Islam: Reformtenkning bryter historiske lenker

«La ham kaste den første sten.» Slik kommenterer Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk, Fahad Qureshis forsvar for dødsstraff, steining, lemlestelse og pisking.

Ordene fra leder for Islam Net, Qureshi, falt i den såkalte «Fredskonferansen 2013». Stilt opp mot denne ekstreme salafi-orienterte teologiske forståelsen, virker Alzagharis alternative standpunkt som en redning fra det rene barbariet. Og det er det jo. Problemet er at hennes standpunkter ikke trygt kan plasseres i et humanistisk landskap.

Et sted på veien blir Alzaghari stående med referanser fra den mer konservative delen av teologer.

Kollisjon. Tariq Ramadans pragmatiske moratorium, et midlertidig amnesti, og Yusuf al-Qaradawis oppfordring til tilgivelse, løser på langt nær kollisjonen mellom den tradisjonelle islamske teologien og menneskerettighetene. Små kosmetiske inngrep gjør ikke et religiøst rettssystem, som ble etablert i et tribalistisk, patriarkalsk samfunn før 1000-tallet, spesielt humant. Det er heldigvis en erkjennelse som deles av mange av dagens islamforskere og reformtenkere. En nyutgitt bok, som viser mangfoldet i filosofiske og etiske tilnærminger til islamske skrifter i moderne tid, har gitt meg en stor porsjon optimisme.

To norske islameksperter, Kari Vogt og Lena Larsen, er medredaktører for denne etterlengtede boken om likestilling, rettferdighet og etikk i den islamske juridiske tradisjonen. Riktig nok har boken vekt på forholdet mellom kjønnene og den religiøse familielovgivningen, og er slik et forsøk på å bygge bro over gapet mellom familielover i muslimske land og FNs kvinnekonvensjon. Men de ulike forsøkene til reformtenkning som er samlet mellom permene går så prinsipielt og grundig til verks, at de utvilsomt representerer løsninger også når det gjelder den islamske straffeloven og forståelsen av budskapet generelt.

Familieloven. La oss begynne med familieloven som bygger på følgende doktriner:
• Ved inngåelse av ekteskap blir kvinnen underlagt obligatorisk formynderskap av en mannlig slektning.
• Ektemannens autoritet og dominans er begrunnet med fysisk styrke og økonomisk makt.
• Derav følger kvinnens plikt til å adlyde og mannens rett til å tukte. Forbudet mot å la kvinner innta dommerstillinger eller politiske posisjoner er også en logisk følge av synet på kvinnen som avhengig og ikke autonom person.
Disse doktrinene utgjør ryggraden i det patriarkalske systemet, og er hovedutfordringen for kvinnesaks- og demokratiforkjempere i muslimske land.

Formynderskap. Tradisjonen med å vise til de lærdes uenighet i kommentarfeltet som er knyttet til hver enkelt korantekst, er et bevis på en anti-dogmatisk holdning ved en tidlig fase. Dette blir aktualisert i boken som en av nøklene til reform.

Siden de ulike resonnementene fra juridiske eksperter i det fjortende århundret er tilgjengelige, kan vi følge tankerekken til den enkelte. Oppgaven er å isolere den etiske regelen fra de tidsbestemte ordningene, for så å rekonstruere en doktrine innenfor en ny sosial ramme. La oss for eksempel ta formynderskap ved ekteskapsinngåelse.

Faren eller den mannlige slektningens formynderskap over den unge kvinnen var en ordning som var ment å beskytte en svak part og hennes økonomiske interesser mot en sterk motpart. Målet var rettferdighet, og det var rasjonelt i et patriarkalsk klassesamfunn å tenke at bare de jevnbyrdige kunne inngå en kontrakt som ivaretok begge parters interesser.

Bokstavelig. Feilen i dag er at man tar slike religiøse krav bokstavelig. Med en gang vi anvender de samme intellektuelle metodene som førte det fjortende århundrets jurister til å konkludere med kravet om formynderskap, vil vi bli nødt til å annullere deres tolkning. I dagens forhold fungerer formynderskap mot sin hensikt og blir til uberettiget maktbruk. Altså urettferdig.

Det samme kan sies om flere andre reguleringer av kvinnens atferd. Forbudet for en kvinne mot å reise alene uten en mannlig vokter, henter sin legitimitet fra den samme etiske regelen, å beskytte den svake. Målet var å skape trygghet og hindre kriminalitet gjennom forebyggende tiltak. I en tid hvor det ikke fantes sentral statsmakt, en felles lov og god kommunikasjon, var det rasjonelt for en kvinne å reise sammen med en mannlig følge. I dag sørger staten for den enkelte borgers trygghet, og en togreise kan ikke by på de samme utfordringene som å krysse en ørken over en kamel. Forbudet bør derfor falle bort.

Monopol. I reformarbeidet må teologiens monopol og definisjonsmakt oppheves, og her ligger en enorm utfordring. Hvordan utvikle teologiske institutter over hele den muslimske verdenen på en slik måte at sekulære fag som historie, sosiologi, filologi, språkhistorie, filosofi blir integrert i studien av islam?

En stegvis modernisering av islamske læresentre er nødvendig hvis en dialog mellom de makthavende teologene og religiøse reformtenkere skal være mulig. I dagens situasjon kommer de sistnevnte ikke til ordet i noen arenaer av betydning. Reformtenkeren som best illustrerer hvor vanskelig det er å bryte gjennom den tette muren av konsensus er egypteren Nasr Abu Zayd.

Som professor i arabisk og islamske studier ved Universitetet i Kairo hadde han arbeidet med hermeneutisk tolkning av Koranen. I 1993 skapte hans forskning en storm. Han ble fratatt professortittelen og erklært apostat, straffeforfulgt i statlige domstoler, drapstruet av militante islamister og til slutt tvunget i eksil i Nederland. Men han fortsatte å jobbe aktivt for utviklingen av liberal teologi frem til sin død i 2010.

Flerstemmig. Det mest interessante i Abu Zayds tenkning var at han avviste dogmet om Koranen som en enhetlig tekst. I stedet burde Koranen leses som en serie av diskurser, som en flerstemmig tekst. Men det var ikke tilstrekkelig å fragmentere Koranteksten. For å klare å se helheten i det islamske budskapet, måtte tre forsømte, men viktige dimensjoner i teologien, bli hentet tilbake. Filosofi, etikk og mystikk.

Nasr Abu Zayd var en sjelden reformtenker som ikke søkte lettvinte, pragmatiske tilpasninger, men et prinsipielt og radikalt skifte av forståelsen av islam. Han var selvfølgelig klar over det høye ambisjonsnivået sitt, og sa blant annet dette til bokens redaktør: «Det er veldig hardt arbeid, og jeg oppfordrer deg ikke til å forsøke - og aldri nevn navnet mitt!» Etter dette spøkefulle, og samtidig alvorlige utsagnet, fulgte en latter.

Vi kan tolke Abu Zayds latter som en pessimistisk galgenhumor. Det er nærmest uoverstigelige hindringer for liberal islam i en muslimsk verden som domineres av konservative og salafistiske retninger i dag. Kanskje vil noen murer smuldre hvis glimrende reformlitteratur slutter å bli sirkulert på det engelske språket mellom vestlige institutter og de få utvalgte islamologer.  Jeg avslutter derfor med en hjertelig bønn til de norske medredaktørene Vogt og Larsen: Få denne boken oversatt til arabisk! Til å begynne med.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 11.10.2013