En annen slags kunngjøring

Jeg har i lengre tid (og før den beklagelige episoden med Jarl Hanni Afsar) begynt å tenke på at jeg bør holde meg unna debatter som handler om asyl- og innvandringspolitikk, rasespørsmål, sivilisasjonsstrid og kulturkonflikter.

Hovedårsaken er at disse debattene får fram sider ved meg som jeg ikke trives med. Jeg blir sint, klarer ikke se noe positivt i mine motstanderes innlegg, får lyst til å "sette dem på plass", blir hevngjerrig. Dels som respons på, og i et samspill med, samme mønster hos mine motstandere, dels antagelig fordi dette er noe som også ligger i meg selv. Men jeg har andre sider jeg heller ønsker å dyrke: Jeg ønsker å framstå, å være, mest mulig fredsæl og munter, om ikke annet så i hvert fall forsøke å finne gullkorn hos min motstander, dyrke de gode debatter der vi nærmer oss hverandre, oppnår større enighet eller i hvert fall forståelse for hverandre.

Innvandringsdebatter o.l. utløser ofte sterke følelser, medfører harde karakteristikker, og avdekker avgrunner av meningsforskjeller mellom debattantene. Også jeg preges av dette, og i kjølvannet av slike debatter (typisk her på Verdidebatt.no) er det ofte jeg angrer på at jeg deltok. Ikke fordi jeg ikke står for det jeg har skrevet, men fordi jeg tenker at det ikke var nødvendig å dele det, formidle det utad. Jeg kan føle sterkt sinne mot de som framfører mer eller mindre åpenlyst rasistiske holdninger, eller de som spiller på det vi kan alle "white supremacy" (alternativt norsk overlegenhet). Men dette sinnet er ikke nyttig for noe; ikke bra for meg selv, ikke bra for motstanderne, ikke bra for debatten. Jeg har erkjent at jeg har store vansker for å debattere disse spørsmålene på en rolig, rasjonalistisk og høflig måte. Det at mange av mine med- og motdebattanter også har det på samme måte (enten de erkjenner det eller ei) gjør ikke saken bedre - tvert om bidrar det til den negative opplevelsen jeg sitter igjen med.

Disse debattene blir ofte av ytterst lav kvalitet. F.eks. de ferske trådene startet av Anfindsen og Avnskog, som er rene parader av ikke bare vrangvillig tolkninger, men også direkte feilsiteringer og ignorering av svar, absurde påstander om at "du mener vel at..." etc. Dette gjør at debattene aldri kommer noen vei, men blir stående og spinne i en evig syklus av gjensidige beskyldninger - og økende amperhet, noe i hvert fall jeg ikke har godt av.

Jeg opplever at det som går igjen er en nesten totalt manglende vilje til å (forsøke å) se saken fra motpartens synsvinkel, tolke i beste mening, lete etter de gode argumentene hos motparten. Dette gjelder ikke bare mine meningsmotstandere (selv om det i høyeste grad gjelder også dem!), det gjelder nok også meg og mange av de som er enige med meg.

Og den tilgrunnliggende årsaken er nok at vi er så voldsomt og helt uforsonlig uenige om kjernespørsmålene - en uenighet som ikke skyldes at saken ikke er godt nok opplyst. Men antagelig en uenighet av typen "vi får bli enige om å være uenige", og så får vi rett og slett gå til avstemming. Jeg føler meg relativt trygg på at "min side" vil vinne disse avstemningene i overskuelig framtid, enten vi debatterer dette på Verdidebatt.no eller ikke.

Jeg mener det ikke går an å snakke om raser blant menneskene, at det ikke er mulig å avgrense og definere folkegrupper, kulturer eller sivilisasjoner på en slik måte at de lar seg stille opp ved siden av hverandre og sammenligne. Jeg mener (og har forsøkt å argumentere for) at uansett hvordan man forsøker, så oppstår det problemer:
- hvem skal inkluderes i gruppa man vil studere, hvem skal inkluderes?
- hvilke egenskaper skal man sammenligne, og med hvilke metoder?
- hva gjør man med de individene som havner i overgangssonen mellom to grupperinger?
- hvordan forsvarer man utvalget av enkelte egenskaper, hva er viktig og relevant?

Det er liten tvil om at endel egenskaper klumper seg sammen, slik at vi langt på vei kan få en følelse av at "slik er nordmenn", "slik er humanetikere", "slik er vi i familien vår". Men dersom man konstruerer slike grupper, så vil man finne at de er heterogene (stor indre ulikhet), og at forskjellene innad i gruppene kan være like store som forskjellene mellom grupper. Selv om noen individer kan føle stor tilhørighet til gruppa, og tilsynelatende være "typiske eksemplarer" for gruppa, så vil en hver gruppe bestå av individer i randsonen, som har mye til felles med andre, overlappende grupper.

Dersom man skal konstruere slike grupper og studere dem (f.eks."nordmenn" vs. "pakistanere") vil det med nødvendighet måtte gjøres en kunstig avgrensning, som skaper et feilaktig inntrykk av forskjeller og likheter. Eksempelvis er det sikkert sant at et flertall av nordmenn regner seg som kristne - men vi er jo like mye nordmenn vi som er humanetikere. Og selv om et flertall av pakistanere er muslimer, så er likevel endel pakistanere ikke-muslimer. Enda viktigere: Det varierer i relativt stor grad hva det faktisk betyr å være "muslim", for de som havner i kategorien "pakistanske muslimer".

