Spørsmålet jeg stiller meg er om det finnes et akseptabelt kompromiss?
Når det er ingen eller svært få som ivrer for åpne grenser, så skyldes vel det både "anchoring" effekten - man foreslår noe som er innenfor en akspert "rom", men også (vil jeg tro) en fornemmelse av at en slik løsning er ikke Norge i stand til å håndtere uten å få meget store problemer. Ergo, gjør vel alle, innvandringsvennlige og innvandringsuvennlige, en analyse av hva som er samfunnet kan håndtere, og forsøker å finne balansepunktet mellom hjertevarme og samfunnets bærekraft.
Jeg er ikke komfortabel med et selskap av innvandringskritiske som sier at resten av verden kan seile sin egen sjø - slikt kan ikke være rett. Vi må bry oss om andre - ikke minst for vår egen skyld. Men finnes det noen annen måte å bry seg på som er bedre eller like god som den å la noen utvalgte få bo i Norge? Jeg tenker høyt:
-Er det noen mulighet for å hjelpe flyktninger/asylanter der de er? Kunne man tenke seg norske ambassader som flyktningemottak? Jeg ser for meg at dette skulle virke i større skala enn i dag, slik at titusner kunne blitt behandlet og få beskyttelse "på stedet".
-Kan det tenkes at man inngår avtaler med stabile (relativt sett) naboland, hvor man betaler mottakerlandet direkte?
-Kan asylopphold være tidsbegrensede, slik at man får beskyttelse inntil man ikke trenger det mer?
Alle disse forslaget har som formål at en flyktning skal vende hjem til slutt, i den mening at det i det lange løp er det mest stabile og levedyktige for alle parter, også flyktningen. Så mitt "hjertelag" i denne saken blir altså å utveksle de relativt få personer vi kan hjelpe med bosetting her (20000 i året) med 10 eller 100 ganger så mange i deres hjemland.
Noen vil sikkert mene at dette ikke er et godt nok kompromiss, men jeg utfordrer debattanter til å forsøke å forklare eksakt hvorfor.