Verdidebatt

Sekulærhumanistisk tankespinn

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Humanetisk forbund har sørget for at sekulærhumanismen i Norge har fått en konsolidert posisjon. Det betyr blant annet at denne ideologien fungerer som en viktig premissleverandør i den norske livssynsdebatten.  Resultatet er en stadig mer dominerende sekularisme som representerer en reell trussel mot andre religioner og livssyn. 

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være grunnlagt på rasjonalitet og vitenskapelighet. Religionskritikk har også vært en viktig anliggende for sekulærhumanister. Imidlertid er grunnleggende kritikk av sekulærhumanismen mindre fremtredende, noe jeg betrakter som beklagelig. Livssynskritikk må være like selvfølgelig som religionskritikk.

I dette innlegget har jeg valgt å ta utgangspunkt i dokumentet: "Hva er grunnspørsmålene i humanismen?" (http://www.human.no/templates/Page____7676.aspx). Dette dokumentet inneholder noen "utdypende refleksjoner" om nettopp "grunnspørsmålene".  Følgelig antar jeg at den norske sekulærhumanismen, presentert på den offisielle hjemmesiden til Humanetisk Forbund, i dette dokumentet har fått et normativt uttrykk som kan gjøres til gjenstand for kritikk uten at jeg blir beskyldt for å drive med fekting mot stråmenn.

I og med at det er vanlig å si at et livssyn inneholder et syn på virkeligheten, på mennesket og på det gode liv, holder jeg meg til denne tredelingen.

1. Det første handler om virkelighetsoppfatning.

Spørsmålet om virkelighetsoppfatningen er vel egentlig to grunnleggende spørsmål. Det ene er ontologisk og handler om hva som er virkelig. Det andre er epistemologisk, og handler om hvordan vi kan ha kunnskap om virkeligheten.

Dokumentet inneholder få ontologiske påstander, men det ligger i selve begrepet sekulærhumanismen at vi har med en naturalistisk virkelighetsforståelse å gjøre. Universet er kausalt lukket, og eksistensen av et guddommelig vesen avvises eller utelukkes som irrelevant.

Derimot finner vi flere kunnskapsteoretiske refleksjoner i dokumentet. På den ene side får vi vite at det er "menneskets lodd å leve med usikkerhet når det gjelder mange av de store spørsmålene om vår menneskelige eksistens".  Men på den annen side blir det gjort gjeldende at "når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder".  På den ene siden må vi altså leve med usikkerhet, men på den annen side kan vi nærme oss sikker kunnskap om virkeligheten. Om dette henger i hop, henger det svært dårlig i hop. Her vil man være agnostiker og vitenskapsfundamentalist samtidig uten å angi når det ene eller det andre gjelder.

Videre får vi høre at "folk som påstår noe allmenngyldig om "virkeligheten", må utrykke seg rasjonelt og dokumentere sine påstander.  Med andre ord. Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder". Denne påstanden kan og må vel tolkes som uttrykk for en sterk eller svak form for scientisme: Kun vitenskapelig erkjennelse gir holdbar kunnskap.

Scientismen er problematisk av flere grunner. Den viktigste er at den negerer seg selv fordi den ikke oppfyller sitt eget krav om rasjonalitet og vitenskapelighet. Vi får ikke noen dokumentasjon eller begrunnelse av scientismens gyldighet, og dermed oppfylles ikke kravet om allmenngyldighet.  Scientismen lar seg ikke begrunne rasjonelt eller vitenskapelig, og den bør derfor forkastes. Et livssyn som bygger på scientismen kan ikke være konsistent, og følgelig heller ikke sant. 

Sekulærhumanismen mener at "det er mer realistisk å bygge menneskelivet på de erfaringer vi har felles, enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente". Her blir det ikke nærmere definert hva som menes med "erfaringer vi har felles". Hva er det "fellesmenneskelige erfaringsområdet"?  For min egen del vet jeg ikke.  En svært stor del av menneskeheten har på et eller annet tidspunkt i livet gjort erfaringer som godt kan kalles religiøse i mangel av et bedre ord. Tilhører disse erfaringene det fellesmenneskelige?  Hører behovet for transcendens med til det fellesmenneskelige?  Historisk er det vel ingen tvil om at denne type erfaringer er så vanlige at de langt på veg hører med til de fellesmenneskelige, men sekulærhumanismen vil antakelig benekte dette. I så fall med hvilken rett?

Selv om det for meg ikke er klart hva som menes med fellesmenneskelige erfaringer, jeg vil tro at alle mennesker gjør seg sine egne unike erfaringer, får vi hører at det bedre å bygge menneskelivet på disse ”enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente”. Dette er en problematisk påstand. Selv sekulærhumanistene må bygge på noen aksiomer som må tros. Det er en trosforestilling at universet er kausalt lukket eller at kosmos er det eneste som eksisterer. Sekulærhumanismen er like avhengig av trosforestillinger som enhver annen virkelighetsforståelse.

