17. mai 1814 - 2014

17. mai forbinder vi vanligvis med barnetog, flagging og avsynging av Ja vi elsker.

Dette kan oppleves som tilstrekkelig for en vanlig feiring av fedrelandet. Men dagens Norge kan ikke helt ut forstås uten på bakgrunn av vår nasjonale historie. Og akkurat neste år, i 2014, kan det være grunn til å gå nærmere inn på hva som skjedde i ”det fantastiske året ” som Karsten Alnæs har kalt 1814.

Alle lesere av Morgenbladet vil vite at den 17. mai 2014 er det to hundre år siden utkastet til Grunnlovstekst ble godkjent av en forsamling av embetsmenn og bønder på Eidsvoll. Mindre kjent er det at det først var 4. november i Moss at svenskene, ved kronprins Carl Johan, forhandlet seg fram til en revidert utgave av Grunnloven, som la grunnlaget for en varig fred medllom de to land. Vi bør ikke glemme at 17. mai 1814 var Norge fortsatt i krig med Sverige. (Jfr. Henrik Angels jubileumsbok fra 1914: Syvårskrigen 1807-1814). Denne krigen var for øvrig den trettende vi hadde hatt med Sverige. På andre plassen kom Storbritannia med fire kriger. Den engelske blokade av norske havner under napoleonskrigen kom til å sulte ut titusener av nordmenn. Dette var en krig som Norge var blitt kastet ut i som et dansk lydrike, og som førte til at nordmennene gjorde opprør.

Grunnloven var uttrykk for et dristig program, ikke bare fordi det var i strid med stormaktenes planer for Norge, som ifølge Kieltraktaten skulle tilfalle Sverige som en erstatning for tapet av Finland, som i sin tur ble gitt til Russland som en påskjønnelse for russernes motstand mot Napoleon. Forhandlingen under Wienerkongressen i 1814 førte til at stormaktene stilte seg bak den reviderte versjonen av grunnloven fra november 1814, som innebar at Norge måtte forplikte seg til å ha felles konge med Sverige, men som ellers åpnet for en nasjonal gjenreising av Norge. De politiske stridighetene med Sverige opp gjennom 1800-tallet kom blant annet til å bli en strid om det rene norsk flagget, symbolet på norsk uavhengighet. Den nedarvede underdanigheten til dansk kultur ble først og fremst en strid om et norsk språk.

I 1905 ble landet erklært politisk uavhengig av Sverige. Den kulturelle striden for et norsk språk som kunne knytte forbindelsen til norrøn tid, fortsatte. Språkstriden kunne bli skarp mellom de som ønsket en nasjonal forlengelse av arven fra gammalnorsk, over mellomnorsk og til nynorsk og de som ville nøye seg med et fornorsket dansk. Til gjengjeld ble klassekampen mindre blodig i vårt land enn i mange andre europeiske land. Halvdan Koht skrev omdet dynamiske i norsk nasjonsforståelse, ved å framheve at norsk historie har vært kjennetegnet av at nye klasser og grupper er blitt nasjonsbærende når de har hatt noe nytt å tilføre og kunne “lyfte seg opp” i det politiske livet.

Den kulturelle nasjonsbygginga fortsatte helt til andre verdenskrigen, da nazistene forsøkte å ta over mange av de nasjonale symbolene. Dette ble parert med at en del demokrater ønsket å vise at de var vel så nasjonale som nazistene. Første del av krigen ble preget av at mange demokrater viste at de med livet som innsats var innstilt på personlig oppofrelse for nasjonen. De ønsket å aktualisere nasjonal disiplin i den grad dette var forenlig med demokratiske prinsipper. I så måte var den norske motstandskampen vel så heroisk som den vi finner i de fleste andre okkuperte land. (Jr. Kåre Lunden i Klassekampen for 12. januar 2010.)

Det var etter krigen, spesielt etter 1960, at ”det nasjonale” kom i vanry. Det var mange grunner til det. FN forpliktet oss med flere overnasjonale traktater, ikke minst menneskerettstraktaten fra 1948. Denne traktaten var i utgangpunkt et amerikanskinspirert motsvar til russisk og kinesisk kommunisme. Ut over femtitallet kom den til å fungere frigjørende for kolonier rundt om i verden, og som et markeringssymbol for demokratienes kamp under den kalde krigen.

Det var særlig fra slutten av 1980-tallet at den kom til å legitimere en individorientert oppløsning av mange nasjonale institusjoner i demokratiene, på samme tid som faren for militære angrep ble mindre og de økologiske utfordringer desto større. Økologi er ikke nevnt i menneskerettserklæringen fra 1948. Parallelt med de politiske endingene som gikk nasjonalstatenes myndighet imot, fikk vi på det økonomiske og det kulturelle området en sentralistisk utvikling av overnasjonale markeder. I Norge førte medieutviklinga til at Oslo fikk mer makt enn tidligere. Oslo hadde lenge vært regnet som den minst nasjonale byen i Norge, noe som gikk tilbake til den tid da Christiania fungerte som et administrasjonssenter for danske interesser i Norge. (Jfr. Øystein Rian, Danmark-Norge 1380-1814. Universitetsforlaget 1997)

I USA ble kom studien The Authoritarian Personality ut allerede i 1950. Men det var først på sekstitallet og spesielt etter 1968 at det antiautoritære ble tolket som en framtidsrettet demokratisering. Forfattere som ikke hadde opplevd krigen, og som derfor ikke kunne korrigere de skriftlige fortellingene med egen erfaring, ble nå toneangivende i tolkningene av den annen verdenskrig. Det ble vanlig å framstille krigens fronter som en kamp mellom liberale og individsentrerte verdier og autoritære nasjonale tradisjoner.

Etterkrigsperioden har vært preget av økonomisk vekst og et stadig større menneskelig ”fotavtrykk” på naturen. Fra slutten av 1980-tallet tippet forbruket av naturgitte ressurser over naturens evne til å reprodusere ressurser. Nå ble det ikke bare et samtidig forbruksmønster som kunne settes opp mot fortidige dyder. Også hensynet til våre etterkommere kom inn i bildet. En svakhet ved et kortsynt demokratiske styresett er at framtidige generasjoner ikke har stemmerett.

Ved feiringen av tohundreårsjubileet neste år kan det være grunn til å reflektere over i hvilken grad samfunnsutviklinga har vært i overensstemmelse med programmet til de som kjempet gjennom grunnloven av 1814. Er vi blitt mer uavhengige, og kan vi på grunnlag av en relativt vellykket nasjonal historie møte nye impulser utenfra? Lenge kunne norsk historie fortone seg som svært vellykket. I løpet av hundre år hadde vi gjennomgått en nasjonsbygging, en folkeopplysning, en demokratisering og utvikling av velferdsordninger, i denne rekkefølgen. Spørsmålet må likevel stilles om utviklinga de siste generasjoner kan ses som en forlengelse av tradisjonene for nasjonal utvikling, politisk, økonomisk og kulturelt.

Dagens gatebilde er preget av engelskspråklige skilt og av amerikansk popmusikk. Heller ikke personene i bybildet virker særlig preget av norsk historie, og det gjelder slett ikke bare innvandrerne. Muntlig språkføring kan tolkes som en ny underkastelse under engelsk og svensk overhøyhet. Ikke bare har vi latt oss forme i et engelskspråklig mediebilde. Det kunne også være grunn til å nevne innvandrings-direktivene fra Brüssel, som i ikke liten grad har vært bestemt av Cecilie Malmström,leder for EUs migrasjonspolitikk.