Verdidebatt

Tal vel om Human-Etisk Forbund

Teologar og religionshistorikarar treng å øve seg i open og respektfull samtale med eit Human-Etisk Forbund som har gitt avgjerande bidrag til livssynsfridommen i Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På forsommaren i år vart det halde to møter i Litteraturhuset der akademikarar hamra laus på Human-Etisk Forbund (HEF). Først ute var ein professor i religionshistorie som kalla HEF ein «parasittisk» organisasjon som lever av å vere i skyttargravskrig mot kyrkja. På det andre møtet karakteriserte dekanen ved Det teologiske fakultet HEF som ein «nyttig idiot» for krefter innanfor kyrkja som ønskjer å byggje ned den folkekyrkjelege institusjonen. Alt ved inngangen til året hadde Borg biskop klaga frikyrkjene og HEF for å ha etablert «en vanhellig allianse mot statskirken» – med referanse til deira felles kritikk av nasjonalkyrkjelege privilegium.

No har vel alle i den påfølgjande diskusjonen moderert seg noko. Dei kritiske spørsmåla som var reist – om humanetikarane er meir opptatt av å kritisere den folkekyrkjelege kristendommen enn å profilere eit positivt alternativ, og om dei i sin religionskritikk heng fast i eit utdatert vitskapssyn – er då også viktige tema å debattere. Men det er grunn til å spørje kvifor akademikarar og kyrkjeleiarar finn det høveleg til å ramme inn debatten med slike harde karakteristikkar av vårt største livssynssamfunn.

På ettersommaren (på nettforumet verdidebatt.no) skrudde ein professor ved Det teologiske fakultet polemikken enda eit hakk opp, i samband med at Kyrkjeleg fellesråd i Skien, etter samtalar med HEF, hadde malt over eit kors på eit gravkapell. I innlegget blir HEF sitt engasjement i saka – som mange vil seie er i samsvar med det politiske målet om å få til fleire livssynsfleksible seremonirom – karakterisert som “angstbitersk hysteri”. Og med referanse til kyrkja si rolle etter 22. juli blir følgjande retoriske spørsmål slengt ut­: “Hvem gidder å legge blomster på trappen til Humanismens hus?”

Det er ikkje godt å vite kvifor det nettopp i år har kome så mange harde, og til dels respektlause, utfall mot Human-Etisk Forbund. Når det gjeld kyrkjeleiarane, er nok biskopen sine karakteristikkar unnataket heller enn regelen. I tråd med langvarige samtalar mellom Den norske kyrkja og HEF, ikkje minst i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, har både kyrkjeleiarar og humanetikarar funne nye og meir respektfulle måtar å snakke saman på.

Dørene til ein meir lyttande samtale vart opna allereie på 1980-talet, då Nansenskolen – som har sine røter både i kristen og ikkje-religiøs humanisme – tok initiativet til såkalla livssynsseminar med HEF og kyrkjeakademiet i Gausdal som partnarar. På byrjinga 1990-talet utvida Nansenskolen samtalen til også å omfatte muslimane og andre representantar for det fleirreligiøse samfunnet. I den organiserte trus- og livssynssamtalen om vanskelege spørsmål i det fleirreligiøse samfunnet, ein dialog som no for lengst institusjonalisert, har Human-Etisk Forbund vore ein integrert og etter kvart respektert deltakar.

Ei frukt av denne utviklinga er at ein skal leite lenge for å finne ein muslimsk leiar som har noko vondt å seie om HEF, trass i deira skarpe religionskritikk som til tider kan vere like hardslåande som dei karakteristikkane som humanetikarane dette året har fått i fleisen. På den andre sida er det vanskeleg å sjå for seg at religionshistorikarar, teologar og biskopar skulle karakterisere muslimane på det viset humanetikarane no har fått gjennomgå.

Kva kan forklaringa vere? Kvifor viser mange religionshistorikarar langt meir respekt for dei etablerte religionane enn for den maktkritiske, humanetiske tradisjonen? Og for teologane sin del: Er det nettopp den liberale delen av kyrkja som har mest problem med å få til ein respektfull samtale med humanetikarane, fordi ein faktisk er samde i ei rekkje etiske spørsmål men samtidig blir provosert fordi HEF utfordrar den folkekyrkjelege majoritetstenkinga som liberale kristne ofte rammar inn sine hjartesaker med?

Same kva forklaringa på årets utfall måtte vere: teologar og religionshistorikarar treng å øve seg i open og respektfull samtale med eit Human-Etisk Forbund som har gitt avgjerande bidrag til livssynsfridommen i Norge, noko både frikyrkjene og muslimane har visst å sette pris på. Men også HEF treng framleis å trene seg på ein lyttande samtale, ikkje berre med andre minoritetssamfunn men også med majoritetsreligionen.

Kommentarartikkel ved Oddbjørn Leirvik i Kirke og Kultur nr. 3: 2013, som kjem ut i desse dagar

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt