Robin Haug

127

Språkets indre kulturelle betydning

Kulturdebatten har rast. Mange mener faktisk ikke å vite hva norsk kultur er i sin særegenhet. Men kulturell identitet ligger akkurat der kulturbenekterne bruker sitt språk til å formidle sin norskkulturelle skepsis.

Publisert: 17. okt 2013

Fisken ville ikke vite at vann utgjør dens kultur. Men vann er fiskens kultur. Er hva som fisken orienterer seg i og gjennom. Vannet er så nært, så dagligdags, så selvfølgelig, så allestedsnærværende, at fisken kunne unnskyldes for sin kulturelle ignoranse. Altså: kunne den tale.

Slik også med kulturbenekterne. Forskjellen er dog at man med språk jo burde kunne anskueliggjøre kulturen i og gjennom språket. Bevisst anskueliggjøring er noe av lempen ved språket. Språk skaper en stri strøm av identiteter og forskjeller. 

Når man sier at et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, er det ikke fordi fargene, formene eller sammensetningen forteller oss noe. Men disse kan lede oss hen til nettopp mer enn tusen ord. De henvender seg til ordene våre. Og fra disse ordene gis utallige beslektede forhold, nære og fjerne, til andre ord. Språket er ufattelig rikt.

Mange vidt ulike forhold skaper en kulturell identitet. Geografi er ett. Klima et annet. Føde et tredje. Og historie et tredje. Og vi kunne fortsette. Men språket møter alle disse forhold. Og språket møter hele tiden seg selv. Så vel som andre ulike språk. Noen i slekt, fjernt eller nært, andre ikke. 

I norsk språk gis mange interessante beslektede forhold mellom ord vi bruker for å skape identiteter og forskjeller. Det gis utallige eksempler på dette. I norsk som i alle andre særpregede språk. Større språk som har undertrykt tidligere språk forvansker spørsmålet om kulturell identitet.

Men komplikasjon betyr ikke at disse identitetene en gang var der, og i ulik grad også lever videre. For ikke bare setter tingene preg på språkdannelsen, men språkdannelsen setter preg på tingene. Språket gjør noe med hvordan vi forholder oss til tingene. Denne nedfelte språklige avleiringen i forholdet til tingene vil kunne over-leve også vår tids halsbrekkende språklige erobringslyst.

Gjennom de ulike kulturskapende forhold, som geografi, klima, føde, historie, gir språket oss utallige innganger til tingene. Og med det, utallige kulturer. Som hver for seg forholder seg som best er mulig til gitte levebetingelser. Språkkrigene er enorme organismer som truer med å legge dette mangfoldige tilbud fra språket dødt. Dermed også kulturene. Krigen mot språket er også krigen mot kulturen. Det er krigen mot mangfoldet. Mot tingen selv.

Når vi sier at vi skal noe, på norsk, forledes tanken i retning av skall, skjell, skale av, skalle, skål, osv. Når vi på norsk sier at noe skal bli, ledes vi uvegerlig til noe blidt, noe blivende, blinke, osv. Men så i forhold til alle beslektningene som ordet skal allerede har. Om vi vil eller ikke, gjør dette noe med det norske språkets poesi. Slik kunne vi fortsette. Men vi behøver ikke fortsette her. Det norske språket gjør det allerede. Helt av seg selv.

Norsk kultur er derfor også en egen, ulik alle andre, form for norsk poesi. Man skal ha et fishy forhold til eget språk om man slik ikke ser, eller bent frem benekter, at kulturell identitet og forskjell alltid allerede ligger i språkets tvungne, tilfeldige, men også derfor frie poesi. Derfor er derfor selv godt eksempel på særegen norsk poesi. 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Uoppdaget kulturmasochisme ?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg leste denne artikkelen i The Wall Streets Journal under en reise i 2011, og synes den var så godt skrevet at den bør leses av flere;

The Roots of Europe's Cultural Masochism

How did we come to lose confidence in our own civilization?

Mr. Bolkestein is an author, retired center-right Dutch politician and former European commissioner for internal market and services.

Frits BolkesteinJune 3, 2011

"This year the leaders of both France and Britain declared that their countries' policies of multiculturalism had failed. As when Germany's Angela Merkel made similar statements last year, Nicolas Sarkozy and David Cameron sparked a political firestorm that continues today. Europe's debate over multiculturalism, and how to deal with non-European immigrants, will only intensify in the coming years as the full effects of the Arab Spring play out on our continent. But it's worth stepping back now and considering how we arrived at this point. How has it become so controversial for a Western leader to affirm a preference for his own culture? In short, how did Europe come to lose confidence in its own civilization?

In their modern forms, the noble Western traditions of self-assessment and self-criticism have often degraded into sentimental self-flagellation. Consider Africa, whose underdevelopment many people think is the fault of the West. This guilt over Africa's poverty is one of the sentiments that underlies Western development aid. But the question to ask is not, "Why are poor countries poor?" The right question is, "Why are wealthy countries wealthy?" After all, in the beginning we were all poor. Whoever wants to study the rise of the West and the roots of our prosperity should go back to the Renaissance, if not to classical antiquity. Colonizing Africa had nothing to do with it; the interior of most of Africa was inaccessible until late in the 19th century. European colonizers also came late to North Africa and the Middle East, which for many centuries was ruled by the Ottomans. Europe is no more responsible for the underdevelopment of Africa than Rome was for the underdevelopment of Gaul.

Many people also hold great sympathy for the Palestinian people. That is understandable because their situation is indeed pitiful. But who bothers about the lot of Christians in the Middle East? Their situation is at least equally pitiful as that of Palestinians, if not more so. At least 10% of Egypt's population is Christian (Coptic). They are repressed and frequently lead miserable existences. The Christian minorities in Syria, Iraq and Pakistan are similarly discriminated against. In Somalia, Islamists hunt down anyone in possession of a Bible. Yet no one here seems to get excited about these crimes; Christianity appears to be a spent force in Europe, with the exceptions of Poland and Ireland. But for Christians in Asia, Africa, Arabia and beyond, it is not the anemic religion that it has become here. These Third World Christians rightly feel deserted.

If they have any doubt about the importance of Christianity in contemporary Western life, these non-European Christians need only look to locales such as England's Oxford. There, in a land with an established Christian church, the municipality has decided to replace Christmas with a "Winter Light Festival." According to a spokesman, this ensures that equal attention is paid to all religions.

Enlarge Image

David Gothard

Europeans weren't always so self-hating. The 19th century saw the high tide of imperialism, and Europe was then brimming with self-confidence. What has happened since then? The past century witnessed the cataclysm of World War I, the rise of collectivist dictatorships during the interbellum, World War II and the Shoa, Stalinism and the societal chaos of 1968 and the years thereafter. These events seemed to erode all our cultural certainties and ushered in the era of multiculturalism, which enjoins us "not to judge" that which is different.

The other foundation of our current condition is, ironically, the very Christianity that modern generations have been so eager to cast off. Whether we like it or not, our civilization remains deeply marked by Christianity. Consider the Gospel of Saint Matthew, which states that "whosoever shall exalt himself shall be abased; and he that shall humble himself shall be exalted" (23:12). Friedrich Nietzsche characterized this as "slave morality." But one does not have to go that far to realize that this saying, along with instructions to "turn the other cheek" and "go the extra mile," do not exactly prod people to stick up for their own.

If Islamic civilization may be described as a shame culture, Christianity can be deemed a guilt culture. Listen to Bach's "Passion According to Saint Matthew." The chorus—that is to say the people—sings, "I shall be punished for what you [Christ] have suffered," and, "You are no sinner, like we and our children." Pride joined guilt and we in Europe soon came to believe that the mote in our eye was heavier than the beam abroad. This would not be a problem if the burden of a bad conscience came with atonement, forgiveness, confession, expiation or any of the other theological or liturgical forms for purging guilt from the sinner. Formerly, Catholicism and Lutheranism provided for the atonement of guilt. But these traditions no longer seem to have credibility in Europe. Feelings of guilt are therefore not sublimated. This also goes for Calvinism, which in its purest form knows no remission of guilt in this life. Its effects have been deep in Europe, and outlast the doctrine.

It was thus that in 1996 the Dutch government declared in that its "debate about multiculturalism must be conducted on the principle that cultures are of equal merit." And so it has been, for years. In 2002 right-wing politician Pim Fortuyn was assassinated during national elections, three months after he had called to remove an anti-discrimination clause from the Dutch constitution. The day after his murder, the editor-in-chief of the NRC-Handelsblad, a leading Dutch newspaper, wrote that "The pride of the Netherlands is precisely that we do not find one culture better than the other." The writer of this article apparently did not realize that his pride exalted Dutch culture over others—supposedly against national values. And in 2009, when Utrecht University theologian Pieter van der Horst wanted to devote his valedictory address to "the Islamization of European Anti-Semitism," the institution forbade it, letting its fear of Islamic displeasure take precedence over another ostensibly protected right in Holland: free speech.

The effects of Christian guilt and European self-hatred can be seen around the world, having been picked up by other cultures and used against Europe. After World War II the West set up the United Nations, in part to weaken its own hegemony. Within 30 years the U.N. had grown an automatic majority bent on castigating the West and Israel. The U.N. Human Rights Council, based in Geneva, elected Libyan leader Moammar Gadhafi to join its ranks and judge the state of others' civil liberties. For 13 years the U.N.'s Educational, Scientific and Cultural Organization (Unesco) was led by Senegalese teacher Amadou-Mohtar M'Bow, a Soviet-backed virulent anti-Westerner who ran the organization as if it were an African village and he its tribal leader. In 1984 the U.S. pulled out of Unesco, and in 1985 the U.K. and Singapore followed suit. Continental Europe's nations remained and let themselves be duly castigated.

So much the better that a handful of European leaders now are attempting to reverse our slow cultural suicide. If Europe can retake pride in its own classical values, it and the world will be better off.

Kommentar #2

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Bjørn Weld. Gå til den siterte teksten.
"The pride of the Netherlands is precisely that we do not find one culture better than the other."

Et interessant og godt skriv. 

Til det siterte: sist år, i en debatt med Shoaib Sultan, som hurtig dabbet av, foreslo jeg at man like godt kunne bruke viskelæret på alle nasjonale og øvrige identitetsskapende markører: for eksempel at man burde bruke retningsnumrene på land, og at flaggene burde ha disse alene. 

Antikulturalismens bevegelse teller sterke krefter. Jeg kommer i tanke om sterke kapitale krefter, ideologiske krefter, og islamistiske krefter som ville kunne bruke dette som brekkstang for videre kalifatsk ekspansjon.

Vi kommer dog ikke utenom å statere oss selv. Det er ikke gitt noen ikke å innta en posisjon for seg og sitt. 

Kommentar #3

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Vi kommer dog ikke utenom å statere oss selv. Det er ikke gitt noen ikke å innta en posisjon for seg og sitt. (Sitat:Haug)

Nettopp, og dette kommer alltid til uttrykk på en eller annen måte, om enn ganske indirekte til tider. Det ligger alltid en underliggende idé bak de forskjellige utsagn og meninger. Vi ser det lett fra personer fra høyresiden, venstresiden, kristne, muslimer o.s.v. Det er ofte lett å forutsi hva de kommer til å mene. Det som er interessant å legge merke til er at det ofte blir brukt vikarierende motiver for å skjule den egentlige idé. Det trekkes fram mange argumenter og påstander i et fortvilt forsøk på å rettferdiggjøre sitt ståsted uten at den grunnleggende idé berøres. Dette er typisk i politikk hvor alle skal gjøres til lags.  Følger du derimot med litt ser en veldig ofte hva som er den egentlige grunnen men den er for kontroversiell til å nevnes i en debatt hvor en ønsker flest mulig tilhengere. Derfor er det mange som blir lurt.

Et eksempel er diskusjonen om abort. En som er for fri abort vil aldri kunne gå med på at vi blir mennesker i befruktningsøyblikket. Da vil jo dette bli menneskedrap. Når da det diskuteres når vi blir mennesker er resultatet gitt. Det kommer da fram mange argumenter som ikke har noe med saken å gjøre og så forblir krangelen der uten noen muligheter for å komme videre.

Det er samme mekanisme som ligger i kulturdebatten. Forskjell i kulturer passer ikke inn i den bakenforliggende idé og må derfor fornektes for enhver pris.

Mvh Petter

Kommentar #4

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

"Det er ikke gitt noen ikke å innta en posisjon for seg og sitt."

Sant, men mange klarer likevel dette helt utmerket med god hjelp fra de som til enhver tid utfører tankearbeidet, - så slipper de å gjøre det selv.

Kommentar #5

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Munn, mæle og kultur

Publisert nesten 7 år siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Forskjell i kulturer passer ikke inn i den bakenforliggende idé og må derfor fornektes for enhver pris.

Ja, selv om unik kultur tyter --- ikke minst gyter --- ut av munnene deres! :) 

Kommentar #6

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Bjørn Weld. Gå til den siterte teksten.
Sant, men mange klarer likevel dette helt utmerket med god hjelp fra de som til enhver tid utfører tankearbeidet, - så slipper de å gjøre det selv.

Men hvordan klarer de dette utmerket? Utmerket? Også her gis det betydelige poetiske ordspill. ;) 

Kommentar #7

Mohamed Abdishazan

32 innlegg  618 kommentarer

Bruckner og Finkielkraut

Publisert nesten 7 år siden

Veldig bra skrevet innlegg av Haug, men det som trigget meg til å besvare tråden var Wall Street Journal artikkelen som signaturen Weld postet.

Noe av det samme som Bolkestein skriver om kommer klart fram i de franske filosofene Pascal Bruckner og Alain Finkielkrauts bøker: Botferdighetens tyranni og Tankens forræderi.

Begge bøker anbefales på det varmeste for de som er interessert.

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere