et møte 17.mai 2009

Jeg setter meg ved et bord. Det gjør en herre og to damer også. Vi kommer i prat. De smiler, de ler, de lytter, de er inkluderende. De er interessert i meg og mine ord. Mannen forteller fra sitt liv.  Før han kom til Norge hadde han viktige og ansvarsfulle jobber rundt omkring i verden. Han hadde vært involvert i store prosjekter i Midt-Østen, i Libya, i Irak, i Bosnia.

-Veldig mye av det jeg har bygget opp er borte. Ødelagt av bomber eller rasert på annet vis.

Likevel sitter denne mannen der med et kjærlig blikk til sin kone. De har vært gift i 35 år og flørter med hverandre. Jeg har mistet alt, sier mannen; mange ganger. Nå har han vært flyktning i Norge i 14 år.

-Jeg kan reise tilbake. Det vil jeg gjerne. Men min kone vil ikke. Hun vil ikke forlate våre barn som nå er blitt nordmenn. Jeg vil ikke forlate min kone, så vi må være her. Det var lettere å være her før. Da kunne jeg gjøre mer nytte for meg. Jeg snakker mange språk og har høy utdannelse. Men når jeg søker og de ser min alder skjer ingenting. Kanskje har du noen bekjente i hotellbransjen? Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg kan sitte i resepsjonen. Jeg kan snakke med folk. Jeg er glad i mennesker. Nå kan jeg bare ta på meg frivillige verv. Jeg jobber i besøkstjenesten, for Røde kors, jeg er aktiv i moskeen.

Jeg sitter overfor en mann som har overlevd bombeangrep i Irak, som har sett hjembyen sin Sarajevo bli bombet sønder og sammen. En mann som i all hast måtte forlate sitt land og flykte til et fremmed land. Mannen har all grunn til å være fortvilet, men henger sammen. Ligger hemmeligheten i hans elskelige kone eller i den ufattelige humoren de sammen har utviklet?

Jeg snakket i dag med en mann som har mistet sitt land, sine livsverk, mange i sin nærmeste familie. Som gang på gang er blitt frarøvet verdighet. Denne mannen smilte til meg - oppmuntret meg og fikk meg til å se at mennesket er mye mer enn sin jobb, sitt hus eller sin bil.

Jeg tror vi kan ha mye å lære av våre nye landsmenn. Mange av disse har vært gjennom kriser som gjør våre greier ubetydelige og latterlige.  Menneskeverdet i vårt eget land står på spill. Vi er alle mer enn den jobben vi mister eller pengene vi tapte. Bare spør dem som måtte flykte fra alt.

[ http://www.nilskrister.blogg.no/ ]