Gruppetenkning er vanlig blant oss mennesker, men det er logisk og intellektuelt et falsum. Gruppetenkning forutsetter at det er en slags magisk forbindelse mellom mennesker, som gjør at de hører sammen med hverandre og skiller dem fra resten av menneskeheten. Realiteten er at vi alle er unike enkeltindivider, og selv om vi kan operere med forsamlinger av mennesker som gir mening for oss selv, oss som inngår i dem, så blir det feilaktig dersom vi prøver å tvinge andre mennesker inn i grupper. Særlig dersom vi bruker grupper med negativ valør, eller forbinder grupper med negative egenskaper.
Det er sant at alle fengselsinnsatte er dømt for å ha gjort noe kriminelt - men det betyr ikke at alle fanger har gjort noe galt. Noen av dem er kanskje uskyldig dømt, og det gale de har gjort varierer voldsomt. Og vi skal ikke langt unna Norge før selve kriteriet om å ha fått en fellende, rettslig dom kan mangle. Selv i Norge sitter endel i uberettiget, langvarig varetekt.

Dette at "gruppetenkning er feil" er åpenbart for meg, nesten et aksiom. Selv om jeg garantert går i fella, stadig vekk, og hengir meg til gruppetenkning. Utfordringen i innvandringsdebatten - slik jeg ser den - er at motstanderne ikke bare henfaller til gruppetenkning, de nærmest dyrker den. Slik opplever jeg i hvert fall det - og det er denne opplevelsen som fører til denne enorme frustrasjonen, som av og til slår over i sinne.
Men jeg har nå erfart, med all mulig tydelighet, at det ikke hjelper at jeg påtaler dette med gruppetenkning og logiske feilslutninger. De jeg debatterer med er ikke mottagelige for mine innspill - og det kan tenkes at det i hvert fall delvis skyldes formen min kritikk kommer med. Men her kommer vi til den andre utfordringen: Jeg makter rett og slett ikke diskutere begrensning av innvandringen, spørsmål om vi i Norge, Vesten eller kristenheten er bedre enn andre - uten at formen min blir sint og skarp, ofte latterliggjørende.

Det strider så fundamentalt mot hva jeg holder som verdifullt, dette at vi i rike Norge skal tviholde på godene og sperre andre ute. Jeg er så grunnfestet i min tro på at alle mennesker er like gode, at jeg ikke takler å høre argumenter om at kanskje vi i Norge er hakket bedre. Jeg har bestemt meg - enten det er rasjonelt eller ei (selv om jeg faktisk har en rasjonalistisk begrunnelse for det!) - at alle mennesker er like mye verd, og jeg vil aldri godta forslag om at det skulle være annerledes.
Men - dette vet jeg jo nå. Jeg vet at jeg ikke klarer å høre på innvandringsskeptikerne uten å bli sint. Og derfor er det bedre både for meg og for dem at jeg heller styrer unna slike debatter.

Antagelig oppleves jeg på samme måte av de som er uenig med meg. Jeg tenker at vi i disse spørsmålene har to stykker ekko-kammere, der de to leire bare repetetivt bekrefter og gjentar sine egne standpunkter, uten egentlig vilje til å lytte til motparten. Og når disse to ekko-kamrene legges oppå hverandre, slås sammen - da oppstår denne forferdelige dissonansen som altså bringer meg ubehag og får meg til å bli en annen enn den jeg har lyst til å være.

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg vil derfor forsøke, etter beste evne, å holde meg unna denne type debatter på verdidebatt.no og andre steder. I stedet vil jeg fokusere på de debattene - aller helst dialogene - som jeg føler bringer meg framover som menneske, eller hvor jeg har noe å bidra med. Det handler om (gjerne friske!) debatter rundt livssynspolitikk, menneskeverd, medisinsk etikk og bioteknologi.
Dersom noen synes det er ufattelig pompøst og selvhøytidelig å komme med en slik majestetisk kunngjøring, så har de jo selvsagt rett i det. Det mest fornuftige hadde vært å bare pakke kofferten rolig og diskre, og forlate konferansen man ikke hadde utbytte av. Det er bare det at jeg alt har deltatt så mye, etterlatt så mange spor (delvis møkkete...), at jeg ofte opplever som i Anfindsens tråd: At jeg plutselig virvles inn i debatten igjen, og så har vi det gående. Med denne engangs-erklæringen gjør jeg det klart at jeg (forsøksvis) ikke vil delta mer, uansett hvordan det måtte brenne i fingrene.
Det betyr at det er fritt fram for å sitere meg, fortolke meg, forvrenge meg, tillegge meg absurde påstander ("En konsekvens av Horns motvilje mot å opphøye seg til dommer over andre kulturer, er at han tydeligvis må mene at brudd på menneskerrettighetene er fullt akseptabelt, og at de som bor i landet sannsynligvis er fornøyd med det.", Avnskog), uten at jeg vil ta til motmæle. Kanskje jeg vil legge inn en lenke til dette innlegget.
Det betyr også at de som er uenige med meg står fritt til å triumfere eller hovere. Jeg kan ikke hindre dem i det. Men, jeg er som man forstår ikke enig.

Jeg vil heller ikke delta i noen debatt etter dette innlegget, selv om alle selvsagt står fritt til å diskutere og fortolke det som de selv lyster. Fra nå av vil jeg konsentrere meg om debatter der jeg - om jeg klarer det - kan gi mer konstruktive og positive bidrag. Mer som en ekte Happy Man, om du vil.