Verdidebatt

En høyreekstrem vind over Europa?

Mange europeiske land har opplevd høyreekstrem vold de siste årene, og mange har advart mot en økende tendens. Det er behov både for bedre faktakunnskaper om en bekymringsfull situasjon, og for fokus på effektive motstrategier.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Antirasistisk Senter inviterer derfor til en konferanse 8. og 9. oktober på Litteraturhuset i Oslo om dagens sammensatte, komplekse og kompliserte situasjonsbilde, og spesielt om erfaringene fra arbeidet mot høyreekstremisme i ulike land, blant annet med et titalls internasjonale innledere fra aktuelle land.


Det høyreekstreme hatet gir seg varierte utslag. Vi har alt fra ekstrem vold fra enkeltpersoner som Anders Behring Breivik i Norge, Lasermannen 1 og 2 i Sverige og den lille, nynazistiske gruppen i Tyskland som myrdet en rekke innvandrere. En helt annen type trussel utgjør det når fascistiske eller fascistisk orienterte partier oppnår mange stemmer ved valg og kan innta landets parlament.

Vi har sett dette siste spesielt i Hellas, hvor det nazistiske partiet Gyllen Daggry hatt stor fremgang, og fått vokse nesten uten motstand. Nå opplever de at deres parlamentarikere blir arrestert, sammen med en rekke andre partitopper. Bakgrunnen er omfattende overvåkning og etterforskning som har avslørt en fascistisk, paramilitær kamporganisasjon som ble ledet av parlamentarikere, og som har stått bak angrep på politiske motstandere, minoriteter og innvandrere, helt i tråd med de historiske erfaringene med slike partier på ytre høyre fløy. Ulike dødsfall knyttes opp mot disse gruppene, men den utløsende årsaken for det presset som partiet nå opplever er drapet på den kjente greske rapperen og anti-fascisten Pavlos Fyssas. Men mens vi kan snakke om partiet og den oppslutningen det har hatt, er det minst like viktig å snakke om den stilltiende støtte som partiet synes å ha hatt blant myndighetene og politiet.

Høyreekstreme grupper ulike steder blir selvsagt formet av lokale forhold. Forskjellene er likevel ikke større enn at hatet stort sett retter seg mot jøder, romfolk, muslimer og/eller innvandrere, og gjerne også homofile. Ungarske Jobbik er en interessant størrelse på denne fløyen, fordi partiet så tydelig plasserer seg innenfor en gammel, europeisk hat-tradisjon. I motsetning til flere av sine europeiske motparter definerer ikke Jobbik islam og muslimer som fiende, men snarere romfolk, jøder og homofile, i tillegg til politiske motstandere. Partiet ønsker, og søker, også i større grad allianser østover. Tilsvarende fiendebilder vil man gjenfinne eksempelvis i Tsjekkia, hvor det denne høsten har vært regelmessige sammenstøt mellom høyreekstremister som marsjerer mot romfolks landsbyer og hjem, og antirasister og politi.

I Tyskland har vi etter gjenforeningen i 1990 sett en høyreekstremistisk bølge skylle over det som tidligere var Øst-Tyskland, sammen med massearbeidsledighet og industridød. Selv om Tyskland har klart seg gjennom de verste økonomiske utfordringene, forblir høyreekstreme grupperinger relativt store og sterke i Tyskland i dag også. I tillegg har vi sett den nynazistiske gruppen National Socialist Underground (NSU) som over et tiår myrdet en rekke mennesker med utenlandsk bakgrunn, og som unnslapp fokus fra politiet fordi man rett og slett ikke så etter dem. Politiet regnet drapene som interne oppgjør i disse miljøene, og gjorde ikke mye for å oppklare dem. I etterkant av avsløringene har politiet måttet tåle meget hard kritikk.

I Sverige har mye fokus vært på det høyreradikale partiet Sverigedemokratene, spesielt etter at de kom inn i Riksdagen. Samtidig har et åpenlyst nazistisk parti, Svenskarnas parti, etablert seg og er i vekst. Ved valget i 2010 fikk partiet 1 kommunerepresentant, og har siden da hatt 4-5 avhoppere / overganger fra Sverigedemokratene og en fra Nationaldemokraterna. Sverige har hatt større og bedre organiserte ekstremistgrupper enn vi har hatt her i Norge, men disse gruppene har ikke hatt en politisk front. Nå synes det som om de samler seg og bygger en bredere og bedre organisert politisk front, en utvikling det selvsagt er viktig å være årvåken overfor.

Også etter terrorangrepet 22. juli 2011 har det vært flere hendelser i Norge som er relevante å ta med når man skal vurdere dagens situasjon. Vi har blant annet opplevd et brutalt angrep på den tidligere lederen for Ungdom mot rasisme utenfor hennes hjem våren 2013. Vi har også opplevd knivstikkingen av en 16-åring utenfor Blitz utført av personer som skal ha ropt «Sieg Heil» og gjort nazihilsen nå i høst. Mens drapene på en antirasist i Hellas – og dels også drapet på en 18 år gammel antirasist i Paris i juni i år – har vakt internasjonal oppsikt, ble det forsøkte drapet på en antirasist i Oslo sentrum framstilt i offentligheten nærmest som en triviell hendelse. Spørsmålet det er nødvendig å stille seg er om norsk offentlighet stadig, også etter 22. juli, kvier seg for å ta høyreekstrem ideologi og høyreekstreme grupper på tilstrekkelig alvor.

Vår vurdering av trusselbildet relatert til høyreekstremisme i Norge er i all hovedsak at den primære risikoen ikke er knyttet til de etablerte og i all hovedsak lite funksjonelle organisasjonene med ulik høyreekstrem identitet, men til den uoversiktlige underskogen av enkeltpersoner som i større eller mindre grad kan være forbundet med disse organisasjonene. Norge skiller seg her fra flere andre europeiske land. Likheten er å finne i hva vi vil mene er en viss oppblomstring av høyreekstreme holdninger de siste årene, selv om disse i Norge ikke gir seg utslag i organisering av en type som er synlig i gatebildet. Faktum er imidlertid at hatet florerer på nett, og samtidig som det ikke må overvurderes, må det heller ikke undervurderes simpelthen fordi det er vanskelig å bedømme.

Rune Berglund Steen, leder
Shoaib Sultan, spesialrådgiver på ekstremisme, Antirasistisk Senter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt