Kommentar

Den blå vinen

Erna Solberg trengte å legitimere samarbeidet med Frp. Da hun ikke fikk med seg sentrum, gikk hun til den intellektuelle høyresiden.

Da høyrebølgen traff Norge på 80-tallet, var det som følge av et sug etter lavere skatter og avgifter, i tillegg til deregulering av boligmarkedet og bankvesenet. Den nye høyrebølgen som har feid Erna Solberg inn i regjeringskontorene, er derimot langt mer sammensatt - og betydelig sterkere.

Oppvåkning. Den mangeårige avstanden mellom Høyre og Frp, og den svake viljen til et bredt borgerlig samarbeid, skapte en ideologisk oppvåkning på norsk høyreside. Mange så at det var behov for å gå grunnleggende til verks dersom de ikke-sosialistiske partiene skulle finne en felles plattform.

Tankesmien Civita, med Kristin Clemet som frontfigur, og kretsen rundt nett-tidsskriftet Minerva utgjør to viktige drivkrefter i dette arbeidet. I årevis har de to delvis sammenfallende miljøene vært sterkt opptatt av det de kaller «prepolitisk» arbeid. Det innebærer en dyp, ideologisk debatt, samt skolering i praktisk politikk og politiske løsninger. Gjennom nitidig arbeid har disse liberalistiske kreftene bidratt til å gi Solberg et sterkt puff inn mot regjeringsmakt.

Minerva. Da regjeringen ble utnevnt onsdag, skrev Minerva-redaktør Nils August Andresen at Minerva-kretsen hadde avgitt fem av sine sentrale medlemmer til regjeringsapparatet. En av dem er kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Redaktøren var også fornøyd med at «Minerva-vennen» og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, hadde fått en plass i Solbergs regjeringsapparat. Han kunne også nevnt en annen «Minerva-venn»: Paul Chaffey.

Både Torbjørn Røe Isaksen, Knut Olav Åmås og Paul Chaffey er eksempler på den intellektuelle kraften i dagens høyrebølge. Røe Isaksen har trått sine politiske barnesko i Unge Høyre, men har også vært ideologisk aktiv i de miljøene som har stått utenfor det tradisjonelle partiapparatet. Røe Isaksen har både vært med å prege og bli preget av disse miljøene. I det offentlige ordskiftet har han fremstått som en av Høyres politikere med størst ideologisk kunnskap og interesse.

Intelektuell latskap. Chaffey og Åmås er intellektuelle kapasiteter uten formell bakgrunn i partiet Høyre, men er nå trukket inn i sentrale roller for å fornye Norge.
Paul Chaffey var tidligere stortingsrepresentanten for SV og leder for Sosialistisk ungdom. I sitt tidligere parti var han til tider kontroversiell, men ble av flere ansett som en nytenker i SV. Etter at han meldte seg ut av SV, har han kommet med krass kritikk av «venstresidens godhetshegemoni» og omtaler SV som et parti med «intellektuell latskap» uten evne til fornyelse.

Samtidig har Chaffey ved flere anledninger rost tankekraften og viljen til fornyelse på høyresiden og nevnt Minerva og Civita spesielt. Nå skal Chaffey selv bli en sentral politiker i Solberg-regjeringens moderniseringsteam, for å fornye hele offentlig sektor, slå sammen kommuner og kutte i byråkrati.

Menigsdannere. Filosof og avgått kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, har allerede meldt at han vil fornye norsk mediepolitikk. Fra kulturdepartementet skal han være en av Høyres viktigste kulturpolitikere. Gjennom en årrekke har Åmås lest Minervas nettsider og forsvart tankesmien Civita. Allerede i 2005 tok han på kommentarplass avstand fra at Civita var diskvalifisert i samfunnsdebatten på grunn av pengestøtte fra næringslivet, og slo fast at tenkesmien var Norges viktigste. Om Minerva skrev Åmås i 2010: «En rekke nye meningsdannere finnes i det oppegående og nytenkende miljøet rundt det konservative tidsskriftet Minerva».

Da Solberg-regjeringen gikk på denne uken, illustrerte personkabalen i det nye regjeringsapparatet hvor viktig det ideoligiske kraftfeltet på høyresiden har vært for dannelsen av den blåblå regjeringen. Solberg kan smykke seg med flere kloke hoder. En av Solbergs trumfkort er terroforskeren og tidligere medlem av 22. juli-kommisjonen Laila

Bokhari. Hun blir en av Solbergs aller nærmeste på Statsministerens kontor. Samtidig har Solberg maktet å danne en regjering der Frp er inkludert, uten at de mest innvandringsfiendtlige Frp-erne har fått plass. Noen vil spørre seg hvordan hun har fått det til.

Vevd sammen. Noe av grunnen til at Solberg har klart å bygge bro mellom Høyre og Frp, er at også Frp-folk er dratt med i det ideologiske kraftfeltet på høyresiden. Det konservative og det liberalistiske prosjektet er bygget sammen. Modernisering, rasjonalisering og økonomisk frihet er vevd sammen i et felles høyresideprosjekt. Et prosjekt som står i motsetning til den rødgrønne viljen til statlig styring.

Siv Jensen har lenge ønsket å komme i regjering. Allerede samme året som hun ble partileder i 2006, lekket det ut at hun kunne bøye av på områder som innvandringspolitikk for å få makt. Samtidig har åpenbart store deler av den moderate høyresiden akseptert å legge uenigheten om innvandringspolitikk til side for å komme sammen om å effektivisere og modernisere Norge.

Høyres omdømme. For Erna Solberg var det et nederlag at Venstre og KrF takket nei til regjeringsdeltagelse. Men Solberg trenger noen som kan legitimere Frps inntreden i den borgerlige regjeringen, uten at det sverter Høyres eget omdømme. Da hun ikke fikk med seg de to sentrumspartiene, gikk Solberg andre veier.

Kanskje har hun i Knut Olav Åmås, Paul Chaffey og Laila Bokhari funnet den nye vinen som kan legitimere Frps tankegods. Og det på en langt mer elegant måte enn det Venstre og KrF hadde ønsket å gjøre.

Berit Aalborg er redaktør og leder for samfunnsavdelingen i Vårt Land.

Kommentaren sto på trykk lørdag 19. oktober. 

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar