Verdidebatt

Helt ærlig, om Gud

Debatten om Guds eksistens som i høst har foregått på verdidebatt, handler dypest sett om vårt gudsbegrep og forståelsen av Guds vesen. Spørsmålet er hvilken Gud vi argumenterer for og mot at eksisterer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I år er det femti år siden den anglikanske biskopen John A.T. Robisons bok “Honest to God” ble utgitt og slo ned som en bombe i det kirkelige og teologiske landskapet. Ja, den ble noe så sjeldent som en teologisk bestselger, som ble diskutert langt utover kirkelige og teologiske kretser.

Tittelen “Honest to God” spiller på det engelske uttrykket som best kan oversettes med “helt ærlig”, men ettersom boken faktisk handler om Gud, så blir dette et ordspill med dobbelt betydning, kanskje vi kan si; Helt ærlig, om Gud.

Det revolusjonerende med boken var ikke dens teologiske innhold, i realiteten var den en formidling av teologien til Rudolf Bultmann, Dietrich Bonhoeffer og Paul Tillich. Men når disse radikale teologenes tanker fikk støtte og ble popularisert av en anglikansk biskop så vakte det oppsikt.

Rudolf Bultmann er nærmest blitt beryktet for sitt demytologiseringsprosjekt og sin eksistensielle fortolkning av den kristne tro. Demytologiseringen innebar en radikal kritikk av en bokstavlig forståelse av Bibelens tekst, for å kunne gjøre den forståelig for det moderne menneske hevdet Bultmann at teksten måtte avmytologiseres og fortolkes eksistensielt. Kristendommens og Bibelens sannhet lå slik han så det ikke i dens bokstavlige mening, men i dens potensial og kraft til å fortolke den menneskelige eksistens.

Dietrich Bonhoeffer er mest kjent for sin motstand mot nazi-regimet og Hitler, som resulterte i at han ble henrettet mot slutten av krigen. Slik blir han husket som en moderne protestantisk martyr, etter at han forlot sitt tidligere pasifistiske standpunkt og bidrog til det mislykkede attentatet mot Hitler i 1943. Før dette hadde Bonhoeffer gjort seg bemerket som en teolog som stilte dyptpløyende spørsmål om kirkens fremtid. Han fremmet ideen om en kristendom som var frigjort fra religiøse rammer, og la vekt på en radikal etterfølgelse av Kristus, der kampen for sosial rettferdighet ble vektlagt.

Paul Tillich var en av det forrige århundres mest fremtredende protestantiske teologer, han gjorde seg bemerket med sin ontologiske forståelse av Gud i upersonlige termer som; “det værende i seg selv/being itself”, “det værendes grunn/the ground og being” og “tilværelsens kraft/the power of being.” I likhet med Bultmann foretok Tillich en eksistensielle fortolkning av kristen tro, og forsøkte å forklare tradisjonelle kristne begrep som synd og nåde ved hjelp av begrep som fremmedgjøring og aksept. Tillich sitt ontologiske Gudsbegrep innebar en radikal kritikk av enhver metamorf forestilling om Gud, som et overnaturlig vesen, ja, Tillich går så lang som å si at å hevde at å si at et slikt vesen eksisterer er samtidig å fornekte Gud.

Med utgangspunkt i disse tre lutherske teologene, tok anglikaneren Robinson et radikalt oppgjør med metafysiske forestillinger om Gud ”der oppe i himmelen,” og han fremmet en sekulær fortolkning av evangeliet. Robinsons bok ble møtt med skarp kritikk på grunn av dens innhold, og han har også blitt kritisert for sin sekulære fortolkning av særlig Bonhoeffer. Likevel så innebar ”Honest to God” et vannskille i den teologiske og kirkelige debatten.

Omtrent på samme tid Robinson kom med sin bok, dukket det opp en teologisk bevegelse i USA som stilte enda mer radikale spørsmål knyttet til en kristen gudsforståelse. Ledet an av teologer som Thomas Altizer, Paul Van Buren og Gabriel Vahanian, ble denne bevegelsen kalt “death of God-theology”. Med dette var ikke Guds død en filosofisk påstand fremsatt av ateister som Nietczhe, det ble også argumentert for at dette var en teologisk nødvendighet. Slik kunne disse teologene argumentere for at inkarnasjonen, at Gud blir menneske gjennom Jesus Kristus, i realiteten innebærer Guds død, ved at det guddommelige uttømmes fullstendig i det menneskelige.

I England og den anglikanske kirke har lignende tanker fått fotfeste i kjølvannet av Robinson, blant annet gjennom Don Cupitt og nettverket “Sea of faith". Cupitt hevder at Gud som begrep er de siste tiår er erstattet av “Livet” eller “Livet selv” jf. Tillich being itself, hans påstand er at det for det postmoderne menneske er mer naturlig å relatere til “Livet selv” i takknemlighet og religiøs hengivelse, enn til Gud. Dette er tanker som også kan minne om Spinozas panteisme og Albert Schweitzers begrep “ærefrykt for livet.”

I Norge har slike tanker hatt lite gjennomslagskraft, med unntak av Helge Hognestad som har noen likhetstrekk i sin kritikk av tradisjonell teologi med Robinson, men denne kritikken har forblitt et marginalt fenomen.Dens manglende gjennomslag i Norge har sammenheng med det religiøse og teologiske landskapet vi befinner oss i.

På 50 tallet hadde vi den berømmelige helvetesdebatten som mellom bedehusteologien representert ved Ole Hallesby, og statskirke-teologien representert med Kristian Schjelderup. Denne debatten markerte den endelige fremveksten av folkekirkeideen i Norge, som har blitt preget av en folkelig og inkluderende kristendomsforståelse, der helvete i realiteten er avskaffet annet enn som en abstrakt teologisk ide. Forøvrig har statskirkeordningen og folkekirkeideologien representert en teologisk sentimentalisering når det gjelder forståelsen av Gud, fra å være en streng og opphøyet himmelsk dommer, til å bli en slags godslig bestefar, med en åpen favn, men lite religiøs substans.

Den kirkelige og teologiske debatten i Norge har ellers vært knyttet til spørsmål om kjønn og seksualitet, om kvinnelige prester og homofili. Dette er spørsmål av etisk karakter som berører vår forståelse av Bibelen som skrift, men det har i liten grad påvirket en antropomorf forståelse av Gud som et overnaturlig vesen, enten i form av en himmelsk dommer, eller den himmelske bestefar.

Spørmålet er likevel om en form for “religiøs dyrkning av Livet selv”, jf. Don Cupitt, kan erstatte tradisjonell/institusjonalisert religiøsitet og en spiritualitet som orienterer seg mot Gud som begrep og realitet. Vil vi i fremtiden få religiøse institusjoner/kirker med ritualer og bønner der sentrum for tilbedelse ikke er Gud, men “Livet selv?”

Dette innebærer i alle fall et teologisk fortolkningsarbeid som det kan være vanskelig å formidle utenfor en fagteologisk krets. Men kanskje finnes det grobunn for ”en sekulær religiøsitet,” i rommet mellom humanetisk forbund og tradisjonell institusjonalisert religion.

Debatten om Guds eksistens som i høst har foregått på verdidebatt, handler dypest sett om gudsbegrepet og forståelsen av Guds vesen. Spørsmålet er hvilken Gud vi argumenterer for og mot at eksisterer, er det en antropomorf Gud, et overnaturlig vesen som kan fanges med Bibelens bokstav, eller er det en Gud som i seg selv transcenderer våre forestillinger og bilder, en Gud som ikke kan gripes med begreper som eksistens eller ikke-eksistens, en Gud som paradoksalt nok går forut for våre begreper og forestillinger, som tilværelsens kilde og grunn, som den kraft som beveger alt liv, den Gud som er ”Livet selv.”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt