger til grunn at romkulturen intrumentaliserer og objektiviserer kvinner og barn er det en meget god grunn til å søke kontakt med disse kvinnene og barna. Holt: kyss på munnen kan jeg absolutt anbefale innen rammene av et nært vennskap, et sånt vennskap hvor et nytt landskap brer seg ut foran deg og du føler deg ny og hjemme på samme tid og du vet at du blir tatt vare på. Da passer det med et kyss :-)
Kommentar #22

Anders Jelmert

0 innlegg  147 kommentarer

Du kan møte hvem som helst akkurat som du selv vil.

Publisert nesten 6 år siden

.....Jeg hverken kan eller skal hindre deg i det. Er denne tilnærmingen (la oss kalle den; en fremmed er en venn du ennå ikke har blitt kjent med), noe du kanskje vil anbefale for unge kvinner på vei hjem fra byen også?(For å unngå skinndiskusjoner;: her alluderer jeg altså ikke at sigøynere er overrepresentert i denne typen vold mot kvinner, men det handler om å forholde seg realistisk til reelle risiki. Så for å gjøre det mer relevant:  Vil du  anbefale eldre mennesker som får besøk på døren (av folk som vil selge tepper eller  hva det nå måtte være) å følge ditt eksempel? Synes kan hende antropologer at de er skammelige og fordomsfulle essensialister hvis de ikke åpner døren frivillig?

"Skompamæ" betyr sikkert noe i retnnig av "jeg elsker deg". Jeg har ingen grunn til å tro at ikke din Elena mente det. "Gadjo Dilo" (filmen er herved anbefalt) betyr noe slik som "skullete/gærne ikke-sigøyner. Jeg ønsker ikke å feste denne merkelappen på deg, og håper ikke minst at du aldri noen gang behøver å vite hva det egentlig innebærer. 

mvh 

Kommentar #23

Svein O Larsen

0 innlegg  1 kommentarer

Ikke alle har samme gode erfaring

Publisert nesten 6 år siden
Kommentar #24

Per Steinar Runde

216 innlegg  2476 kommentarer

Om tigging og tjuveri

Publisert nesten 6 år siden
Guri Riksaasen. Gå til den siterte teksten.
Til Runde: jeg er ikke enig i at enabeling-teorien, som også er omstridt innen rusforebyggende arbeid, kan brukes på tiggerens rasjonelle valg om å tigge, slik den brukes på rusmisbrukerens irrasjonelle valg om å fortsette misbruket. Når Elena tigger for å sørge for at barnebarna for skolegang og utdanning er ikke tigging en atferd som opprettholder et gjentakende mønster. Da er det heller en langsiktig gjennomtenkt atferd som kan få en hel generasjon ut av fattigdom. Tiggingen må sees i sammenheng med det økonomiske krisen i Europa. Tidligere arbeidet mange roma i jordbruket i Sør-Europa. Nå er disse jobbene borte eller overtatt av andre arbeidsledige europeere. Tigging er et rasjonelt svar på en desperat situasjon.

Eg ser ikkje bort frå at du kan ha rett når det gjeld kva val den einskilde gjer. Når ein manglar pengar til nødvendige ting, kan det synest rasjonelt å reise for å tigge der det er mest av dei. Dessutan er det tiggarforbod i Romania, og porten til Norge vart opna i fjor i form av fri innreise også for rumenske borgarar. Men å tru at tigging kan få ein heil generasjon (av romfolk) ut av fattigdom, er vel optimistisk. Skal eit slikt under skje, må mange faktorar endrast, både kulturen deira, tilliten til dei i storsamfunnet og dei økonomiske forholda i Romania og i andre austeuropeiske land der dei bur.

Elles driv rom-folk langt frå berre med tigging. Frå januar t.o.m. november i fjor vart 1054 rumenske statsborgarar pågripne av politiet berre i Oslo. Dei aller fleste av desse var nok rom. Når ein veit at oppklaringsprosenten for vinningsbrotsverk i Oslo er under ti, så er dette berre toppen av isfjellet, iallfall når det gjeld talet på tjuveri. Talet på tjuvar er neppe ti gonger så stort, dvs over 10.000. Men det er heller ingen grunn til å tru at politiet har fakka alle tjuvane. Eg veit ikkje kor mange sigøynarar som kom til Oslo i fjor, men nokså mange av dei må iallfall ha vore småkriminelle.

Kommentar #25

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

!

Publisert nesten 6 år siden
Guri Riksaasen. Gå til den siterte teksten.
Da passer det med et kyss :-)

Trøste og bære.

Kommentar #26

Ole Johansen

0 innlegg  433 kommentarer

Virkelighetsfjernt

Publisert nesten 6 år siden

At Riksaasen har levd i en beskyttet tilværelse er det ikke vanskelig å lese seg til.

Håper at hun ikke noengang vil havne i en situasjon der hun blir uttsatt for menneskers ondskap.

Her vil lenke til en utmerker nettside som informerer om nettopp dette,da med det som utgangspunkt at fakta har en slem tendens til å drepe enhver debatt:

http://www.vdare.com/search/node/gypsies

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere