En kirke der alle er velkomne

Inga lette i flere år etter en kirke der dette var sant. Hun hadde vært borte i mange år fra den Jesus hun elsket som barn, og hun hadde funnet ham igjen. Nå trodde hun at de ville bli veldig glade for å se henne i menigheten hun oppsøkte, men det skjedde ikke. På kirkekaffen var det opptatt ved alle bord. "Nei, der skal den sitte."

Hun var innom flere menigheter, men det tok flere år før hun fant det hun lette etter: en kirke der alle var velkomne. Alle. Da var hun allerede i ferd med å bli diakon, for hun bar på en visjon. I Sankta Clara kyrka i Stockholm sentrum fant hun for mange år siden en prest som delte denne visjonen. Kirkehuset er flere hundre år gammelt, og for vel tjue år siden var menigheten truet av nedleggelse. I dag er den stedet for et omfattende hjelpearbeid for folk i nød. Fra denne kirken drives det et oppsøkende arbeid blant misbrukere og prostituerte. Hit kommer de mest utslåtte for samtale og forbønn. Mat og klær deles ut. Også syke, sørgende og stressede kommer, både unge og gamle. Ute på kirkegården blir det stelt i stand et suppekjøkken noen ganger i uken. Noen besøker fengsler. En liten hær av frivillige er i sving. Grupper og kurs gir dypere innføring i den kristne troen. Visjonen er blitt til virkelighet.

”Min lengsel er at hver eneste person skal få møte Jesus og få et nytt liv,” sier Inga Pagreus. ”Det er da det kan bli en forandring. Det å få se at mennesker blir forvandlet og tar tilbake sine liv, det er jo det som gir meg kraft til å fortsette i dette arbeidet.”

Sascha forteller om hvordan han kom til menighetens ”förvandlingshem” utenfor byen og ble fri fra heroinen. Da sier han: ”Inga, ikke visste jeg at du hadde sterkere og heftigere saker enn de på Plattan.”

Noen glade jenter stopper ved kaffebordet ved Stureplan, et samlingssted for alminnelige ungdommer, en fredag ved midnatt. ”Får man kaffe her? Er det gratis. Å, så koselig. Ber dere også? Kan dere be for oss? Kan dere be om at vi får hver vår kille i natt? Det er så lenge siden.” Hva svarer Inga til det? Hun står i den lille kretsen og ber for deres fremtid, at de skal finne en livskamerat, at de skal få en bra jobb, at deres liv skal bli til velsignelse. Hun ber om at de skal få store oppgaver i livet. Jentene går derfra og ser helt fornøyde ut.

Nesten hver fredagsnatt i tretten år har Elise på 75 år stått ved Malmskillnadsgatan og vært som en mamma for de prostituerte jentene. Mange sier at hun er deres engel. Hun var selv en gang et offer for misbruk og utnytting, helt fra hun var barn. Som sekstenåring havnet hun hos en bordellmamma og ble prostituert. Sitt voksne liv levde hun som blandingsmisbruker – helt til hun møtte Jesus. I Sankta Clara fikk hun være, vokse og modnes. Nå deler hun ut klemmer, kaffe og varme klær til jentene. Hun kan ikke hindre det som ofte skjer her, men hun kan være et medmenneske, vise at det finnes noen som bryr seg. ”Og hvor mange mennesker får være ”morsan” til flere hundre mennesker?” spør hun. ”Jeg kjenner meg hjemme her.”

For mange år siden kom en ung, koreansk jente for å hjelpe til i Sankta Clara kyrkan. Allerede den første dagen sa hun til presten og diakonen, meget bestemt: ”Jeg har funnet ut at dere ber for lite.” De to ble litt satt ut. Hvordan kunne hun vite det? Hun var jo nettopp kommet. De syntes forresten de ba ganske mye. ”Dere skal gjøre slik som vi gjør hjemme i Korea. Dere skal be to timer om dagen. En time om morgenen og en time om ettermiddagen.” De trodde at jenta ikke var riktig klok. Hun hadde ikke forstått hvor mye de hadde å gjøre. Og hvem ville komme til de bønnene? De lurte på om de skulle sende henne hjem igjen. Men så kom de på at de jo kunne komme henne i møte så lenge hun var der. Det var jo bare til over sommeren. Så ble det til at noen kom sammen allerede neste dag. De har enda ikke sluttet.

Det er to ting som kjennetegner kirker som vokser, sier han som var prest den gangen, Carl-Erik Sahlberg. Det er bønn og diakoni.

Hver morgen fra mandag til fredag samles stab og frivillige til en times bønn og lovsang. Om ettermiddagen er det likedan, åpent for alle. Hver dag har sitt særpreg på samlingene. Søndag er det høymesse med en fyldig liturgi og med nattverd. Ofte varer gudstjenesten i to timer.

Jeg har lest om Inga Pagreus i en liten, svensk bok som heter Inga på Plattan. Plattan på Sergels torg er et samlingssted for rusmisbrukere. I boken blir hun intervjuet, og her forteller hun om sitt liv, om sitt møte med Jesus og om arbeidet i Sankta Clara. Boken er utrolig billig, og det er vel ikke nødvendig å si at jeg anbefaler den varmt. Jeg fant ikke bare en spennende fortelling med mye hjertevarme. Jeg fant kloke vurderinger. Jeg fant utfordringer som ikke har sluppet taket.