Importvern. Om nissen på lasset

At østeuropeiske lastebilsjåfører skjener innover grensene våre med tynnslitte sommerdekk, mangelfulle bremser og uten kjøreerfaring på vinterføre, er en kjent sak. At de blir stående fast på fjellovergangene og forsinker øvrig trafikk og påfører samfunnet store beløp med utrykninger og bergingsaksjoner, er noe vi også vet. Og at de kjører bajas på sommerføre og setter andres liv i fare (sitt eget må de nesten ta ansvar for selv), alternativt stadig vekk bulker og kjører av veien, er også en kjensgjerning. Nrk.no skiver 04.11.13: "Politiet føler seg maktesløse i møte med trafikkfarlige vogntog. – Bøter og kjøreforbud fungerer ikke, sier UP-sjef. Utenlandske sjåfører skylder den norske stat 200 millioner kroner i ubetalte bøter."

Tyveribander, også de i stor grad fra Øst-Europa, har etablert seg med godt organiserte og massive operasjoner i gamle Norge. Her er det godt å bu, pleide folk å si før i tiden. Bandene sier at her er det et paradis for stjeling, raning og plyndring. Vi andre er blitt noe mer usikre på om vi virkelig lenger kan hevde det med kvaliteten på å bu her. Om ikke annet har de fleste av oss tatt noen åtgjerder, et lite og forsiktig steg inn i den nye tid, selv om vi kan være litt trege slik. Vi har begynt å låse døra – i hvert fall om natta.

Ingenting er hellig lenger, og dermed er også det meste blitt utrygt. Selv en stabel med vinterved, som vi alltid med flid og møysommelighet på sommerstid har lagt opp ved en veikant for senere avhenting, må nå tjores med kjetting, alternativt videoovervåkes eller bevoktes på annet vis om den skal få ligge i fred inntil skålen hjemme er tom og klargjort og at veden kan hentes. Slik var det ikke før, og før er ikke så lenge siden.

Å la balkongdøra i annen etasje stå åpen og til lufting på høylys dag en varm sommerdag – på et avsidesliggende småbruk lengst oppe i Østerdalen er blitt ren risikosport. Fysakene har en innebygd radar for slikt, og de finner fram til tilgjengelige muligheter på steder vi nordmenn knapt visste at nokon faktisk kunne bu. De både oversvømmer og saumfarer landet.

Lastebileiere og maskinentreprenører må ha vakthold over parkerte biler og maskiner. Ellers forsvinner dieselen. Båteiere langs hele kysten må passe på som en smed, ellers forsvinner påhengsmotorene, og e-verk og andre, som sysler med linjestrekk rundt omkring i vår flotte natur, må taue inn alt utstyret hver kveld, ellers forsvinner kabler og annet som dugg for solen.

Den nye tid har innhentet oss, men vi er slett ikke skire på om vi er så begeistret for alt det nye som tiden bringer med seg – nå for tiden.

Velferdsturister som kommer hit, og som naturligvis får avslag på ”asylsøknaden”, blir utvist, men driver likevel rundt i gatene i hundre- og i tusentall og har funnet ut narkotika er fine saker. De selger narkotika og begår andre alvorlige lovbrudd. Aldri har det vært større og lettere tilgang på narkotika som i de senere årene.

I vår gamle og nå pressede kultur har vi hatt noen æreskodekser. Også vanlige nordmenn har til alle tider begått et eller annet fanteri. Men i denne sammenheng blir det nesten for småplukk å regne (hvis det da ikke har vært noe gedigent slik som Nokasranet – som riktignok også hadde et ikke ubetydelig internasjonalt tilsnitt). Men altså, noen æreskodekser har vi, eller de som sysler med fanteri, alltid hatt. Man raner og skader ikke gamle folk. Jo da, det har skjedd det også innimellom, men nå er de blitt fritt vilt. Fredningstiden er over. Alt er åpnbart lov, bare det er noen lettilgjengelige verdisaker å hente. Ingen grenser og ingen skrupler. Gamle folk blir stadig vekk ranet og banket opp i sine egne hjem, eller på gata eller ved minibanken der de har strever med å trykke på de rette tastene for å få ut trygden sin. Det aller meste av dette begås av tilreisende utlendinger eller av velferdsturister som attpå til prøver å rane til seg fast opphold her i landet.

I oktober var det 100 ran på åpen gate i Oslo. I november i fjor var det 122 slike ran. De begås for en stor del av velferdsturistene eller også av innvandrerungdom som er blitt "norske". Oftest er det unge eller unger som er ransofre. I Aftenposten kunne vi lese den 20. november i fjor at Grønland i Oslo er Norges mest ransutsatte område: "Der kvinner voldtas ute i oslonatten, der ranes menn i langt større omfang. Bare de siste ti årene er mer enn 4000 personer blitt ranet i Sentrum og Grønland politistasjon sitt område, de fleste unge menn."

Overfallsvoldtekter er, som mye annen kriminalitet, importert – den også. I følge politiet står ikke-vestlige menn bak samtlige overfallsvoldtekter. Det begås 30-50 slike voldtekter i Oslo hvert år.

30 % av alle som sitter i norske fengsler er utlendinger. I tillegg kommer et ikke ubetydelig antall med utenlandsk opprinnelse som har norsk statsborgerskap. De telles som ”norske.” Og så er det visst slik at statistikken heller ikke fanger opp de som blir uttransportert. Langt flere blir domfelt enn de som havner eller tilbringer lang tid i fengsel. Av de mer enn 3000 som blir uttransportert, har et større antall begått kriminelle handlinger og er dømt. Men i stedet for å have i fengslesstatistikken, får de flybillett. Og det er jo minst like greit

I følge PST er det nå registrert 200 norske islamister i Norge. Mange av dem er for tiden i Syria der de går på ekstrem voldsskole. Vi har med andre ord importert to hundre potensielt farlige og lettantennelige terror- og voldsbomber til landet. Flere av dem, de fleste eller kanskje alle hater det norske samfunnet og de vantro. De vantro det er oss. Å sprenge, ødelegge og drepe i et slikt samfunn er for noen, eller kanskje mange av dem eller muligens alle en edel dåd.

Er det ingenting vi kan gjøre? Må vi bare akseptere denne uakseptable situasjonen – som ikke vil bli mindre med årene? I så fall, hvorfor er det slik?

Vi bruker milliarder på milliarder hvert år på politi, forsvar og grensekontroll. Hvilke prioriteringer gjør de? Er handleposen på danskebåten og maskevidden til utenlandske trålere en viktigere oppgave enn å beskytte liv, helse og eiendom – og ikke minst den alminnelige retts- og trygghetsfølelsen til tusener av nordmenn? Og ikke minst; økonomiske tap i milliardklassen i form av tyveri og svindel, helseskader på uskyldige mennesker, utgifter til etterforskning og fengselsopphold – og til sist uttransportering som kanskje må gjentas både fem og ti ganger for de samme personene.

Mange kommer som nissen på lasset gjennom den sjenerøse Schengenavtalen som bygger på gode intensjoner og målsettinger, men som kan vise seg i beste fall å være naiv og i verste fall det godes verste fiende – eller når vi rekker ut en hånd og vil hjelpe flyktninger i nød. Dette er nisser som er svært kostbare og også farlige og som vi ikke ønsker her, og som naturligvis heller ikke har fortjent å komme hit og å bli møtt med et uproporsjonalt godhetsregime.

Noen må gjøre noe. Det må i så fall bli politikerne og justismyndighetene. Dette er ikke et urimelig krav, og kanskje, når alt kommer til alt, er det et av de viktigste kravene vi kan stille. Vi trenger et effektivt importvern mot skadelige parasitter. Kanskje Mattilsynet også bør koples inn?

Politikere og andre myndigheter må rett og slett vise den samme handelkraften som da de innførte tollvernet på ost. Da var motet og handlekraften på topp. De talte Brüssel og alle våre handelspartnere midt imot, tilsynelatende helt uten å nøle. Men da gjaldt det jo også en svært alvorlig sak om vern av øknomiske interesser for norske bønder  –  ytterligere et vern og insentiv. Slikt er viktig, og det kan være at saken da stiller seg annerledes?