De lave forventningers rasisme

Det første eksempelet:

Jeg har tidligere brukt uttrykket de lave forventningers rasisme. Dette utrykket kom jeg borti når jeg leste en artikkel av den danske juristen Jacob Mchangama som har en fast spalte hos Berlingske Tidende. En jurist som har markert seg som en "ytringsfrihetsfundamentalist" og skarp kritiker av den danske rasismeparagrafen. Hva uttrykket betyr er enkelt og greit: man har lavere forventninger til andre mennesker ene og alene p.g.a deres hudfarge eller etnisitet. Man kan også trekke inn p.g.a deres kulturelle bakgrunn eller livssyn. De som er direkte eller indirekte tilhengere av de lave forventningers rasisme har en hyklersk og paternalistisk tilnærming til viktige samfunnsdebatter (for.eksempel innvandringsdebatten og islam-debatten).

Uttrykket er beskrivende for denne DB-kronikken skrevet av to journalister. Dette er (og jeg håper moderator ikke sensurerer meg...hehe) den mest idiotiske kronikken jeg har lest på en god stund. Dette er nesten på nivå med Dagsavisens Hege Ulsteins rasjonalisering av FGM for en del år siden.

Ifølge kronikkforfatterne ligger skylden for den siste tids ekstreme ransbølge i Oslo-området på det de anser for å være streng (norsk og vest-europeisk) asylpolitikk. Hvis man skal forholde seg til fakta - noe kronikkforfatterne sannsynligvis ikke vet noe om siden de ikke forholder seg til virkeligheten (på tross av at man sympatiserer med dem siden de er ransofre). Fakta er at den asylpolitikken/innvandringspolitikken som Norge fører er i vest-europeisk sammenheng human (se for.eks Sylo Tarakus artikler hos Minerva) og rettferdig.

Det er selvfølgelig veldig trist og en stor menneskelig tragedie at mange mennesker druknet i Middelhavet (Lampedusa). Kronikken er også nedlatende og rasistisk hvis du spør meg. Ifølge kronikkforfatterne bør man forstå-seg-ihjel på det at noen asylsøkere som ikke har fått opphold går rundt og raner 10-åringer. Majoriteten av asylsøkere - til og med mange av de som ikke har fått opphold er lovlydige mennesker. Hvorfor er kronikkforfatterne så nedlatende ovenfor lovlydige asylsøkere med deres dyrking av de lave forventningers rasisme? Hva var det de tenkte på når de skrev dette makkverket av en kronikk? Hvis de i det hele tatt tenkte? Det viktigste er at norske borgere skal ha rettsvern og føle seg trygge i deres egne omgivelser og nærmiljø.

Det andre eksempelet:

Guro Sibeko driver på med åpenlys og imbesil hitling hos Aftenposten. Bakgrunnen for Sibekos kronikk er norsk medias vinkling av Maria-saken (den blonde jenta som ble funnet hos en rom-familie). Sibeko går langt i å hevde at vinklingen (som om det er bare en vinkling) er rasistisk. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad kom med et godt tilsvar som anbefales.

I virkeligheten er det Sibeko som trekker inn rase. Nå har jeg ikke lest alle artiklene om saken - men jeg har lest nok til å se at norsk media ikke har en rasistisk vinkling i Maria-saken. Enkelte brune nordmenn har innbilt seg at alt handler om rase. Dette er trist og uheldig. Det å overfokusere på rase kan i seg selv være rasistisk. Det nest siste avsnittet til Sibeko sier det meste: "At et samlet norsk journalistkorps dyrker tredvetallets rasesteriotypier og lar nye generasjoner vokse opp og vite at hvitt er bedre enn svart, og at utseende trumfer gener, sosial arv og tilhørighet, tar nattesøvnen fra meg."

Hva med å slutte å fokusere på noe så irrelevant som pigment (i norsk sammenheng), Guro Sibeko? Den amerikanske skuespilleren Morgan Freeman sa det treffende i et intervju med Mike Wallace (60 Minutes, 2005). Wallace spurte: Hvordan skal vi bekjempe rasismen? Hvor Freeman svarte: "Stop talking about it. I'm going to stop calling you a white man. And I'm going to ask you to stop calling me a black man." Morgan Freeman satt det kanskje på spissen. Men det er fortsatt noe å reflektere over.

Avslutningsvis: Hvor vanlig er budskapet i disse to kronikkene?