Verdidebatt

Mahmoud Abbas nye strategi

Stein Ørnhøi skrev (fritt gjengitt)i en kronikk i Fædrelandsvennen etterat hadde sluttet på Stortinget i 1985, at FNs vedtak om opprettelse av staten Israel i 1948 «ikke var det klokeste FN hadde gjort».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var et ærlig «understatement» av den profilerte SV-politikeren. At jødenes stat, Israel, av ham og mange andre på den politiske venstresiden blir oppfattet som et fremmedelement innenfor det tidligere Palestinamandatets grenser, burde kanskje ikke overraske noen når en tar i betraktning den ensidige mediedekningen av denne konflikten som har vært rådende siden seksdagerskrigen i 1967. For alle som kjenner Midtøstens oldtids- og moderne historie burde jødenes nærvær i sin egen stat være helt naturlig. Ikke desto mindre fins det en negativ holdning til Israel i norske og internasjonale fora når landet står på dagsordenen, både i sekulære og kirkelige fora. Den outrerte oppfatning at det vil bli fred i Midtøsten hvis «kreftsvulsten», den jødiske entitet, blir fjernet, er utbredt i den muslimske verdens 57 stater (UIC), for palestinske ledere har vært pådrivere i demonisering av Israel i flere ti-år. UIC-klubben trenger støtte fra bare 40 andre land for å få flertall for en to- eller enstatsløsning blant FNs 193 medlemsland. Abbas tror det er fullt mulig som et første skritt. Et slikt vedtak har riktignok ingen folkerettslig gyldighet, men vil likevel være en stor politisk seier for ham. Både terror, intifadaer og forhandlinger ble som kjent brukt av hans store forbilde, fredsprisvinneren Arafat. Men han lyktes ikke med denne strategien.

Så overtok Abbas i 2005 med en ny strategi: Han har forsøkt å bringe Israels okkupasjon av palestinske områder inn for FNs Hovedforsamling, Sikkerhetsråd, UNESCO og EU, ja, i alle fora der det var mulig å slippe til. Foreløpig er FN-sporet satt på vent. Men målet er det samme: Han ønsker å tvinge på Israel en løsning, som vil bringe landet politisk og militært i kne. Etter et eventuelt brudd i de nåværende forhandlinger, har han håp om at verdenssamfunnet til slutt vil komme inn i bildet og tvinge Israel til å godta en fredsløsning på palestinernes betingelser, og kanskje han da oppnår det Arafat ikke maktet. Denne strategien kan han lykkes med i 2014, når og hvis forhandlingene snart bryter sammen, noe mange på begge sider tror og snakker åpent om.

John Kerry fikk etter mye strev partene tilbake til forhandlingsbordet i juli 2013 og ga dem en «gulrot» hver, og en frist på 9 måneder til å komme frem til en avtale. En ytterst kritisk situasjon vil oppstå hvis partene ikke greier det innen fristens utløp. Abbas har gjort et grundig forarbeid med intens lobbyvirksomhet overfor europeiske land, som han har bedt om å stå fast ved EUs retningslinjer angående forbud mot samarbeid med israelske entiteter på Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene. I denne forpostfektningen har han langt på vei lykkes.

Netanyahu har vært klar når det gjelder to av Israels kjernepunkter: Å avstå Øst-Jerusalem eller rett for palestinske flyktningene til å returnere, kommer ikke på tale. Partenes politiske ståsted virker derfor helt uforenlige, og etter et eventuelt forhandlingsbrudd står to opsjoner igjen for Abbas: En ny intifada eller en ensidig erklæring om opprettelse av en palestinsk stat, i likhet med det Israel gjorde i 1948.

Noe slikt vil trolig utløse kraftige israelske represalier, fordi det er brudd på Oslo-avtalens veikart fra 1993 og 1995. Fristen for en fremforhandlet avtale er nå bare 6 måneder unna, og etter den tid kan verden oppleve en spent situasjon i FN, enten i Sikkerhetsrådet eller i Hovedforsamlingen - eller på slagmarken. Hvilken rolle Norge og Vesten vil spille i den situasjonen, er uvisst. Vil den norske regjering være med på den muslimske verdens stormløp mot Israel og tvinge landet i kne?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt