Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
71

Den uønskede

Mennesker som tigger, mennesker som søker arbeid, mennesker som mangler det aller meste gjør noe ganske fornuftig. De oppsøker den de tror har det de selv mangler og ber om å få del i det.

Publisert: 30. sep 2013

Derfor har mennesker kommet til Norge, derfor fortsetter de med å komme til Norge. Derfor blir de værende.

Den akutte nøden vekker ofte ubehag hos oss. ”Til og med når vi hjelper alminnelige tiggere kjenner vi oftest et større ønske om å ville kvitte oss med et upassende og frastøtende objekt enn behaget over å skulle hjelpe. Ønsket om at de ikke kommet vår vei er tyngre enn gleden over å skulle være til hjelp. Vi opplever smerte over synet av så mye nød, medfølelsen vår avhjelper den ikke. Vi vet at det er altfor lite til å skulle skape en grunnleggende forandring. Dessuten vet vi at vi vil se det samme rundt neste gatehjørne hvor vi på nytt blir gjenstand for store forventninger. Derfor skynder vi oss ofte forbi dem og lukker ørene våre for deres upassende krav.”

Vi skulle kanskje tro at denne betraktningen om den akutte fattigdommen er tatt ut av en nåtidig reportasje, men de tilhører Thomas Malthus og kommer fra hans An Essay on the Principle of Population fra 1798. Det var i dette essayet at Malthus først kom med teorien om at befolkningsveksten og produksjonen av mat ikke vil klare å holde tritt med hverandre, noe som vil resultere i stadig mangel på mat.

Tiggende mennesker på gaten som har skrevet sin livshistorie på en liten papplate minner oss om at det å være menneske er å være utlevert til andre. Mennesker som ber om arbeid, anstendig lønn og husrom er i siste instans utlevert til vårt forgodtbefinnende, vår barmhjertighet eller nåde.

Pave Frans besøkte i juli den italienske øya Lampedusa ikke langt unna den tunisiske kysten. Han omtalte et fenomen hvor likegyldigheten blir globalisert. Resultatet er at mennesket fremstår som ansiktsløst – det finnes kort og godt ingen som har et personlig ansvar for hvordan verden er. Verden er overlatt i systemenes vold, systemene har sin egen tygde og trekker oss alle sammen uvegerlig med seg. Den ansvarlige lar seg ikke finne. Mennesket fremstår som intet mindre enn ansvarsløst og ansiktsløst.

Nettopp til Norge kommer det mennesker som formelt sett ikke har noen rettigheter vis a-vis velferdsstaten – hva gjør vi med dem? Og hvor gjør vi av dem? Slike mennesker er krevende, de er brysomme. For hvem har nå egentlig ansvar for slike ”gratispassasjerer” som tross mangelen av formelle rettigheter likevel finner veien hit til Norge.

Kanskje er det mest krevende ved dem at de ikke har noe annet å falle tilbake på enn alminnelige menneskers barmhjertighet? Frykten deres handler om å bli avvist, være uønsket. Muligens er det derfor vi provoseres av fremmede tiggere og fattige. De forstyrrer oss, de peker på velferdsstatens grenser. Uroer oss med sitt nærvær. Selv frykter de ikke å ha et sted å sove, kulde, sult og sykdom. De lever med frykten for å være alene, slått, bli fratatt selv det vesle de måtte ha og miste den siste rest muligheten til å skulle bestemme over sitt eget liv.

Min frykt derimot handler om å komme til kort, bli tatt for ikke være i stand til å bry meg. For hva slags menneske er jeg som kan møte en annens blikk uten å ville hjelpe? Problemet er fremfor noe at min komfortsone brytes i stykker. Jeg blir minnet om at selv i den beste velferdsstat finnes det mennesker, ”uønskede mennesker” som ikke har noe sted å høre til. Det burde kanskje uroe meg mer enn det gjør.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

198 innlegg  1811 kommentarer

De uønskede vi ser, og de vi aldri får se. Og de velvalgte ordene som gjør blinde

Publisert over 6 år siden

Sitat: "Vi opplever smerte over synet av så mye nød, medfølelsen vår avhjelper den ikke."

Og vi?

Hva ser vi?

"Gi oss i dag vårt daglige brød" ber vi. Men denne bønnens fordrende appell hva gjelder de av oss som ikke har brød har blitt tomme begreper og vanemessige bønneord vi knapt tenker over i det hele tatt. Bønnen om daglig brød i et overflodssamfunn mister raskt sitt innhold fordi vi glemmer at i ordet "oss" (Kristi legeme/fellesskapet) i bønnen, så minner Gud her oss om å dele med den og de som intet brød har.

Og så gjenstår altså det forstyrrende spørsmålet om hva vi velger å se. Og hva vi velger ikke å se? For oss, som betaler for å bli tynnere, er mat og annet grunnleggende noe helt selvfølgelig - så selvfølgelig at vi helt har glemt verdien av gaven å kunne bli mett hver eneste dag året gjennom. Vi vet ikke en gang at det faktisk foreligger en gave.

Vår kjærlighet henger dessverre som elendige filler rundt oss; mens overflodssamfunnets fasade skinner og tidsriktige klær suverent formidler selvtilstekkelighet og tilhørighet til den kompetente og ressurssterke del av fellesskapet. I dag preges samfunnet f.eks. av at vi alle med selvfølgelighet skal kreve "vår selvsagte rett". Vårt dilemma får oss til å ligne den rike mannen som hadde Lasarus liggende utenfor sine beskyttende vegger og port. Det står intet i NT om at den rike mannen var mer ond, slemmere eller egoistisk enn oss. Han gjorde bare som vi gjør: Han nøt bare etter vanlig vanepersepsjoner og vanetolkninger sine selvfølgelige rettigheter og fordeler som lå i den etablerte samfunnsordningen, i "systemet". Og derfor så han - like lite som oss - heller ingen Lasarus i porten. Og som nevnt før i annet innlegg: Når vi i det mette og rike Norge mener oss truet av nedgang og innskrenkninger, så ser millioner på millioner av andre i verden på dette som ytterst beskjedne standardsenkninger som de like vel ennå ikke rekker opp til langt der nedenfra et sted.

«Det du har gjort mot én av disse, mine minste, har du gjort mot meg», sa Jesus. Dessverre er det slik at ordene vi velger skaper en virkelighet, som igjen slår tilbake på hva vi velger/evner å se. Derfor er det vesentlig for mange å beholde definisjonsmakten. Det skal en del til for å holde seg våken der vanene har slått seg gjennom og egoismens forlokkende mål blir normdefinerende. Da gjelder det som nevnt å ta til seg definisjonsmakten og ikke minst hente inn begreper fra den delen av virkeligheten som forklér blindheten og egoismen i de vakreste gevanter hentet fra forbruks- og nytelsessamfunnets kostymelager. Kan man videre trekke inn verdibegreper og maktord fra samfunnsvitenskapene er det bare å foregripe de ressursstekeres og selvtilstrekkeliges seier. Her handler det også om å beskytte alle særfordeler.

Videre finnes faktisk svakerestilte medmennesker i vorden som forut for det å synliggjøres effektivt ved noens porter effektivt blir fjernet for det blotte øyet. Det gjelder dessverre for øvrig flere vordende medmennesker enn disse med en eller annen diagnose. Det er for øvrig ikke en annen debatt og avsporing å trekke disse medmenneskene i vorden, denne delen av virkeligheten, inn her: Jeg gjør kun oppmerksom på at de svakeste blant oss finnes i hver sine mørke skygger og kalde deler av den ønskede virkeligheten til de med makt; de lidende og behovstrengende finnes på hver sin del av de velstående ressurssterke menneskenes arena. Selv om man iherdig prøver å fjerne enkelte før de i det hele tatt blir fysisk synlige, og dermed fungerer som ubehaglige wake-up-calls for livsstilsprofetene som vil retusjere virkeligheten.

Kristus, Guds ansikt på jorden, kom og snudde alt opp ned slik mange så det, og slik mange ser det i dag. La de små barn, som er Guds største gave, komme til meg. Kristus kom og refset "systemets voktere og deltagere" fordi de selvtilfredse og ressursterke ikke delte der de i raus gave fikk overskudd av naturens ressurser, og ikke så annet enn seg selv der de burde sett sin neste. De med overskudd beholdt (og beholder) nemlig Guds gaver og ressurser etter å ha blitt mette, fremfor så å gi videre til den som sulter: Både etter liv, og etter mat. Jesus påpekte at de med det store overskuddet og forvaltningsansvaret ikke hadde etisk rygg for å bære alle de gaver de fikk - ikke da, og dessverre ofte ikke i dag. Gud behøver ikke gjøre noen flere bespisningsundere: Fordi Han har plassert mennesker med stort overskudd til å være de hender som fordeler maten og annet fra ressursene fra sine lader.

Kristus snudde det som nevnt tilbake; men det bestående og selvforsterklende "systemet" vant jo snart igjen. Og igjen. Egoismen har dessverre blitt allment tankegods og akseptert for enhver "som aksepterer virkeligheten". Kirkene i dag er forsiktige med å såre eller ramme noen i deres selvtilfredshet. Derfor har mangt i kirken endret seg til å bli et kirkelig spa hvor du egentlig bare skal få hente trøst, harmoni og bekreftelse. Men denne egosentrien i vårt forhold til Gud, i forhold til ressursene, har med konsekvens medført en egosentri i forhold til  vår neste.

Men Kristus tiltror dog mennesket å kunne innse at den takknemlihetens kjærlighet vi skylder Gud for alle våre gaver må omsettes i kjærlighet til våre medmennesker. Han fremhever at kjennskap til Gud alltid impliserer nestekjærlighet og barmhjettighet. Dvs til et mot til å se din neste nettopp der det er og ber, gjerne stilltiende, om å bli tatt imot. Nestekjærligheten er m.a.o. kongeveien til kunnskapen om- og kjærligheten til Gud. Herrrens bud er rent og gir øyet glans og klart blikk.

En parafrase: Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart og ser ut over deg selv, er det fordi hjertet er fylt av lys. Men om øyet ditt ikke ser annet enn det du vil, er det fordi ditt hjerte er delt. Er nå lyset i deg dempet og mørkt, hvor dypt blir ikke da mørket?

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
21 dager siden / 2135 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
19 dager siden / 1778 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
7 måneder siden / 1769 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1271 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
12 dager siden / 1106 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 1043 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
27 dager siden / 997 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
15 dager siden / 907 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere