Knut Ivar Heggem

4

Last Call

Publisert: 10. nov 2013

Eller som programmet på NRK2 i dag het på norsk: I tolvte time.

I mitt hode er dette et alt for stort tema til at jeg som legman kan omtale det alt for vettugt. Men jeg ser at det er nødvendig at samfunnet tar temaet alvorlig. Et tema som foreløpig ikke har noen fasit, som det forskes på, krangles om, og som har forbløffende lite plass på den politiske agenda. Jeg håper oppriktig at det kan være av interesse for VDs mange kunnskapsrike lesere å kommentere dette viktige temaet.

Kan vi mennesker finne sammen om en bærekraftig framtid på denne planeten?

 

Som mange andre har vel også jeg tenkt på dette i mange år og i mange sammenhenger. Klimadebatten er vel den arenaen som nesten har monopol på debatten, og det er litt synd. For uavhengig av klimadebatten, så har vi fremdeles en vanvittig utfordring i at antallet mennesker multiplisert med forbruk av energi, mat og vann = umulig.

 

På programmet "I tolvte time" på NRK2 i dag fikk vi høre dr.Meadows legge fram sitt syn. Han ledet en gruppe på 17 forskere, og de la fram en rapport i 1972 som het "The Limit to Growth". Rapporten viser hvordan en eksponentiell vekst, både økologisk, økonomisk og sosialt vil feile hvis utviklingen fortsetter slik som nå(i 1972) De som bestilte rapporten kalles "Romaklubben", og er etter det jeg forstår omdiskutert. Det skal finnes noe konspiratoriske teorier rundt denne Romaklubben. Hvis du har anledning til å se programmet som NRK2 sendte i dag, så omtales de der. Jeg tar med det som står på Wikipedia:

 

"Romaklubben (engelsk: The Club of Rome) er en global tankesmie grunnlagt i 1968 ved Accademia Nazionale dei Lincei i Roma. Det var i denne klubbens regi at man utgav boken Hvor går grensen? i 1972. Den var finansiert av Volkswagen-fabrikkene og forfattet av mange av klubbens medlemmer, men redigert av Donella Meadows, Dennis Meadows, Jørgen Randers og flere andre.

I boken ble det analysert hvordan faktorer som befolkningstall, industriproduksjon, miljøforurensning, matvareproduksjon og forbruket av naturressurser kan endres. Boken ble oppfattet som meget provoserende da den utkom, men den ble allikevel solgt i ni millioner eksemplarer og er oversatt til 29 språk.

Siden 2008 har Romaklubben fungert som en ikke-statlig organisasjon med sete i Winterthur i Sveits."

Men mitt poeng med innlegget er ikke å ta stilling til Romaklubben. Det jeg finner interessant  er konklusjonen i rapporten "The Limit to Growth".

Dennis Meadows og hans team kom fram til følgende konklusjon:

- Med dagens utvikling vil de fysiske grenser for vekst høyst sannsynlig nås allerede i løpet av våre barns levetid.

-Det som trolig kommer ut av møtet med grensene om vi bare overser dem, og holder fram med kortsiktig politikk, er at vi farer gjennom taket og kollapser.

-Vi har gjennomførbare alternativer (i 1972), som vil gjøre at befolkning og produksjon igjen vil komme i balanse med miljøet og ressursene.

-Realistisk sett vil det ta minst 50-100 år å nå et slikt alternativ på en god måte.

-For hvert år vi lar være å utforme mål, å jobbe med å innfri dem, blir en overgang til en stabil situasjon stadig vanskeligere, og gir oss færre valgmuligheter.

 

Den samme dr. Meadows sier i dag:

"For 40 år siden var det enda teoretisk mulig å senke farten på ting, og det var mulig å finne en balanse. Det er ikke lenger mulig.

Det vi ser som problemer i dag: Orkaner, økonomisk kollaps, kaos i eurosonen, store konkurser, etc., blir ofte sett på som at det er indre årsaker til problemet. Men årsakene ligger ofte langt unna både i sted og tid.

Dette er egentlig ikke problemer, men symptomer. Problemet er fysisk vekst i en verden med begrensede ressurser. Problemet er befolkningsvekst, med tilhørende økt energibehov og økt behov for matvareproduksjon til nivåer som ikke er bærekraftig."

 

Etter mitt syn var det en meget forutseende forsamling av forskere som kom fram til slike konklusjoner i 1972. Jeg har ikke vært kjent med denne forskningsrapporten før i dag. Men denne rapporten kom vel ut før klimadebatten ble aktuell?

Jeg vil uansett nytte anledningen til å dele noen tanker. Hva skal til for at menneskeheten globalt skal finne den endelige balansen? Vi har mange bekymringer som dominerer hverdagen. Mye som skiller oss. Kultur, religion, vitenskap, tradisjoner, men mest av alt økonomiske interesser? Det må nok en total nytenkning til for at vi skal berge lasset hjem, så å si. Det er kanskje umulig. Kanskje er vi som dyrene - vi lever så lenge vi har grunnlag for det. Akkurat som bestanden av rev vokser så lenge det er nok hare å ta av. Når harebestanden minker drastisk, ja da minker også revebestanden minst like drastisk.

Vi har problemer som langt overgår nord-sør problematikk. Som langt overgår den betente midtøstenkonflikten.

Som de sier i programmet på NRK2:" Vi tenker kortsiktig i alt vi gjør, men planeten vår, det økologiske systemet, fungerer i meget langsiktige perspektiver." Kan vi overgå revens kortsiktige politikk? Dvs. unngå å  fråtse i energi- og matforbruk helt til naturen selv velger å redusere vår bestand?

-

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

En flaske med en bakterie

Publisert nesten 6 år siden

Få tar tak i dette, Heggem. Dessverre.

Se for deg en flaske med én bakterie i. Bakterien skal kunne fordoble seg. Det går temmelig lang tid før flasken er halvfull. Men halvfull blir jo flasken. I det øyeblikk tenker bakteriene at de har da svært så god plass. Realiteten er imidlertid at når flasken er halvfull, varer det bare et øyeblikk før den er full. 

Vi mennesker vil oppleve en slik situasjon, hvor alt bare plutselig kollapser --- "som fra klar himmel." Mon ikke vi faktisk er der allerede. Det er noe svært uhyggelig over situasjonen, den globale situasjonen, menneskehetens situasjon, når så mange av verdens forskere beskriver kloden som de gjør.

Menneskeheten har langsomt økt sin kolonialisering av kloden. Først spatialt. Og først bare lokale områder, dernest regionale, så kontinentale, til sist globen som sådan. Når den spatiale kolonialisering er uttømt, begynner den temporale kolonialisering. Først bare samtidslig, dernest for den i ulike grader overskuelige fremtid, til sist fremtiden som sådan. Vi har for lengst passert kolonialismens "rombarriere," og det spørs om vi ikke i dag begynner å se konturene de siste faser av den temporale kolonialiseringen. Det gis også en slags resursmessig "tidsbarriere." Man tærer på resursene langt inn i fremtiden for å kunne bevare og produsere hva man behøver i nåtiden. Til sist imploderer resursene.

Flaskemetaforen gir, mener jeg, et anskuelig bilde på hva jeg kaller rom-tidslig kolonialisering. Når flasken fylles er vi i det spatiale; når flasken fylles tvinges kolonialiseringen over i den tidslige muligheter hvor den sakte men sikkert opp først av samtidens resurser, hvor også fremtidens resurser mer og mer etes opp, hvor naturens ufattelige rikdommer med ett er vrengt og gjort til sin motsetning.

Kommentar #2

Knut Ivar Heggem

4 innlegg  360 kommentarer

Takk Haug..

Publisert nesten 6 år siden

..for din gode kommentar.

Flaskemetaforen din er et meget godt bilde på den eksponentielle vekst som vi mennesker ser ut til å være avhengig av. Vi er ikke avhengig av den for å leve/eksistere. Men det ser ut til at vi aldri kan bli fornøyd med en mer lineær vekst, der vi kunne ha tatt oss tid til å ivareta den økologiske balansen. De samme mekanismene driver mennesket uansett arena: For er det egentlig en veldig stor forskjell på storkapitalistens krav om stadig større utbytte av sin innsats, i forhold til den spillegale som stadig må vinne større gevinster for å ta igjen og helst mangedoble det han har satset? Den eneste forskjellen er vel at storkapitalisten satser sine midler der han kan faktisk får sitt utbytte, mens den spillegale lever i en falsk tro om at han får sitt utbytte ved å spille. I begge to ligger menneskets grådighet som basis.

Et tankekors er at dommedagsprofetene ikke lenger er religiøse, men vitenskapsmenn som har rimelig klare indisier på hvor dette ender.

Ikke bare hverdagsdebattanter kvier seg for å ta tak i dette temaet, for på politisk nivå gjøres det selvmorderiske saltomortaler, i stedet for å gå inn i selve problemet. Klimakvotene er et eksempel. Norge betaler andre nasjoner for at de skal få kapital til å kunne redusere sine klimautslipp, med den begrunnelse at det er billigere enn å redusere utslippene i vårt eget land. Det vi egentlig betaler for er at vi legitimt skal få fortsette med et vanvittig høyt og fortsatt stigende energiforbruk. Vi hopper elegant bukk over det faktum at dette energiforbruket stopper av seg selv en vakker dag. Og grunnen til at vi gjør dette er at den eksponentielle veksten i økonomien ikke kan stoppe. Denne veksten er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde det økonomiske systemet vi har i dag.

Jo da, flasken er full, så spørs det bare hvor lang tid det tar før moder jord slår tilbake. Strengt tatt så ser vi vel at det skjer akkurat nå.

Kommentar #3

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Kampen

Publisert nesten 6 år siden
Knut Ivar Heggem. Gå til den siterte teksten.
Norge betaler andre nasjoner for at de skal få kapital til å kunne redusere sine klimautslipp, med den begrunnelse at det er billigere enn å redusere utslippene i vårt eget land. Det vi egentlig betaler for er at vi legitimt skal få fortsette med et vanvittig høyt og fortsatt stigende energiforbruk.

Du vet hvor gjerne vi slår inn på alle samtalene om alle de mennesker, de stakkarslige individer, som misbruker et eller annet. Vel viktig.

Men sjelden tematiseres statens monstrøse misbrukskarakter. Staters heroinmisbruk. Individers misbuk skal nok ses i dette lys. For når alt kommer til alt, er det samfunnet individet blir født inn i --- og ikke omvendt. Individet er ett og lite; samfunnet er alt annet, alle andre.

Staten er hinsides. Man må aldri tematisere statens vesen. Man må bare tematisere de små individene som ved beste evne forsøker å forholde seg til dette, denne stat som aldri må tematiseres og problematiseres.

Hvis noen har feil, er det alltid du og jeg. Aldri det --- staten --- vi er avhengig av.

Sa jeg staten? Staten finnes jo ikke lenger. Hadde den bare funnes. For så hadde vi hatt en sjanse. Folket og demokratiet. Men hva som en gang var staten, har for lengst, som om i transsubstansiasjon, forduftet og antatt en hellig transcendent karakter. Vår kamp er derfor global. Men vår kamp må være for å bevare det nasjonale, det folkelige, det demokratiske. Alt annet er å oppgi alt. Alt annet er fullkomment kaos. 

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5194 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
30 dager siden / 3194 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2351 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1782 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
24 dager siden / 1761 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1744 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1677 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere