Gudstjenester i skoletiden - hva er problemet?

Samarbeid mellom skole og kirke kan oppleves som problematisk i et multikulturelt storsamfunn som det norske, der mange ulike religioner og livssyn er representert. Nylig blusset debatten om gudstjenester i skoletiden opp igjen, ved at Utdanningsforbundet i en fersk høringsuttalelse til Stålsettutvalgets utredning «Det livssynsåpne samfunn» (NOU 2013:1), hevder at «tanken om likeverd mellom ymse trus- og livssyn ikkje vil vere reell når det berre er Den norske kyrkja som er til stades i alle norske kommunar. Ei vidareføring av ein praksis med skulegudstenester i regi av Den norske kyrkja vil såleis kunne oppfattast som ei stadfesting av ei diskriminerande ordning.» Utdanningsforbundet hevder på bakgrunn av dette at skolene bør slutte å legge til rette for «skolegudstjenester», for å beskytte mindretallet av elevene som ikke er medlem i Den norske kirke. Deres konklusjon er at disse gudstjenestene vil kunne føre til «stigmatisering og motverke god inkludering», hvis ikke kravet om «likestilte alternativ tilfredsstilles», og «at det tilstrebes en likebehandling av ulike trossamfunn.» Dette er krav lærerorganisasjonen hevder det er vanskelig å oppfylle.

Utdanningsforbundets høringsuttalelse åpner for en rekke kritiske spørsmål. Her skal jeg nøye meg med følgende: Kan det være at Utdanningsforbundets i sin iver etter å være «nøytrale» og «inkluderende» har oversett noen høyst relevante og kanskje helt avgjørende premisser for at elevene fortsatt deltar på gudstjenester i skoletiden i forbindelse med høytidsmarkeringer?

Argumentasjonen i det følgende tar utgangspunkt i opplæringsloven og læreplanverket, og skriftlige føringer fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. I tillegg henviser jeg til noen resultater fra et forskningsarbeid jeg har gjennomført tidligere, som handler om rektorenes forståelse av skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningens plass i denne (Hovdelien, 2011).

Skolen som kulturarvsforvalter – en krevende balansegang?

I læreplanverkets generelle del heter det: «Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden», og at «den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger» (LK06 2006:4). Begrepet kulturarv, slik det brukes her, synes dermed brukt som en betegnelse på kulturelle røtter, innbefattet kunst og kultur som anses som verdifull å videreformidle til alle elever i skolen. Kristendommen har vært den viktigste religionen i Norge i de siste 1000 år, og dette har preget den norske kulturen i så sterk grad at det i mange sammenhenger er vanskelig å skille mellom religion og kultur. Det er også slik at omtrent 83 % av befolkningen står tilsluttet Den norske kirke eller et annet kristent trossamfunn. På grunn av innvandring synes andelen å være økende (www.ssb.no). Det at størsteparten av skolene fortsatt legger til rette for gudstjenester i samarbeid med Den norske kirke i skoletiden, må sees i sammenheng med dette og som et ønske som gjenspeiler at flertallet av befolkningen fortsatt ønsker at deres barn skal ta del i den kristne kulturarven. Det at det legges til rette for gudstjenester i skoletiden vil da være bare én av mange måter å formilde denne kulturarven på.

Samtidig vet vi at kristendommen også har en eksistensiell dimensjon, enten man bekjenner seg til den kristne tro, eller tar avstand fra denne. Religionssosiologiske undersøkelser viser at om lag en tredjedel av befolkningen slutter seg til et tradisjonelt trosinnhold, mens omtrent hver fjerde nordmann ser på seg selv som ikke-troende (Botvar og Schmidt (red.), 2010). I de nye formålsbestemmelsene for opplæringen gjenspeiles derfor et ønske om på den ene siden å fastholde en grad av kontinuitet til Norges kristne og humanistiske arv og tradisjon, med et ønske om å favne storsamfunnets innslag av kulturelle og religiøse mangfold.

De relativt ferske formålsbestemmelsene for skolen kan derfor ikke lenger karakteriseres som utelukkende kristne formålsbestemmelser. De er åpne og inkluderende og forankres i universelle verdier og menneskerettigheter (§ 1-1 i opplæringsloven. Jf. Hovdelien, 2013). Noe av poenget med formålsbestemmelsene er at verdiene som er nevnt i formålet, skal identifiseres og virkeliggjøres i alt arbeid i skolen, ikke bare i RLE-faget. Ordlyden i formålsbestemmelsen gir derfor eksempler på hvilke verdier det handler om, samtidig som formålet identifiserer hvilke instanser som er leverandører av verdiene. Instansene er kristen og humanistisk arv og tradisjon, ulike religioner og livssyn og menneskerettighetene.

Balansegangen mellom hensynet til den kulturelt kristne majoriteten og ulike grupper kulturelle, livssynsmessige og religiøse minoriteter kan likevel fortsatt oppleves som krevende både på storsamfunnsnivå og lokalt i skolene, til tross for at dagens lovverk og læreplanverk har vært gjennom mange runder for at ulike hensyn skal ivaretas (jf. Nes, 2009). Ikke minst er det viktig å se dagens formålsbestemmelse og RLE-fag på bakgrunn av dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen av 29. juni 2007 og fritaksretten som fulgte som resultat av denne.

Deltagelse på gudstjenester i skoletiden må være frivillig

Dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen av 29. juni 2007 fant at KRL-faget, slik det var etter ordningen av 1997, ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. I opplæringsloven § 2-4, blir det derfor i dag presisert at opplæringen ikke skal være forkynnende og at den ikke skal gi rom for religionsutøvelse. I domspremissene omtalte dommen «også deltagelse i religiøse aktiviteter (bønn, salmesang, gudstjenester og lignende) og uttrykker bekymring, spesielt for de yngste elevene, noe som medførte at Kunnskapsdepartementet i ba skolene være spesielt aktsomme overfor de laveste klassetrinnene, samtidig som det ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at «skolegudstjenester ikke er en del av KRL-faget.» (Rundskriv-f-15-07).

Elevene har i dag rett til fritak fra aktiviteter som oppleves som støtende eller krenkende ut fra egen religion eller eget livssyn, i tillegg til aktiviteter som blir oppfattet som religionsutøvelse eller tilslutning til annet livssyn. Dette er en generell regel som gjelder i forhold til opplæringen i alle fag, ikke bare religions- og livssynsundervisningen. Fritaksbestemmelsen har som hensikt å ivareta respekten for elevenes og foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisninger og sikre retten til likeverdig opplæring. I dette ligger det dermed også en styrking av den menneskerettsforankrede foreldreretten.

Samtidig er det verdt å merke seg at det i opplæringsloven også etter menneskerettsdommen heter at «opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon», og «bidra til å utvide kjennskapen til og forståelsen av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon (§1), og: «Undervisningen i religion, livssyn og etikk skal gi kjennskap til kristendommen… og til hva kristendommen har å si som kulturarv» (§2-4). Videre står det i RLE-læreplanen fra 2008 at kristendom fortsatt er ett av fagets tre hovedområder, og kompetansemålene for kristendom og bibelkunnskap er ikke endret. «Faget skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.» Det er ikke i strid med dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen å formidle kristendom som arv og tradisjon til elevene. Tvert i mot må det kunne ses som en sentral oppgave for skolen å være kulturformidler i vid forstand (jf. Holth 2009). Dette handler ikke om «forkynnelse» av kristen tro, men om innføring i en norsk kultur preget av kristne og humanistiske verdier innbefattet etikk.

Det at formidling av kristne og humanistiske verdier ikke har med kristen «forkynnelse» å gjøre, viser seg videre i at både opplæringsloven og læreplanverket gir tydelige føringer for at religionsutøvelse ikke er en del av skolens virksomhet. Det er derfor ikke skolens oppgave å «gjennomføre» eller «arrangere» gudstjenester  eller andre former for religionsutøvelse. I den grad skolens elever skal delta på gudstjenester i skoletiden, må initiativet til at det arrangeres slike gudstjenester komme fra kirken. Dette medfører naturligvis dermed at elevenes deltagelse ved slike gudstjenester må være frivillig, og i samsvar med foreldrenes eller de foresattes ønsker (jf. den menneskerettsforankrede foreldreretten). Formelt kan da skolen heller ikke forvalte fritak utenfor skolens mandatområde. Skolens fritaksbestemmelser er tros- og livssynssamfunnene uvedkommende, av den enkle grunn at slike gudstjenester ikke er en del av skolens virksomhet. Også fra kirkelig hold legger man naturligvis til grunn at folk velger å oppsøke kirken frivillig. Det er et helt sentralt premiss for elevers eventuelle deltagelse på gudstjenester i skoletiden, at denne deltagelsen er frivillig, og i samsvar med foreldrenes og de foresattes ønsker.

Ikke grunnlag for å nekte elever å delta

Spørsmålet som presser seg frem i forlengelse av dette blir da naturlig nok: Hvordan kan det forsvares at skolens elever deltar på gudstjenester i skoletiden, når slike gudstjenester ikke er å anse som en del av skolens pedagogiske virksomhet? Svaret er besnærende enkelt: Skolen kan takke ja til en invitasjon om å delta på en gudstjeneste i regi av kirken, og de er pålagt å gjøre dette hvis det er i tråd med foreldrenes eller de foresattes ønsker. Siden det i henhold til foreldreretten er foreldrene eller de foresatte som har det avgjørende ordet i forhold til sine barns oppdragelse, er det naturligvis de som avgjør om deres barn skal delta på gudstjenester i skoletiden. Rektorene er pålagt å informere grundig om invitasjonen fra kirken, og ansvarlig for at foreldrene eller de foresatte får mulighet til å eventuelt takke ja til invitasjonen og melde sine barn på deltagelsen på den planlagte gudstjenesten i regi av kirken.

Viktige forutsetninger for at skolene kan gjøre dette, er altså for det første at det skjer i samarbeid og forståelse med hjemmene, og at det er enkelt for hjemmene å forstå hva slags aktivitet de eventuelt melder sine barn på. På de samme premissene kan elever naturligvis fortsatt medvirke på gudstjenestene med sang, drama, julespill eller lignende. Den delen av elevgruppen som ikke skal delta, må få tilbud om et ikke-diskriminerende pedagogisk likeverdig alternativ. Dette er viktig! I noen tilfeller kan dette innebære besøk i et annet trossamfunn, for eksempel ved å besøke den lokale moskeen eller lignende, som tilfellet var ved den barneskolen jeg underviste i for noen år siden. Det vil sikkert variere litt fra sted til sted, og fra skole til skole, men det er vanskelig å følge Utdanningsforbundet her, når det i høringsuttalelsen heter «at det er utfordrande å etablere likestilte alternativ, og at skulegudstenester kan føre til stigmatisering og motverke god inkludering.»  Her viser lærerorganisasjonens høringsuttalelse en stor grad av mistillit til skolen og lærerne. Etter at elevene fyller femten år bestemmer elevene selv om de vil delta eller ikke. Alle arrangementer som er ment å omfatte alle elever, bør legges til skolen. Et viktig punkt på rektors sjekkliste vil være å slå fast at hvis en skal lage en god avslutning på et semester eller skoleår, bør alle elevene være med på markeringen. Et arrangement som ikke samler alle, bør derfor ikke være det eneste. Dette gjelder naturligvis uavhengig av hvilken religiøs eller livssynsmessig forankring arrangementet har.

