Verdidebatt

Hvordan snakke om abort?

Kan vi snakke om abort uten at noen blir krenket? Hvordan diskuterer vi et tema som berører både liv og død og seksualitet uten å ty til fiendebilder? Jeg tror svaret ligger i sterke følelser og kvinners fortellinger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter at Krf har sikret legers reservasjonsrett i forbindelse med henvisning til abort og assistert befruktning, dukker abortdebatten opp igjen i media. Både bloggeren Susanne Kaluza og  Gina Barstad på bloggkollektivet Maddam har tatt tak i saken. Felles for disse er en redsel for at kvinner som oppsøker fastlegen sin, skal bli møtt med moralsk fordømmelse. Hvordan forholder jeg meg til det, jeg som både er kritisk til abort og assistert befruktning? Hvordan kan vi snakke om vanskelige etiske spørsmål som inkluderer liv og død og individets selvbestemmelse uten å krenke hverandre?

Vi er lært opp til å tenke om oss selv at vi er selvstendige moralske subjekter. Vi er individer med selvbestemmelsesrett, med rettigheter og ansvar. Det er en del av vår selvforståelse i et demokratisk samfunn. Kvinner i Norge har hatt rett til fri abort frem til uke 12 i over 30 år. Det er en rettighet kvinner har kjempet frem, og som står sterkt i vårt samfunn. Men vi har også en reservasjonsrett for helsepersonell som handler om samvittighetsspørsmålet, og som er en like grunnleggende del av vår demokratiske selvforståelse. Det Krf vil sikre leger nå, er ikke bare en frihet til å slippe å utføre aborter, men også å slippe å henvise til slike inngrep eller til assistert befruktning. Og da våkner mange kvinners skrekk for mørkemenn og moralsk indignasjon. Slikt vil faktisk kvinner i Norge i 2013 ha seg frabedt.

Men hvordan skal vi snakke om de etiske problemene ved abort eller assistert befruktning, dersom kvinner trekker krenkelseskortet allerede før diskusjonen er i gang? Og når abortmotstandere har en hang til å bli så prinsipielle at kvinners livserfaringer drukner i store ord om fosterets menneskeverd – hvor ender diskusjonen da?

For det er et problem at abortmotstandere ofte har argumentert veldig prinsipielt. Et eksempel er boka til Morten Magelsen, Menneskeverdet i klinikk og politikk. Jeg kan i stor grad dele Magelsens standpunkter i debatten, men argumentasjonen er så etisk formalistisk, skulle jeg kalle det, at menneskelig erfaring så å si blir fraværende. Og der den dukker opp er det mest som illustrasjon til på forhånd fastlagte moralske sannheter. Jeg tror at en sånn måte å bedrive etikk på, både er kvinne- og menneskefiendtlig nettopp fordi livserfaringer ikke har plass som en selvfølgelig del av etikken. Derfor kan en sånn måte å argumentere på, oppleves mer krenkende enn forfatteren og meningsfeller har tenkt seg. Det er jo nettopp kvinners sterke fortellinger som bar frem seieren til abortforkjemperne. Og disse fortellingene må vi ha plass til selv om vi mener at abort er en moralsk problematisk handling.

Abortsaken vekker sterke følelses uansett hvilket standpunkt man måtte ha. Heldigvis, vil jeg påstå. Jeg tenker nemlig at det er i disse følelsene vi må lete for å finne en måte å diskutere på som kanskje ikke hindrer oss fra å oppleve at vi blir krenket, men som kan være en viktig del av en etisk diskusjon som angår oss alle. Vi må på et eller annet vis komme bak fiendebildene. Argumentasjonen blir for lettvin dersom man tillater seg å peke på mulige krenkelser en reservasjonsrett kan føre til i stedet for å finne ut hva angsten for krenkelsen består i. Å bli krenket er ubehagelig og noe vi mennesker gjør mye for å unngå, men spørsmål knyttet til liv og død og seksualitet, er spørsmål som ikke bare berører oss på overflaten. Derfor kan vi kanskje ikke unngå at mennesker kan komme til å føle både skyld og skam når vi diskuterer disse temaene. Heller ikke på legekontoret.

Abort, assistert befruktning og reservasjonsrett er livsviktige temaer vi må fortsette å diskutere. Og vi må gjøre det på en måte der kvinners erfaringer er det sentrale. Kanskje må vi tåle å bli krenket. Helt sikkert må vi tåle å høre fortellinger som ikke støtter opp under det syn vi hadde på forhånd.  For dette handler ikke om et kommunikasjonsproblem – det handler om etisk praksis og hva slags samfunn vi vil være med å skape.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt