Kjell Arne Norum

60

En kirke der alle er velkomne

Hvem har ikke sett ordene på plakaten? ”Alle velkommen”, står det. Men ikke alle opplever det slik.

Publisert: 9. okt 2013

Inga lette i flere år etter en kirke der dette var sant. Hun hadde vært borte i mange år fra den Jesus hun elsket som barn, og hun hadde funnet ham igjen. Nå trodde hun at de ville bli veldig glade for å se henne i menigheten hun oppsøkte, men det skjedde ikke. På kirkekaffen var det opptatt ved alle bord. ”Nei, der skal den sitte.”

Hun var innom flere menigheter, men det tok flere år før hun fant det hun lette etter: en kirke der alle var velkomne. Alle. Da var hun allerede i ferd med å bli diakon, for hun bar på en visjon. I Sankta Clara kyrka i Stockholm sentrum fant hun for mange år siden en prest som delte denne visjonen. Kirkehuset er flere hundre år gammelt, og for vel tjue år siden var menigheten truet av nedleggelse. I dag er den stedet for et omfattende hjelpearbeid for folk i nød. Fra denne kirken drives det et oppsøkende arbeid blant misbrukere og prostituerte. Hit kommer de mest utslåtte for samtale og forbønn. Mat og klær deles ut. Også syke, sørgende og stressede kommer, både unge og gamle. Ute på kirkegården blir det stelt i stand et suppekjøkken noen ganger i uken. Noen besøker fengsler. En liten hær av frivillige er i sving. Grupper og kurs gir dypere innføring i den kristne troen. Visjonen er blitt til virkelighet.

”Min lengsel er at hver eneste person skal få møte Jesus og få et nytt liv,” sier Inga Pagreus. ”Det er da det kan bli en forandring. Det å få se at mennesker blir forvandlet og tar tilbake sine liv, det er jo det som gir meg kraft til å fortsette i dette arbeidet.”

Sascha forteller om hvordan han kom til menighetens ”förvandlingshem” utenfor byen og ble fri fra heroinen. Da sier han: ”Inga, ikke visste jeg at du hadde sterkere og heftigere saker enn de på Plattan.”

Noen glade jenter stopper ved kaffebordet ved Stureplan, et samlingssted for alminnelige ungdommer, en fredag ved midnatt. ”Får man kaffe her? Er det gratis. Å, så koselig. Ber dere også? Kan dere be for oss? Kan dere be om at vi får hver vår kille i natt? Det er så lenge siden.” Hva svarer Inga til det? Hun står i den lille kretsen og ber for deres fremtid, at de skal finne en livskamerat, at de skal få en bra jobb, at deres liv skal bli til velsignelse. Hun ber om at de skal få store oppgaver i livet. Jentene går derfra og ser helt fornøyde ut.

Nesten hver fredagsnatt i tretten år har Elise på 75 år stått ved Malmskillnadsgatan og vært som en mamma for de prostituerte jentene. Mange sier at hun er deres engel. Hun var selv en gang et offer for misbruk og utnytting, helt fra hun var barn. Som sekstenåring havnet hun hos en bordellmamma og ble prostituert. Sitt voksne liv levde hun som blandingsmisbruker – helt til hun møtte Jesus. I Sankta Clara fikk hun være, vokse og modnes. Nå deler hun ut klemmer, kaffe og varme klær til jentene. Hun kan ikke hindre det som ofte skjer her, men hun kan være et medmenneske, vise at det finnes noen som bryr seg. ”Og hvor mange mennesker får være ”morsan” til flere hundre mennesker?” spør hun. ”Jeg kjenner meg hjemme her.”

For mange år siden kom en ung, koreansk jente for å hjelpe til i Sankta Clara kyrkan. Allerede den første dagen sa hun til presten og diakonen, meget bestemt: ”Jeg har funnet ut at dere ber for lite.” De to ble litt satt ut. Hvordan kunne hun vite det? Hun var jo nettopp kommet. De syntes forresten de ba ganske mye. ”Dere skal gjøre slik som vi gjør hjemme i Korea. Dere skal be to timer om dagen. En time om morgenen og en time om ettermiddagen.” De trodde at jenta ikke var riktig klok. Hun hadde ikke forstått hvor mye de hadde å gjøre. Og hvem ville komme til de bønnene? De lurte på om de skulle sende henne hjem igjen. Men så kom de på at de jo kunne komme henne i møte så lenge hun var der. Det var jo bare til over sommeren. Så ble det til at noen kom sammen allerede neste dag. De har enda ikke sluttet.

Det er to ting som kjennetegner kirker som vokser, sier han som var prest den gangen, Carl-Erik Sahlberg. Det er bønn og diakoni.

Hver morgen fra mandag til fredag samles stab og frivillige til en times bønn og lovsang. Om ettermiddagen er det likedan, åpent for alle. Hver dag har sitt særpreg på samlingene. Søndag er det høymesse med en fyldig liturgi og med nattverd. Ofte varer gudstjenesten i to timer.

Jeg har lest om Inga Pagreus i en liten, svensk bok som heter Inga på Plattan. Plattan på Sergels torg er et samlingssted for rusmisbrukere. I boken blir hun intervjuet, og her forteller hun om sitt liv, om sitt møte med Jesus og om arbeidet i Sankta Clara. Boken er utrolig billig, og det er vel ikke nødvendig å si at jeg anbefaler den varmt. Jeg fant ikke bare en spennende fortelling med mye hjertevarme. Jeg fant kloke vurderinger. Jeg fant utfordringer som ikke har sluppet taket.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Randi TunIi

10 innlegg  3869 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Sterkt å lese. Tenk om alle kirker og menigheter var slik. :-) Har forresten vært i sant Clara kirke for lenge siden i en bønnesamling. Det var fint der.

Kommentar #2

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

Ei tankelaus helsing!

Publisert rundt 7 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Hvem har ikke sett ordene på plakaten? "Alle velkommen", står det. Men ikke alle opplever det slik.

Eg har mange gonger bede kyrkjefolk slutta med å ynskja folk velkomne til kyrkja!

Då står dei som vertskap for gjester!

Eg rår til å helsa demokratisk, jamstellande:  Vel møtt

Eit uttrykk seier sitt:"Dei som har noko med det."

Kommentar #3

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

hehe, ja dette går nok begge veier.

Har hørt noen si det samme, slutt å ønsk meg velkommen, ta meg ikke i handa osv.

Andre igjen syter og klager over at de ikke følte seg velkommen, ingen snakket til dem, ingen hilste på dem. Denne praksis er nok litt forskjellig fra hvor en går. Men en finner alltid en plass hvor en føler seg hjemme.

Vi er nok forskjellig skrudd sammen, noen tåler en støyt, andre igjen er så overfølsomme at bare noen seg litt skjevt på dem så blir de såret.

Kommentar #4

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Kommentar #5

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Feilpostering ! Men når eg fyrst er inne - eg har aldri tenkt over det Sønnesyn seier. Men han har gjerne rett !

Kommentar #6

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Vel møtt!

Publisert rundt 7 år siden
Per Einar Sønnesyn. Gå til den siterte teksten.
Eg har mange gonger bede kyrkjefolk slutta med å ynskja folk velkomne til kyrkja!

Jeg sier heller aldri "velkommen til kirken". Det er fordi jeg tenker at folk hører til der. Det er deres kirke like mye som min, og jeg vil ikke stille meg over dem. Jeg sier heller "vel møtt", akkurat som du.

"Alle velkommen" er vel egentlig noe som ikke pleier å stå på gudstjenesteplakater, men på innbydelse til møter. 

Likevel ønsker jeg naturligvis at folk skal kjenne seg velkomne når de oppsøker menigheten og kirken. Og nettopp det var et poeng med mitt innlegg.

Kommentar #7

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

Kjenna seg velkomen eller heima?

Publisert rundt 7 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
folk skal kjenne seg velkomne når de oppsøker menigheten og kirken.

Eg meiner det er skilnad på å kjenna seg velkomen,

og å kjenna seg heima!

JFR. den gamle kyrkjebøni:"Du har gjeve oss ein heim

i di kyrkja på jordi:"!!i 

Kommentar #8

olav grimdalen

66 innlegg  431 kommentarer

En kirke der alle er velkomne ?

Publisert rundt 7 år siden

Da jeg var ung opplevde jeg nettopp det du beskriver. Det var vanskelig å få kontakt.

 Jeg ser på meg selv som en som er utadvent å åpen, men klikkevesesenet var for sterkt. Rådet jeg fikk var at om jeg ville bli kjent med folk så måtte jeg melde meg inn i noen av de aktiviteter som denne menigheten drev med. På den måten ble jeg godtatt. Men det er ikke alle som står på som jeg gjorde.

Jeg savner mere åpenhet i enkelte menigheter. Kanskje vi kristne skulle lære litt av den måten ikke kristne forsamlinger tar seg de nyankommne.

Vi kristne må bli flinkere å se de nye å få med i samtaler og aktiviteter. 

Kommentar #9

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Vel møtt - og her møter de sannelig opp

Publisert rundt 7 år siden

Stavanger Aftenblad melder at over 1000 møtte fram til Eid-feiring i oljebyen - men imamen drømmer om at enda flere møter fram.

http://www.aftenbladet.no/ 

Er det noen av våre kristne forsamlinger som .. våger å drømme om slike tall!

Kommentar #10

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

En inspirerende video

Publisert nesten 7 år siden

Her er et TV-intervju med Inga Pagreus i Sancta Klara kyrka.

http://www.youtube.com/watch?v=s-ycb5uCbfY

Kommentar #11

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Elise på Skavlan

Publisert nesten 7 år siden

I innlegget mitt skrev jeg om Elise - engelen på Malmskillnadsgatan, som arbeider blant prostituerte. Kanskje noen av dere så henne på Skavlan for et par-tre uker siden? Det var henne. Litt av en dame!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere