Den vanskelige saken

 

TORSDAG 3. OKTOBER SKREV jeg en kronikk om omskjæring i Dagbladet, De gode hensikters intoleranse. Der argumenterte jeg for retten til omskjæring. Jeg lente meg på Foreldreretten og Retten til fri religionsutøvelse. Liberale prinsipper. Videre viste jeg til Barneombudets bruk av ordet «samtykkekompetanse», en tilnærming jeg argumenterte for at var snever og hemmet.

Kronikken vakte til dels kraftige reaksjoner. To dager senere kunne jeg lese i samme avis at jeg var en «reaksjonær korsfarer».

Omskjæring er med andre ord et ekstremt ømtålig tema. Det er en molotovcocktail bestående av religion, sex, politikk og underliv. Da gjelder det å trå forsiktig. Her følger noen av de vanligste presiseringene jeg har gjort den siste uka, skjematisk oppstilt som innvending-svar.

Innvending: Du skriver at «omskjæring er et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske; et vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter.» Omskjæring et tegn på barnets ukrenkelighet!? Dette er jo absurd!

Mitt svar: Dette er ikke min vurdering. Jeg viser til en forutsetning i jødedommen og islam: Abrahams pakt. For jøder og muslimer er dette et eksistensielt imperativ. Et påbud som kimer gjennom årtusener. Et være eller ikke være. Igjen, dette er ikke min vurdering. Jeg personlig synes heller ikke omskjæring er «nødvendig» (jeg er verken jøde, muslim eller amerikaner). Men det gir meg ikke rett til å overkjøre andres rettigheter.

Innvending: Om du er så opptatt av liberale rettigheter, hvorfor viser du til skikkens alder og utbredelse? Dette er ugyldige argumenter. At noe er gammelt eller utbredt gjør det ikke rett.

Mitt svar: Når foreldreretten skal veies mot andre hensyn (for eksempel medisinske), bør man kjenne foreldrenes motiver. Min erfaring er at presumptivt informerte debattanter vet påfallende lite om jødenes og muslimens rasjonale for omskjæring (dette er forresten kanskje et argument mot K-en i KRLE). Det er derfor jeg bruker tid og spalteplass på dette.

Innvending: Du skriver hele tiden «forbud». Men det er ikke det Barneombudet tar til orde for. De sier «aldersgrense».

Mitt svar: Dette er et retorisk krumspring som ikke lurer noen. Man kan ikke innføre 16-årsgrense på noe som må utføres når vedkommende er åtte dager gammel. Res ipsa loquitur. Det er altså ikke slik at avgjørelsen kan «utsettes» til barnet er «samtykkekompetent», slik Barneombudet forutsetter.

Hva slags rett påkaller du når du vil gjøre et irreversibelt inngrep på barnet?

Svar: Argumentet med «irreversibelt» cut both ways, som engelskmenn sier. Om bestemmelsesretten skal overføres til staten (ikke til barnet!) når barnet er åtte dager gammelt, påtar også Staten seg ansvaret for en irreversibel handling. Barnet er for alltid fratatt retten til brit milah (Khitan i muslimenes tilfelle). Staten tar en avgjørelse på vegne av barnet og foreldrene som er ugjenkallelig. Her er jussen klar: Dette skal staten ha usedvanlig gode grunner for å gjøre.

Innvending: Kan du vennligst gjøre rede for dine motiver? Med hva slags rett gjør du deg til ambassadør for jøder og muslimer i Norge?

Mitt svar: Det er ikke alltid like lett å oversyne sine egne motiver, men jeg tror det i hovedsak handler om to ting. (1) At jeg er far. Forholdet mellom foreldre og barn er den sterkeste forbindelsen vi kjenner. Ingen kjenner barna sine bedre enn foreldrene; ingen elsker dem mer; og ingen vil barna sine så godt som foreldrene. Dette tillitsforholdet (som også Barnekonvensjonen presiserer) må myndighetene ha uvanlig gode grunner for å sette til side. (2) At jeg er liberal. Storsamfunnet skal ha særdeles gode grunner for å blande seg inn i religionsutøvelsen til religiøse minoriteter. Vi kan like eller ikke like hva de holder på med, men det gir oss ikke rett til å overkjøre dem. Dette er et liberalt prinsipp ‒ retten til fri religionsutøvelse.

Innvending: Er du på rett side av historien her? Om omskjæring en gang i fremtiden blir forbudt, vil du innrømme at du tok feil i denne saken?

Mitt svar: Mitt syn avhenger av forholdene på bakken. Om empirien forandrer seg – i dette tilfellet at de som faktisk «rammes» av omskjæring, reiser seg i protest – så skal jeg være den første til å skrive under på et forbud. Men per i dag er det de som har gitt seg selv mandat til å «frigjøre» jødiske, muslimske og amerikanske guttebabyer, som har et problem med empirien. De har oppnevnt seg selv til verger for noen som ikke vil ha dem som verger. Med hvilken rett?

Eller for å sitere Minerva-redaktør Nils August Andresen: «Ropene om forbud i Norge kommer overhodet ikke fra dem som selv er blitt omskåret. Det er ikke de som hevder å være utsatt for overgrep. Det er ikke omskårne jøder eller muslimer som ber om storsamfunnets beskyttelse for sine barn. Det er ikke innflyttede New Yorkere eller omskårne kristne fra Øst-Afrika: Det er hvite, protestantiske eller ateistiske nordmenn. Det gir en emmen smak i munnen.»