Religion er ikke følsomme saker

Religion er følsomme saker, skriver Gule i et svar til meg i debatten om skolegudstjenester og foreldrerett.

Ja, hva er det som er så følsomt?

Et eksempel fra dagens nøytrale Norge hitsettes: En asylsøker som er katolikk vandrer i årevis rundt i Ålesund by og leter etter den katolske kirken, som i Ålesund ligger et godt stykke utenfor bykjernen. Han finner ingen. For noen katolikker er det slik at hvis de ikke får gått på messe, så flyr de på veggen. Og med denne mannen gikk det etter hvert riktig dårlig. NAV eller andre myndighetsinstanser mannen måtte forholde seg til, kunne imidlertid ikke henvise ham til den katolske kirken, der mannen ville ha funnet det han savnet. Man er nøytrale i dette landet, må vite, religion er følsomme saker og noe som til nød skal praktiseres på soverommet. Religionstilhørighet registreres heller ikke ved ankomst til landet. Det er for sensibelt, dessuten er det irrelevant for hvilke rettigheter en asylsøker kan tenkes å ha. Den lokale myndighetsperson mannen måtte forholde seg til, var endog så tjukk i huet at hun tolket den sensible nøytraliteten dithen at hun ikke engang kunne vise mannen på kartet hvor den katolske kirken lå.

Så jeg gir min fulle støtte til religionslæreren Lars Gule skriver om her, som søkte råd hos biskop Stålsett om hvordan skolen kunne tilrettelegge for muslimske elever fremfor å gå tjenestevei og henvende seg til skolemyndighetene. Uryddig, skriver Gule. Biskopen har ikke noe med hvordan skolen tilrettelegger noe som helst. Nei, men læreren visste sikkert av erfaring at sjansen for å støte på en eller annen sprøytelakkert pappskalle var overhengende om han henvendte seg på den ryddige måten, mens med Stålsett gikk det i det minste an å snakke fornuft. Ryddighet, skriver Gule. Jo, men ryddighet kan være erstatningsord for så mangt.

Religion er IKKE følsomme saker. Det er i et sekularisert land som Norge at det er BLITT følsomme saker. Det er en arv det sekulariserte samfunn har fra pietismen, som har gitt grunntonen i det norske religiøse modus, der religion er blitt henvist til intimsfæren. Det er actio og reactio - årsak og virkning.

Men religion er IKKE følsomme saker, det har en like naturlig plass i det offentlige rom som en fotballkamp mellom Lillestrøm og Vålerenga. Det påstått nøytrale samfunns angst for religionen og dens mangfold av ytringsformer er i grunnen ikke annet enn det autoritæres allestedsnærværende angst for det genuint menneskelige. Og dét, ja, det kan i sannhet være følsomme saker.

For det som virklig ER følsomme saker, er menneskers identitet både på et personlig, men også kollektivt og fellesskapskonstituerende plan. Her snubler humanetikere i alle de tråder som fins, for når det snakkes om ryddighet og orden i sysakene, så er dette en omskriving for noe ganske annet: religionens usynliggjøring. Derfor er skolegudstjenester ikke bare følsomme, men farlige saker. Det synliggjør det humanetikerne ikke vil vite av: At religionen også representerer en formidabel integrerende og kulturfremmende kraft. Det har jeg gitt et eksempel på her.

Religion har en selvfølgelig og naturlig plass i det offentlige rom. Grunnen er veldig enkel, men årsak til mye humanetisk hodebry: Den er allmennmennesklig. Dette handler ikke om at elever skal få komme til kirken eller moskeen og spise kake og drikke saft og vann for å se hvor hyggelig det kan være der, slik Gule skriver om, men om at elever skal få oppleve hva religion i sin substans er, hvordan den utfolder seg i det som er kjernen av dens selvforståelse: i kulten, i gudsyrkelsen.

Men det er humanetiklerne livredde for. Og det skjønner jeg godt. Det er nemlig da det blir rått parti og humanetikerne må innse at forskjellen til det de selv kan varte opp med er som mellom billig sprit og årgangsvin. Så lager man i stedet noen rare tilfuktsrom der en påstått ryddighet lever i intimt samliv med statsautorisert stupiditet. Denne underlige røren kaller man for nøytralitet og tror så at alt er vel. Men det er det ikke. Det er en variabel man ikke tar hensyn til: den menneskelige faktor i alle ting. Den skaper nemlig uorden i Lars Gules syskrin. Han finner til og med opp et nyord for den. Deskriptiv ekstremisme skal det heretter hete.