2. Det andre handler om menneskesyn.

Sekulærhumanismen har overtatt den kristne humanismens høye syn på mennesket. Mennesket skal behandles som et mål i seg selv, og ikke bare som et middel, slik som filosofen Kant skrev. Dette er et uttrykk for menneskets verdighet eller dignitet, og må sies å utgjøre et svært sentralt element i alle former for humanisme.

Men sekulærhumanismen bygger også på darwinismens grunntanke om at "mennesket er en del av naturen, og står følgelig ikke over eller utenfor den."  Mennesket har på den ene side verdighet og dignitet, på den annen side er mennesket en del av naturen.  Det er vanskelig å få dette til å henge i hop og i alle fall savner jeg argument for at begge disse påstandene er kompatible. Hvordan kan mennesket være verdifullt i kraft av å være til og samtidig være en del av naturen?  Og hvordan kan det gis noen rasjonelle eller vitenskapelige argumenter for at mennesket bør behandles på en annen måte enn dyr behandles?  Det er selvfølgelig mulig å si at man rent subjektivt føler at mennesket har en større verdighet enn dyrene, men da argumenterer man ikke lenger rasjonelt og vitenskapelig.

Sekulærhumanismen forutsetter som tidligere nevnt en naturalistisk virkelighetsforståelse, som innebærer at kausalitetsprinsippet er gyldig og at virkeligheten er kausalt determinert. En slik determinisme er svært vanskelig å forene med tanken om menneskets frie vilje. ”Humanismen er uforenlig med alle former for universell determinisme” i følge ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen”. På den ene side vil og må man holde fast ved naturalismen, og på den annen side vil man avvise konsekvensene av naturalismen.

Så langt som jeg kan se har sekulærhumanismen to muligheter. Enten kan man forsøke å vise at determinismen er kompatibel med fri vilje, eller så må man avvise naturalismen som usann.

Å la logisk motstridende utsagn stå side ved side kan vel ikke være uttrykk for en rasjonell holdning.

3. Det tredje er etikken.

Etikken handler om ”hvordan vi mennesker bør leve sammen, og hvordan vi bør leve sammen med jordens øvrige liv”. Overgangen fra ”er” til ”bør” må begrunnes, for den er svært vanskelig å forene med naturalismen.

Hvorfor bør mennesket innta et etisk standpunkt?  Hva er grunnen til at det ser ut til å være en universell erfaring at vi bør leve på en bestemt måte og at vi kjenner skyld om vi ikke gjør det som vi bør gjøre?  Ut fra naturalismens grunnpostulater er den moralske nihilismen mye mer nærliggende enn det etiske standpunkt. Fordi naturalismen er monistisk, eller forutsetter at all virkelighet er enhetlig, oppheves det gode og det onde som moralske kategorier. I et monistisk univers kan ikke ondt og godt være noe annet enn illusjoner, og det er vanskelig å se at illusjoner kan begrunne en etikk.

Videre får vi vite at mennesket er autonomt. Autonomi betyr at mennesket er sin egen lovgiver, det vil si at mennesket selv bestemmer og avgjør hva som skal være de gjeldende livsprinsipper i sitt eget liv. Men vi får også høre det moralske menneske kan ”beskrives som et menneske som bærer med seg instinktet og forståelsen for hva som er de moralsk rette handlingene”. På den ene side er mennesket autonomt, på den annen side har moral med forståelse og erkjennelse å gjøre. Men dette henger dårlig i hop. Enten er vi moralske relativister, eller så må vi erkjenne at det finnes objektive moralske sannheter. Men det er selvmotsigende å hevde begge standpunkter samtidig.

Gjensidighetsprinsippet er den eneste regelen som trengs, blir det påstått. Denne regelen positivt formulert går tilbake til Jesus, og negativt formulert til flere livssynstradisjoner. Prinsippet må antas å ha universell gyldighet. Det problematiske for sekulærhumanismen er som sagt å begrunne hvorfor man bør innrette meg etter dette prinsippet. Hvorfor skal jeg vurdere andre mennesker like høyt som meg selv? Hvorfor skal jeg tenke at andre mennesker har like mye verdi som meg? Osv.

Konklusjon.

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være rasjonell og vitenskapelig begrunnet. En nærmere analyse av dokumentet "Hva er grunnspørsmålene i humanismen?" viser at man neppe lever opp til sin egen standard.  Sekulærhumanismen kan ikke begrunne menneskeverdet rasjonelt og vitenskapelig, den kan ikke begrunne menneskets frihet og den kan heller ikke begrunne hvorfor mennesket bør velge det etiske standpunkt. Disse problemene gjør at jeg kan vanskelig komme til noen annen konklusjon enn at sekulærhumanismen ikke er noe annet enn en form for motsigelsesfullt tankespinn som rasjonelle mennesker bør ta avstand fra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt