Den uønskede

Derfor har mennesker kommet til Norge, derfor fortsetter de med å komme til Norge. Derfor blir de værende.

Den akutte nøden vekker ofte ubehag hos oss. ”Til og med når vi hjelper alminnelige tiggere kjenner vi oftest et større ønske om å ville kvitte oss med et upassende og frastøtende objekt enn behaget over å skulle hjelpe. Ønsket om at de ikke kommet vår vei er tyngre enn gleden over å skulle være til hjelp. Vi opplever smerte over synet av så mye nød, medfølelsen vår avhjelper den ikke. Vi vet at det er altfor lite til å skulle skape en grunnleggende forandring. Dessuten vet vi at vi vil se det samme rundt neste gatehjørne hvor vi på nytt blir gjenstand for store forventninger. Derfor skynder vi oss ofte forbi dem og lukker ørene våre for deres upassende krav.”

Vi skulle kanskje tro at denne betraktningen om den akutte fattigdommen er tatt ut av en nåtidig reportasje, men de tilhører Thomas Malthus og kommer fra hans An Essay on the Principle of Population fra 1798. Det var i dette essayet at Malthus først kom med teorien om at befolkningsveksten og produksjonen av mat ikke vil klare å holde tritt med hverandre, noe som vil resultere i stadig mangel på mat.

Tiggende mennesker på gaten som har skrevet sin livshistorie på en liten papplate minner oss om at det å være menneske er å være utlevert til andre. Mennesker som ber om arbeid, anstendig lønn og husrom er i siste instans utlevert til vårt forgodtbefinnende, vår barmhjertighet eller nåde.

Pave Frans besøkte i juli den italienske øya Lampedusa ikke langt unna den tunisiske kysten. Han omtalte et fenomen hvor likegyldigheten blir globalisert. Resultatet er at mennesket fremstår som ansiktsløst – det finnes kort og godt ingen som har et personlig ansvar for hvordan verden er. Verden er overlatt i systemenes vold, systemene har sin egen tygde og trekker oss alle sammen uvegerlig med seg. Den ansvarlige lar seg ikke finne. Mennesket fremstår som intet mindre enn ansvarsløst og ansiktsløst.

Nettopp til Norge kommer det mennesker som formelt sett ikke har noen rettigheter vis a-vis velferdsstaten – hva gjør vi med dem? Og hvor gjør vi av dem? Slike mennesker er krevende, de er brysomme. For hvem har nå egentlig ansvar for slike ”gratispassasjerer” som tross mangelen av formelle rettigheter likevel finner veien hit til Norge.

Kanskje er det mest krevende ved dem at de ikke har noe annet å falle tilbake på enn alminnelige menneskers barmhjertighet? Frykten deres handler om å bli avvist, være uønsket. Muligens er det derfor vi provoseres av fremmede tiggere og fattige. De forstyrrer oss, de peker på velferdsstatens grenser. Uroer oss med sitt nærvær. Selv frykter de ikke å ha et sted å sove, kulde, sult og sykdom. De lever med frykten for å være alene, slått, bli fratatt selv det vesle de måtte ha og miste den siste rest muligheten til å skulle bestemme over sitt eget liv.

Min frykt derimot handler om å komme til kort, bli tatt for ikke være i stand til å bry meg. For hva slags menneske er jeg som kan møte en annens blikk uten å ville hjelpe? Problemet er fremfor noe at min komfortsone brytes i stykker. Jeg blir minnet om at selv i den beste velferdsstat finnes det mennesker, ”uønskede mennesker” som ikke har noe sted å høre til. Det burde kanskje uroe meg mer enn det gjør.