Læreplanen sier uttrykkelig at det ikke skal forekomme «forkynnelse» eller religionsutøvelse i religionsfaget, men siden religionsutøvelse ikke er en del av skolens virksomhet, kan en heller ikke søke fritak fra dette. Elevene skal ikke måtte søke fritak fra deltagelse. De skal eventuelt i samråd med foreldrene meldes på som deltagere. Ordningen med «påmelding» og ikke «avmelding» på den slags aktiviteter i skoletiden er da heller ikke ny. I min undersøkelse i forbindelse med doktorgradsarbeidet, svarte 15 av de 16 rektorene at det ble praktisert påmelding på gudstjenester og lignende aktiviteter i skoletiden, noe som også er helt i tråd med Utdanningsdirektoratets og Kunnskapsdepartementets anbefalinger.

Det store flertallet av skolene i landet legger da også til rette for at elever kan delta på gudstjenester i skoletiden. Et av resultatene fra min undersøkelse var at henholdsvis 86 % av skolene i Vest-Agder og 96 % i Oslo la til rette for slike gudstjenester. Det er ingen grunn til å anta at disse fylkene skiller seg ut her sammenlignet med praksis i andre deler av landet. (Hovdelien, 2011).

Høringsuttalelse på kollisjonskurs med menneskerettighetene?

Virkeligheten oppleves ofte som mer motsetningsfylt enn formuleringene i formålsbestemmelsen gir inntrykk av. Skal slike ideelle formuleringer bli en realitet, vil det kreve at det religiøse og kulturelle mangfoldet i høyere grad tas på alvor i skolen. Dette kan det være rimelig å minne både Utdanningsforbundet og besluttende myndigheter om. I motsatt fall vil toleranse og respekt mangle virkelighet og kun forbli honnørord. Skal skolen være en «møteplass for alle elever med ulik bakgrunn», er den nødt til å identifisere og synliggjøre mangfold og ulikhet både innad og utad. Ikke minst er det viktig at foreldreretten respekteres. Dette synes å være et premiss Utdanningsforbundet har oversett i sin høringsuttalelse. Det er viktig at skolen ikke viderefører kirkelige privilegier som baserer seg på hegemonisk fortid. Men det er vel ikke opplæringslovens intensjon at integreringen av kulturelle og religiøse minoriteter skal brukes unnskyldning til å frata de som sogner til majoritetsreligionen retten til å få del i den kristne kulturarven? Ut fra forankringen i lovverket, og henvisningen til kristen og humanistisk arv og tradisjon, kombinert med menneskerettighetene, er det vel tvert i mot uakseptabelt å nekte elever deltagelse ved gudstjenester i skoletiden? Det vil si så lenge foreldreretten er ivaretatt og deltagelsen er frivillig.

Litteratur

Botvar, P.K og Schmidt, U. (red.)(2010) Religion i dagens Norge. Mellom sekularisering og sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget

Holth, G. (2009). «Fra KRL til RLE». Nedlastet 1. mars 2012 fra http://religion.no

Hovdelien, O. (2011) Den multikulturelle skolen – hva mener rektorene? Grunnskolerektorer, skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningen. Kristiansand: Doktoravhandlinger ved Universitetet i Agder 31

Hovdelien, O. (2013) Secularist schools in a multicultural society – The Norwegian case (kommer)

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Nedlastet 7. mars 2011 fra http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html

Læreplanverk for Kunnskapsløftet (LK06)(2006). Oslo: Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet

Nes, H.C. (2009). Aftenposten: Asker & Bærum 11. nov. 2009

NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk

Utdanningsforbundet (2013) Høring – NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn: https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Horingsuttalelser/Alle/2013/Horing--NOU-20131-Det-livssynsapne-samfunn/

http://www.utdanningsdirektoratet.no/Brev/_lover-og-regler/Gudstjenester-i-skoletiden/ Nedlastet 20. mars 2012

Rundskriv F-15-07: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rundskriv/2007/rundskriv-f-15-07-informasjon-om-endring.html?id=478230 Nedlastet 11. august 2013.

Statistisk sentralbyrå: http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/kirke_kostra/aar/2013-06-19?fane=tabell&sort=nummer&tabell=116208 Nedlastet 11. august 2013.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Nedlastet 12. august 2012 fra http://www.un.org/en/documents/udhr/

(Tidligere publisert i Utdanning 15 (2013))