Veien videre for israelvennene

I forbindelse med omtalen av min nye bok «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel 1814 til idag» har Vårt Land bedt meg legge ut et utdrag fra boken her på Verdidebatt. Det følger her:

Denne boken har vist hvordan isralevennskap har gått fra å være et slags norsk fellesholdning til å bli et sterkt omstridt standpunkt. Hvor går så veien videre for norske israelvenner? Hvilken strategi bør velges for å igjen komme på offensiven? Jeg vil avslutningsvis driste meg til å komme med noen råd til Israels venner i Norge.

For det første er det viktig å ta et oppgjør med elendighetsbeskrivelsene. Ja, Israelengasjementet har blitt mindre i Norge. Men forholdene er ikke så helsvarte som det enkelte ganger kan høres ut som. Størrelsen på norsk pro-israelsk foreningsliv gjør - som omtalt tidligere i boken - Norge til en internasjonal stormakt når det gjelder israelvennskap.

Og disse organisasjonene viser ingen tegn på stagnasjon i medlemstall eller gaveinntekter. Snarere tvert imot. Det virker heller som det organiserte proisraelske arbeidet i Norge er i vekst. En organisasjon som Med Israel For Fred har for eksempel mer enn firedoblet sitt medlemstall de seks siste årene, fra 1600 til omkring 6700. (1)

Heller ikke politisk er tilstanden så nedslående som det av og til blir gitt uttrykk for. I dagen situasjon er det to partier som er selvuttalt israelvennlige i norsk politikk, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Oppslutningen varierer, men til sammen har de omkring 20-25 prosent av den norske befolkning i ryggen. Det er heller ikke akkurat katastrofalt.

Disse partiene representerer hver for seg de to hovedlinjene av støtte til Israel i norsk politikk: Den kristent/religiøst funderte og den sekulære.

KrF har stått for den førstnevnte linjen gjennom hele partiets historie. I KrF har den lavkirkelige støtten til Israel i det norske kristenfolk fått sitt politiske uttrykk.

Den sekulære støtten har vært langt mer omskiftelig. Det israelvennskapet og den entusiasmen som eksisterte i Arbeiderpartiet i de første etterkrigstiårene, har knapt sin like i noe norsk miljø. Men i dag er det lite eller ingenting igjen av dette engasjementet i det gamle israelvennlige partiet. I stedet har Fremskrittspartiet overtatt noe av denne rollen som et sekulært basert israelvennlig parti. På dette området kan man kanskje si at det går en slags linje fra Haakon Lie til Siv Jensen.

Og her er vi ved selve hovedutfordringen for den pro-israelske bevegelsen. Israelvennskapet har i dag langt skrinnere kår utenfor kirke- og bedehusveggene enn for bare få år siden. Hvis israelvennskap igjen skal bli en folkebevegelse i Norge, så trengs det spesielt en styrking av den ikke-religiøse støtten.

I dagens situasjon assosierer den jevne nordmann i stor grad engasjement for Israel med et bestemt religiøs syn. Det oppfattes rett og slett som at man må ha en sterk kristen tro for å være venn av den jødiske stat.

Hvordan har det blitt slik? Arbeiderbevegelsen var jo opprinnelig en minst like sterk israelvennlig kraft som kristenfolket.

Grunnene er selvfølgelig sammensatte. Men kanskje må kristne israelvenner også bære noe av ansvaret tingenes tilstand. Teologisk debatt om bibelske profetier kan være interessant. Men i det offentlige ordskiftet om Midtøstenkonflikten vil slike argumenter i stor grad virke mot sin hensikt. Når teologisk Midtøsten-argumentasjon fra bedehus og kirkelokaler fremføres i det offentlige rom, skjer en kulturkollisjon som neppe tjener Israels sak. I dagens situasjon er dette helt fremmede argumenter for størstedelen av det norske folk. Man skjønner rett og slett ikke hva det er snakk om. Og man aksepterer ikke grunnlaget det argumenteres på.

Slik blir dette en helt umulig debatt der partene opererer med helt ulike utgangspunkt. Resultatet blir bare en ytterligere fremmedgjøring og marginalisering av både israelvenner og den saken man prøver å fremme.

Den dagsaktuelle situasjonen i Midtøsten debatteres utvilsomt best med historiske og politiske argumenter. Først da har man muligheten til å bli forstått og tatt på alvor.

Nå er det ikke bare tradisjonelt israelvennlige miljøer som kan gjøre seg skyldig i å legge sterke religiøse overtoner inn i Midtøsten-debatten. Det er selvfølgelig også grunn til å være på vakt når en mann som Jostein Gaarder bruker kristen tro som utgangspunkt for å belære jøder om humanitet og sivilisert opptreden. Kristent religionshovmod overfor jødene har skapt dramatiske resultater opp gjennom kirkens totusenårige historie. Og når det gjelder det kristne Europas behandling av jødene, så har vel ikke den akkurat vært preget av humanitet. For å si det forsiktig.

Faktum er at man ikke trenger å gripe til teologisk argumentasjon for å forsvare staten Israel. I dagens situasjon er det viktig å få frem at det fortsatt er fullt mulig å ha et ikke-religiøst grunnlag for sin støtte. Som vi har sett finnes det en meget rik tradisjon for det her i Norge.

For tidligere tiders Ap-topper var israelvennskap ensbetydende med solidaritet. Man ønsket å stå sammen med det folket som hadde lidd mer enn noe annet i menneskehetens historie. Men den solidaritetstanken har ikke gått ut på dato. Den er like aktuell i dag som på Haakon Lies tid. Selv om det har gått snart 70 år, er Holocaust fortsatt historiens verste forbrytelse. Også i våre dager forfølges jøder over hele verden nettopp fordi de er jøder. Bare i Israel har de en helt trygg havn.

I tillegg til solidaritetsaspektet finnes det en rekke andre sekulære argumenter for å være israelvenn. Støtte til Israel også en støtte til demokrati og det typen samfunnssystem som vi har utviklet her i den vestlige verden. Israel har selvfølgelig sine mangler. Ingen demokratiske stater er feilfrie og også Israel må finne seg i kritikk.

Overgrep skjer, ikke minst når man befinner seg under press. Og det har staten Israel gjort i alle de årene den har eksistert. Kanskje er det den kjente forfatteren Hermann Willis som har uttrykt dette aller best: «Israel er et demokrati som gjør så godt de kan, akkurat som oss». (2)

For det er og blir et faktum at Israel er det eneste demokratiet i en region som domineres av noen av verdens verste despotiske stater. Israel er også den eneste rettsstaten. Og det eneste landet med ytringsfrihet og en fri presse. De er den vestlige verdens ytterste utpost blant muslimske diktaturer.
 

(1) Halden Arbeiderblad 16. mai 2013

(2) Willis, Hermann: Katten og elefanten - Israels triumf og tragedie, Schibstedt Forlag 2008