Tid for samling!

Likevel må vi la et annet spørsmål følge oss like tett: Hvordan kan vi makte å holde sammen de mange aktive kristne som vil forplikte livene sine på den felles troen som vi har fått overlevert? Når kritisk teologi slår splittelsens kiler inn i fellesskapet, må vi søke å unngå fragmentering som svar. Vi som står på samme klassiske trosgrunnlag, og som derfor må bruke Bibelens rettledning til å bryte med vranglæren, har en ekstra plikt til å samle Guds folk om den sunne lære. Vi er kalt til å vitne om den erfarebare enheten som Jesus ber om som basis for at verden kan tro at Jesus var sendt av Gud.

Biskopenes store flertall har gjort det klart at de vil ha innført liturgier som endrer kirkens lære om hva ekteskapet er, slik at det er likegyldig om det er mellom to av ulikt eller to av likt kjønn. Inntil videre slipper vi debatten om det absolutt må være to. Skulle kirkemøtet i Dnk følge biskopenes råd, får det trolig store konsekvenser. Trofaste medlemmer vil bli hjemløse, og kirken vil kunne miste mange prester, både gjennom økt avgang og større rekrutteringssvikt.

I denne situasjonen må noen ta ansvar for at ikke fragmentering og marginalisering blir troens eneste svar. Evangelisk luthersk nettverk (ELN) har satt seg slike mål ved å samle kristne av klassisk tro fra ulike kirker og organisasjoner. Vi vil stimulere frimodighet i liv og tjeneste og til å forkynne evangeliet, og vi vil som ledere vise tillit til Guds vilje slik den er åpenbart i hans ord gjennom Jesus og hans apostler. Konferansen «Vær frimodig og sterk» i Oslo 29.-30.oktober vil samle mange medarbeidere i ulike alder og fra ulik bakgrunn til inspirasjon, refleksjon og bønn. En kirkeleder fra Etiopia og en teologisk leder fra USA vil utfordre oss og gi sine innspill, og vi får besøk av deltakere fra Asia og det øvrige Skandinavia. Med biskopenes innstilling som bakteppe, er det grunn til å tro at konferansen vil dra opp perspektiver og gi innspill som vil vekke interesse i folkekirke og frikirker, i ulike organisasjoner, i Oase og Carissimi. Vi i lederskapet i ELN har ikke mindre ambisjoner enn at vi over år vil samle denne bredden. Målet er ikke å dra noen ut av sin sammenheng, men å skape et bekjennelsesfellesskap som gir frimodighet til forkynnelse, lederskap og veiledning i ulike sammenhenger. Etter hvert vil vi bygge nettverket sterkt nok til å tilbypastoral oppfølging der medarbeidere opplever det teologisk slitende å stå i sin tjeneste.

Årets bekjennelsessamling i Oslo vil reise spørsmålet om det også trengs et internasjonalt evangelisk luthersk bekjennelsesnettverk. Det ville være naturlig å starte i Norden, der de lutherske misjonsorganisasjonene står overfor ganske like utfordringer, men også lutherske kirker med tette bånd til nordisk misjon og lutherske kirker i USA vil naturlig kobles på. I Finland og Sverige er de direkte økonomiske implikasjonene ved å forstyrre relasjonen til folkekirkene mye større enn i Danmark og Norge, men i alle landene utfordres balansen mellom troskap mot kirkens overleverte lære og ordning. Kanskje er utviklingen i bibelkritisk dominans på ledernivå kommet lengt i Svenska kyrkan (SK). Mekane Yesus-kirken i Etiopia har brutt helt sitt kirkefellesskap med dem. Den nytilsatte erkebiskopen er naturligvis en sterk forsvarer av homoseksuelle «ekteskap». I tillegg fornekter hun den oldkirkelige bekjennelsen av jomfrufødselen, lærer at der ikke finns noen fortapelse og at alle dermed blir frelst til slutt. Da er det i det minste konsekvent å si at Jesus bare er én vei, én sannhet og ett liv og at verdens religioner ikke forkynner noe kvalitativt annet gudsbilde enn Jesus Kristus. Hun følger teologisk i sporene til avgående erkebiskop, og holdningene til motkandidatene hennes til embetet var bare nyansert annerledes. I protest mot denne utviklingen har et framstående medlem av SK lærenemnd, professor og ordinert prest Eva Hamberg, meldt seg ut av kirken. Det mest interessante ved hennes argumentasjon for å gå ut er at hun med sin ordinasjon og sin øvrige deltakelse i SK bærer et medansvar for kirkens sekularisering.

Den svenske utviklingen, som det er lett å finne norske paralleller til, bekrefter det mange bekjennelsestro ledere og teologiske lærere understreket for meg under et studieopphold i USA for tre år siden. På spørsmål om avskallingen fra Evangelical Lutheran Church of America (ELCA) primært skyldtes vedtaket fra 2009 om å åpne opp for ordinasjon for homoseksuelt samlevende, svarte alle jeg snakket med, et forbeholdent ja. De understreket at det var utløsende og at det er alvorlig nok, men sa også at det underliggende teologiske problemet stikker dypere. Da jeg ba dem om å utdype dette, fikk jeg gjennomgående svar som gikk på en uklar frelsesforkynnelse ved at nesten alle læresteder i ELCA i dag domineres av en universalistisk teologi som åpner for alles frelse til slutt. Pastorene som kommer ut av slik undervisning, leverer selvsagt tilsvarende forkynnelse når de kommer ut. Derfor har noe av det viktigste for de nye kirkene og nettverkene i USA vært å få etablert en alternativ luthersk pastorutdannelse. Dette bør også være et naturlig samarbeidstema framover for de miljøene som sokner til ELN i Norge.

«Når skal du gå ut?» Akkurat nå har jeg ikke fokus der. Selv vil jeg kjempe for at Dnks kirkemøte kan utrustes til å stå imot det enorme presset som vil komme framover. Det er ingen hemmelighet at jeg går på det tidspunkt kirken vedtar liturgier som strider mot den alminnelige kristne troen, for eksempel liturgier som lærer i samsvar med norsk lov om ekteskapet. Andre vil velge å blir «til de blir kastet ut». Slike forskjeller får vi respektere, men de fordrer at vi som kirkelige ledere gjør forsøk på å skape forpliktende nettverk som samler i det vesentlige, også når kirkelige, organisatoriske eller embetsteologiske preferanser er noe ulike oss imellom. Dnk kan på et tidspunkt bli dominert av en universalistisk teologi og en religionsteologi som reduserer Jesus til en frelsesvei blant mange. I en slik situasjon bør noen ha brukt tid til å snakke sammen, bygge relasjoner, be sammen og tenke scenarier, så vi ikke fragmenteres i strid med kallet til misjonal enhet.